INDEX / denne side | HUNs FRONT-SIDE | ANNET / LITTERATUR | DAGEN OG NUET NU | DEBATT | HUNs BARNE-SIDER |

OPPSLAGSTAVLE | HJELPER1 | HUV | NYHETER / HDA | SKRIVE NOTAT | THE END | NESTE NOTAT-SIDE >>>

HUNs notater på Internett, 02. til og med 06. 1997  - - -  - - - Har du / dere en notis, reaksjon eller noe?

1997, JUNI: ---

22.06. 1997, Rune L. Hansen: Tilsvarende undervisning og gsl. § 13.1

          Ordlyden «tilsvarende undervisning» i grunnskolelovens § 13 pkt. 1 om at «Born og ungdom har rett og plikt til å gå i grunnskolen, dersom dei ikkje på annan måte får tilsvarande undervisning», er gjenstand for en del tolkninger og uenighet. Særlig Forvaltningen forskjellige steder og til forskjellige tider i vårt land har fortolket dette forskjellig - og ofte ufordelaktig i forhold til foreldrene som motpart.
          Ordlyden er ikke definert i lovteksten, og er heller ikke drøftet i forarbeidende til loven. Bortsett fra at det i grunnskolelovens § 7 pkt. 1 står at: «Alle elever har rett til å få opplæring i samsvar med de evnene og forutsetningene de har.» Og at formålsparagrafen (§ 1) sier at barn har rett til å gå i grunnskolen for der å få «den opplæring som gjør de til gavnlige og selvstendige mennesker i hjemmet og i samfunnet.»
          Derfor er mitt spørsmål her nå: Hvordan skal ordlyden «tilsvarende undervisning» i gsl. § 13 pkt. 1 forståes riktig i den sammenheng den står?
          Er ordlyden vag og lite konsis og åpen for mange forskjellige slags tolkninger? Eller er den det ikke? Utelater f.eks. den sammenheng den står i mange ellers mulige tolkninger? Eller presiseres ordlyden av den sammenheng den står i? Og: Trengs det en presisering av dette i grunnskoleloven?
          La meg for å konkretisere og anskueliggjøre ta utgangspunkt i den her fiktive eller tenkte familien Olsen som har valgt hjemmeundervisning for sine barn, hvor de selv skal stå for undervisningen.
          I henhold til det norske lovverket så er det foreldrene eller de foresatte som har hovedansvaret for sine barns oppdragelse og undervisning, mens Forvaltningen har et underordnet medansvar. I henhold til samme lovverket er også foreldrenes hovedansvar så vel som Forvaltningens underordnede medansvar forpliktende, men på forskjellig vis.
          I Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr 7, Barnelova (også forkorta til Bl.), § 30, heter det bl.a. at: «Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»
          Verdenserklæringen om menneskerettighetene ifra 1948, som også Norge har underskrevet, i art. 26. pkt. 3, sier at foreldrene skal "velge den art av undervisning som deres barn skal få." Mens Den europeiske menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll nr. 1 (1952) art. 2 sies det at alle og enhver har rett til en oppdragelse og undervisning i samsvar med foreldrenes religiøse oppfatning og livsanskuelse. Det står faktisk at: "Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse".
          Barna har ingen rett eller plikt til å gå i grunnskolen dersom foreldrene eller noen sørger for at de på annen måte får «tilsvarende undervisning». Men dermed forpliktes foreldrene (eller de foresatte) til å sørge for at barna - som ikke skal anvende sin rett eller plikt til å gå i grunnskolen - får «tilsvarende undervisning», på annen måte. Dette er foreldrenes forpliktelse.
          Dette er i henhold til det norske lovverket familien Olsen sin eneste forpliktelse mht. sine barns opplæring og undervisning. Forvaltningen har i henhold til lovverket derimot også sine - andre og flere - forpliktelser i forhold til barnas opplæring , og til hjemstedet. Som foreldrene naturligvis også bør respektere.
          F.eks. skal Forvaltningen føre «tilsyn med pliktig opplæring for de som ikke går i den kommunale skolen og skal, om det er grunn til det, kalle de inn til særskilte prøver.» (Gsl. § 27.3). Også skal skolen f.eks. - i henhold til formålsparagrafen - «fremme åndsfrihet og toleranse, og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærere og elever og mellom skole og hjem.»

