HUN / Hjemme Undervisningen i Norge -      Hun9701a.htm

Oversikt -

- PS: Se evt. også NYHETER.

- 08.01. 1997, onsdag - Dagen, s. 3 (på lederplass):
"Seksåringsskolen igjen", 1 av 3 artikler på lederplass der av sjefredaktør Finn Jarle Sæle.

- Kommentarer til overstående via HUN.
          * 10.01. 1997, Fra Rune L. Hansen: Seksåringsskole!

- 08.01. 1997, onsdag - Dagen, s. 3 & 5 (Side 3-innlegget):
"Vårt oppdragerkall", av Jon Kvalbein, Fra Fast Grunn.

- 15.01. 1997, Norgesavisen Samfunnsliv, s. 7:
"Lite fruktbar skoledebatt", av Astrid Strømme, Bergen.

-

PRESSE-OPPSLAG / dagsavisen "Dagen", onsdag 08. januar 1997 - på lederplass (s. 3):

På lederplass - 1. av 3 artikler der - av sjefredaktør Finn Jarle Sæle:

Seksåringsskolen igjen

Politimester Per M. Marud i Trondheim advarer mot seks-åringsreformen fordi den er for dårlig for beredt. Vi har ikke et veinett som vi kan sende seks-åringene ut på, sa han til Dagsrevyen (06.01). Denne saken må bli mer og mer flau for regjeringspartiet, og for Høyre.

Tidligere er det blitt påpekt at det vil koste 20 milliarder å oppruste veistandarden slik at seksåringene får trygge skoleveier.

Seksåringsreformen har aldri vært ønsket av et flertall av norske foreldre. Det er en unødvendig re form.

Den er og en pengekrevende reform som går ut over de oppgaver i eldresektoren som skulle ha vært prioritert.

Det blir spennende å se om Høyre omsider tar til vettet og går inn for utsettelse, slik at den ikke- sosialistiske siden kan samles i dette viktige spørsmålet.

Send ikke seksåringen ut på utrygge veier! La hensynet til barnet telle med.

* 10.01. 1997, Fra Rune L. Hansen: Seksåringsskole!

- Den er en unødvendig og dårlig, og umenneskelig, reform, som hverken er ønskelig eller har noe som helst godt for seg! Dette at den økonomisk koster infernalsk mye, (også når det gjelder "nødvendig" veiutbygging), og også sosialt og menneskelig koster infernalsk mye - bl.a. i form av forulykkede 6-åringer?! - sier suplerende sitt om Arbeiderparti-regjeringen og vår nuværende politiske styring! Det går innbitt og frenetisk mye på mental uniformerig for alle penga. Koste hva det koste vil!

*

PRESSE-OPPSLAG / dagsavisen "Dagen", onsdag 08. januar 1997 -
Side 3-innlegget (s. 3 & 4):

Vårt oppdragerkall

Av Jon Kvalbein, Fra Fast Grunn

Vår norske grunnskole har fremdeles en kristen formålsparagraf, der det heter at skolen skal hjelpe foreldrene med å gi elevene en kristen og moralsk oppseding. Ordet oppseding omfatter både undervisning og oppdragelse. Helt fra starten har den offentlige skolen i Norge hatt som målsetting å gi barna en kristen oppdragelse.

Den nye fagplanen for "Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering" er et klart brudd med denne tradisjonen. I fagplanen kan vi lese: "De samme pedagogiske prinsipper skal legges til grunn for arbeidet med kristendommen og andre religioner og livssyn. Faget skal være åpent og bidra til innsikt, re spekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme forståelse og toleranse i religiøse og mor alske spørsmål. Det skal ikke være arena for forkynnelse. Faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro."

Nå kan man vise til at "Opplæringen i faget har som mål at elevene skal få grundig kjennskap til Bib elen og til kristendommen som kulturarv og levende kilde for tro, moral og livstolkning". Men like nedenfor er det samme sagt om andre verdensreligioner og anskuelser. De skal også være "levende kilde for tro, moral og livstolkning". Kristendommens kvalitative særstilling er oppgitt. Fagets karakter av kristen opp dragelse er fjernet.