          Hva er «tilsvarende undervisning»?
          Det står naturlig nok ikke «samme» undervisning.
          Det kan ikke være Mønsterplanen det siktes til, bl.a. fordi den er en rammeplan som forutsetter selektive lokale lære- og undervisningsplaner. (En følge av dette er at planene vil variere fra skole til skole og klasse til klasse.)
          Det kan ikke være kommunale nivåer det siktes til. Marta Bergo Straume sier i sin gullgruve av en bok, og håndbok (for foreldre som tar sine barn og seg selv på alvor) «Foreldreansvar - når born treng vern mot skulen» (Forlaget Exodus, 1996 - ISBN 82 7514 032 3 - Hovedoppgave i pedagogikk ved NLA 1995), at: «Skal «tilsvarande undervisning» definerast av, og refererast til undervisning i, den enkelte kommune, kan «tilsvarande undervisning» i praksis bli ein uoversiktlig variabel. Ein annan fare er at «tilsvarande undervisning» vert presentert som eit uoppnåeleg idealkrav, som ikkje er realisert i den offentlege skulen. (...) Ei anna side ved at dette er overlete kommunane er den «bukken og havresekk effekten» som kan oppstå dersom det i utgangspunktet er konflikttilhøve mellom skulen og foreldre som underviser borna sine sjølv. Skulen, som då opererer som part i ein konflikt, får definisjonsmakt og «dommarfullmakt» i den same konflikten. Den såkalla Åmli-saka er døme på det. Kastar vi så eit blikk tilbake på dei rettar rettspraksis har sanksjonert kan det sjå ut som at det å lesa og skriva er grensa for «tilsvarande undervisning».»
          Det er heller ikke foreldrenes papirer på eller henvisning til utdannelse det siktes til, i og med at enhvers realkompetanse eller altså reelle kompetanse i praksis kan være annerledes.
          Av samme overnevnte grunn kan det heller ikke være en forutsetning om at barnas foreldre eller undervisere selv har gjennomgått grunnskolen det siktes til, - selv om dette jo skulle tilsi gode forutsetninger.
          I innledningen til sin bok sier Marta Bergo Straume av interesse bl.a., at: «Når juridiske omgrep «flyttar inn» i pedagogisk litteratur utan at den juridiske definisjonen - om han finst - følgjer med, kan omgrepet skifta innhald og trua rettstryggleiken for elevar og foreldre. Både «alvorlege adferdsvanskar» (5.2.5) og «tilsvarande undervisning» (5.5.3) er slike omgrep. For å koma vidare i den hermeneutiske prosessen har eg prøvd å få tak i intensjonar bak lovreglar og innhald i omgrep. Der lovteksten ikkje er avklarande, har eg leita i stortingsmeldingar, innstillingar, proposisjonar, forskrifter mm. Eg har også kontakte Kyrkje-, utdannings- og forskningsdepartementet. (* 8). Trass i det har eg ikkje alltid funne gode nok svar. Slik sett har somme hermeneutiske prosessar blitt hindra eller stansa ved at sentrale omgrep ikkje har presist innhald. Tilsvarande opplæring eller tilsvarande undervisning er slike omgrep. Eg kjem nærare inn på det i kapittel 5. Foreldreansvaret derimot er klart definert i Barnelova.»
          I sitt kapittel 5.5.3 - Kva er tilsvarande undervisning? sier hun iøvrig bl.a.: «Ser vi så på føremålsparagrafen for grunnskolen der målet for opplæringa er «gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn», kan det hevdast at «tilsvarande undervisning» er den undervisning som fremjar dette målet. Det kan også tenkjast at det finst betre måtar å nå dette målet på, enn den opplæring som vert gjeven i den offentlege skulen. Ein konsekvens av ein slik tankegang er oprettinga av privatskular. (Gsl. § 14 og Lov om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring av 14. juni 1985 nr 73 (Privatskulelova)). Slike skular kan skipast av religiøse og / eller etiske grunnar som fagleg - pedagogisk alternativ, som undervisning av norske born / ungdom i utlandet eller for å fylla eit kvantitativt undervisningsbehov. (Privatskulelova § 3). (* 34).»
          Mot slutten i boken sier hun bl.a. at: «Gjennomgangen her har lagt for dagen - og til dels stranda på - at viktige omgrep i lovtekstane ikkje er definerte eller avklara på anna vis. «Tilsvarande undervisning» er eit slikt omgrep. Det bør verta betre avklara. «Vedvarande alvorlege adferdsvanskar» er forklart i Barnevernstenestelova, men forklaringa følgjer ikkje utan vidare med i endringane i dei andre lovene. Det bør sikrast at same forståinga av omgrepet vert lagt til grunn der omgrepet er brukt. Feiltolking kan føra til overgrep mot born og foreldre. (5.2.5).»
          Bør lovteksten presiseres eller de kommunale forvaltninger og Forvaltningen iøvrig innskjerpes hvem som selvfølgelig har hovedansvaret for barnas oppdragelse og undervisning?
          Og foreldrene og borgerne innskjerpes sine retter og plikter særlig i forhold til barna og Forvaltningen? Når og hvis den offentlige skolen f.eks. ikke vil være egnet for barna eller kan være til skade for de, - så har foreldrene en faktisk rett og plikt til å finne måter å oppdra og å verne barna sine på!