En konsekvens av dette er at gresk mytologi og bibelske beretninger er tatt inn helt fra de tidligste klassetrinn. Hvordan skal barna få tak i at det dreier seg om ulike typer srtoff? Jødedom, islam, hinduisme, buddhisme og livssynshumanisme skal inn allerede i 1.-4. klasse. Kirkehistorien er sterkt preget av katolske tradisjoner. Den etiske opplæringen er løsrevet fra den kristne tro.

Faget er blitt utsatt for en revolusjon av mye større rekkevidde enn folk flest er klar over. Den konfesjonelle forankringen av faget er sterkt svekket, ja, i praksis forlatt. Ragnar Skottene skriver i Prismet 3/96: "Med andre ord skal ikke evangelisk-luthersk kristendom fungere som noen teologisk styrings- og bedømmelsesinstans overfor andre religioner og livssyn. Kristendommen skal ikke fremstilles som en "rik tigere" religion enn andre, det kristne gudsbilde skal ikke fremheves som "sannere" enn noe annet".

Med dette reiser Ragnar Skottene spørsmålet: "Hvordan skal et kristendomsfag med religions- og livssynsorientering unngå å formidle en relativistisk og indifferentistisk livsholdning til dogmatiske og etiske spørsmål?"

Faget er ikke egnet til å gi barn fra kristne hjem en kristen identitet. Tvert imot. Faget kan fungere som oppdragelse til avkristning. Det er blitt et motsetningsforhold mellom grunnskolens paragraf 1 og para graf 7 på den ene siden og fagplanen på den andre siden. Stortinget burde ikke ha akseptert denne planen.

Hva skal vi da gjøre? La meg antyde noen punkter i en arbeidsstrategi:

1. Vi bør gjøre det klart overfor politikerne at den utformede planen ikke er akseptabel. Skolen skal være en tjener for foreldrenes oppdragerønsker. Den planen vi har fått er ikke til hjelp for de foreldrene som ønsker å gi barna en kristen oppdragelse. Samtidig er den møtt med sterke protester fra Human-etisk for bund, fra jøder og muslimer. Bare de som er likegyldige overfor livssynsspørsmål kan være fornøyd med en plan som oppdrar til likegyldighet.

Vi bør få tilbake en delt løsning: Et kristendomsfag på konfesjonell grunn og et livssynsfag som kan være et alternativ. Staten bør respektere foreldres internasjonale rett til å velge en skole som gir en opp dragelse som er i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. Vi bør kreve nye fagplaner, og vi bør ta iniativ til å utforme slike planer.

2. Foreldre som ut fra en kristen overbevisning ønsker å få barna sine fritatt fra skolens kristendoms undervisning, må få rett til dette. Det har vært hevdet at de menneskerettsforpliktelser som Norge er bundet av, "ikke er til hinder for at pluralistisk, nøytral og objektiv undervisning gjøres obligatorisk". Dette er meningsløst. De foreldre som ikke ønsker at barna skal oppdras til pluralisme og nøytralitet, skal nettopp ha frihet til å velge andre tilbud! Det er dette som er intensjonen i foreldreretten.

3. Vi bør tale positivt om muligheten til å reise og drive frie kristne grunnskoler. Disse kan bruke en alternativ fagplan på konfesjonell grunn. Det finnes enkelte slike skoletilbud. Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn har lang erfaring med slik skoledrift, og disse skolene har god rekruttering også utenfor kirkesamfunnet. Kristne organisasjoner som allerede driver folkehøgskoler og videregående skoler bør være åpne for å reise grunnskoler der det er grunnlag for det. Når foreldre oppdager hva barna deres nå blir utsatt for, vil behovet for kristne friskoler bli større. Kristne foreldre står til ansvar for Gud for den oppdragelsen de gir barna sine.

En del norske foreldre har tatt barna ut av skolen for å gi dem hjemmeundervisning. Vi har undervis ningsplikt, ikke skoleplikt i Norge. Det er viktig å verne om foreldres rett til å undervise barna selv. Av mange grunner kan dette ikke bli en utbredt ordning. Men informasjonsteknologi og nettverk-ordninger kan gjøre det mulig å koble hjemmeundervisning opp mot kristne friskoler. Foreldre som ønsker det, må kunne få sine barn registrert under friskoler, som kunne ha et faglig ansvar for oppfølging av både foreldre og elever.

4. Det bør utarbeides veiledningshefter og hjelpemidler til foreldre som ønsker å gi barna sine kristen domsundervisning, enten det skjer som et alternativ eller som et supplement til den offentlige skolen. Også lærere trenger veiledning om hvordan de kan være til hjelp for barn fra kristne hjem.

5. Barne- og ungdomsarbeidet må gjennomtenkes på nytt, med sikte på å gi sterkere opplæring i den kristne tro. Her bør være rom for varierte iniativ? Hva med lørdagsskole for barn og foreldre? Kombinert med forming og sang kan slike samlinger bli populære. Hva med kombinasjonen sommerleir / sommerskole for barn og unge?

6. Vi må utfordre kristne til å se læreryrket som et kall. Skolen er en viktig arbeidsplass. Barna trenger å møte forbilder - lærere som selv har en trosoverbevisning, kristne som er tydelige i sin tro og som viser ansvar og omsorg for den enkelte. Lærerens personlighet påvirker mer enn fagplaner og bøker.

7. Viktigere enn alt annet er bønnen om landsomfattende vekkelser med nytt åndelig liv. Kristendom kan aldri bevares dersom den bare er en arv. En arv støver ned eller ruster opp. Troens liv oppstår ved en ny fødsel. Ånden må gripe inn ovenfra og skape sann tro. Et kristendomsfag i vår offentlige skole kan ikke gjenopprettes gjennom kunstige opplivningsforsøk.

Men der mennesker ser at Kristus er døren og veien til det evige liv, blir det maktpåliggende å få barna med på himmelveien. Da blir oppdragelsen av barna en samvittighetsnød og et guddommelig kall. Da blir det vanskelig å overlate barneoppdragelsen til en statsinstitusjon dersom den tar barnetroen fra dem som ble båret til dåpen.

Kristen vekkelse, misjonsansvar, oppdragerkall og skolereisning - dette har vært vevet sammen i kristenhetens hisrtorie. Utfordringen er der. Nå er ansvaret vårt.

15.01. 1997 /
PRESSE-OPPSLAG / Norgesavisen Samfunnsliv, nr. 1, 15. januar 1997, s. 7:

Lite fruktbar skoledebatt

          I det siste har det vært skrevet og sagt mye om vår skole. Det er sagt mye bra, men likevel er det lite som peker utover de allerede eksisterende forhold i skolen. Det er pinlig, for det er mye god kunnskap tilgjengelig om hvordan vi skal fostre våre unger i tråd med deres natur. Ja, det står faktisk svart på hvitt mange steder og det forundrer meg at ikke flere personer øser av kildene!

Av Astrid Strømme, Bergen

          Det er egentlig ikke et spørsmål om stadig mer ressurser, nye lærebøker og nye skoler. Unger bryr seg ikke så mye om dette. Det viktigste er god kontakt med de voksne, og gjerne litt utradisjonelle personer. Barn savner faktisk voksenmodeller som går andre stier, voksne som er aktive og engasjerte (K. Vindahl, 1993). Mye kunne vært forbedret både i skolen og hjemme om man satte seg inn i ulike lærings- og sosialiseringsbetingelser. Vi vet mye i dag om dette, og bøkene er gratis tilgjengelig på biblioteker!
          Våre unger må få utviklet et positivt selvbilde. Unger som mobber og er brutale i sin adferd har ofte negative selvbilder, riktig nok er unge selv ikke dette bevisst! Men det er nok likevel slik at de forstår seg selv ut i fra dette. Unger som stadig får negative tilbakemeldinger og ubevisst pådyttes janteloven, blir nødvendigvis "ufordragelige". Boken "Barnets selvtillit" av Dorothy Corkille Briggs som kom allerede i 1985, sier klart fra hva som skjer med våre unger hvis de ikke får bygget opp sin selvfølelse og selvrespekt. Hun går meget konkret til verks, og ingen kan bortforklare de mange kjensgjerninger som forfatteren viser til. Nøkkelen til all fostringsfilosofi er tillit og kjærlighet. Våre unger er kompetente individer, som har rett til å bli tatt på alvor og bli hørt.
          Forsking viser at mange barn er skolelei, de kjeder seg og er likegyldige til skolelæring. Skolen, i sin nåværende form, kan ikke bestå særlig lenge i det neste århundredet, sier Per Dahlin. Han har forsket på og omkring hva som må til for å skape en skole for livet, og ikke foreldete oppfatninger. Skolen må bli mer lik det virkelige livet, sier han. Det betyr at vi må opp-prioritere hverdagslivet og det primære i våre liv. I dag er slik kunnskap mangelvare, etter som institusjonene har tatt over mye av oppdragelsen, og institusjonene bygger hovedsaklig på sekundære forhold i våre liv. (Per Dahlin, 1994).
          Gunnar Hagen i Norsk Lærerlag vil ha mer ytre kontroll og styring med elevene sine liv. Dette går frem i BT den 2. oktober. Han er nok utvilsomt inne på hva som er årsakene til mobbing og vold i skolen. Jeg er enig med ham i det syn at politikerne har ført en feilslått samfunnspolitikk, og at mange foreldre svikter ungene sine. Dette er på mange måter to sider av samme sak, for det er jo politikerne som i stor grad bidrar til å skape rammeforutsetninger for våre liv. Høye leveomkostninger tvinger gjerne både far og mor ut i arbeidslivet. Dette gjør at våre barn ikke lenger er sammen med sin familie om livsoppgavene. Fundamentet under deres liv vakler derfor.
          Det er naturligvis en tøff jobb å være lærer under slike betingelser. Mange lærere blir utbrente og orker ikke den store påkjenningen det er å arbeide under slike betingelser. Det kreves mye for å være på topp i undervisningen år etter år. Derfor er det min mening at vi alle, både lærere og foreldre, ville tjene på å innføre en eksistenslønn for alle, og slik sett legge forholdene til rette for større valgmuligheter i våre liv. En eksistenslønn for alle ville kunne gi mor eller far større mulighet til å velge å være hjemme med sine barn, eller lærerne kunne f.eks. søke seg bort fra skolen hvor han eller hun følte seg utbrendt. Mulighetene med eksistenslønn er nok langt større. Men uansett så har det liten hensikt å drive klappjakt på "dårlige" lærere eller "dårlige" foreldre. Det er bedre å skape livsforutsetninger slik at innsats og forståelse kan være faktorer som muliggjør positive forbedringer.
          Friskolen -70 i Danmark er et eksempel til etterfølgelse i skolesammenheng. Der har de forstått hvor mye det betyr for ungene at deres selvoppfatning blir styrket. Skolens fysiske utforming er så langt jeg kjenner til under den standard de fleste norske skoler har. Men ungene trives der. Der tar de selv ansvar for sin læring. I skoletiden driver de på med nær sagt alle typer aktiviteter. Konflikter rydder de opp i selv, og dei voksne griper bare inn når det er helt nødvendig. Alt tyder på at denne type sosialisering er mer autentisk og i overensstemmelse med ungene sin natur.
          På Friskolen -70 har det hendt at unger har lært seg hele grunnskolens mattepensum på et år. Det er jo fantastisk! Som pedagog tror jeg dette har lite å gjøre med spesielle evner eller forutsetninger. Tvert imot så tror jeg det ligger i skolens struktur, som fremmer elevenes skapertrang og hindrer mentale blokkeringer, som er så vanlige både i skolen og i hjemmene. Ubevisst riktig nok, men likevel meget uheldig for læringspotensialet som bor i oss alle. Så altfor mange elever får sitt selvbilde knust, og erfarer tilværelsen ut ifra det.
          Forfatteren av boken om Friskolen -70 nærmest latterliggjør vår måte å drive undervisning på. Jeg synes det er på høy tid å gjøre noe med problemet. Mer kontroll og styring duger ikke. Det vil virke mot sin hensikt.

ILLUSTRASJON (s/h, tegning): ---

*

Denne side er fra (This page is from):

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: runehan@sn.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww/index.htm

-