***

17.06. 1997, Rune L. Hansen: Frekkhetens nådegaver i Mosvik kommune

          Mosvik kommune i Nord-Trøndelag har tenkt å gå til rettssak mot to hjemmeundervisende familier. Det er uenighet om tilsynsordningen som er kjernepunktet. (Se nyhetsoppslag i Dagen 16.06. 1997).
          Kommuneadministrasjonen nekter å akseptere den tilsynslæreren som familiene har. En tilsynslærer som har tilsynsansvar overfor mange hjemmeundervisende familier i flere kommuner i vårt land, hvor alt fungerer meget bra.
          Ordfører Vennes i kommunen sier at: "Når kommunen og foreldrene er uenige, er det naturlig at kommunen har siste ordet."
          Han mener mao. at det er naturlig at Forvaltningen og ikke foreldrene i praksis har hovedansvaret for barnas oppdragelse og undervisning. At dette er på tvers av grunnskoleloven, Norges grunnlov, internasjonale konvensjoner, menneskerettigheter og foreldreretten og fellesmenneskelige aksepter synes ikke som å bekymre ham. Hvordan er det mulig at en hel kommuneadministrasjon stiller seg bak ham i et slikt syn?
          Frekkhetens nådegaver har tilsynelatende hatt gode kår i Mosvik kommune.
          Dette forsøk på å umyndiggjøre foreldrene er meget alvorlig. Hva kommuneadministrasjonen ønsker å gjøre med disse to familiene, barna der inklusive, er mere enn interessant.
          Janteloven snur og vender sakene opp ned efter forgodtbefinnende.
          Hvorfor vil ikke kommuneadministrasjonen i Mosvik akseptere Marta Straume som tilsynslærer i hjemmeundervisningen? Samme ordfører sier at: "Vi mener at Marta Straume er en aksjonist. Hun kjører veldig hardt på dette med hjemmeundervisning, og er en part i saken."
          Ikke bare foreldrene skal umyndiggjøres. Også tilsynslærer Marta Straume. Fordi hun har utgitt en bok om foreldreretten i forhold til skolen og har uttalt seg varmt om foreldreansvar og hjemmeundervisning? Eller fordi det er foreldrene, og ikke, som f.eks. her i Sveio, kommuneadministrasjonen, som ønsker nettopp henne og hennes "altfor" gode referanser og kompetanse?
          Kanskje er forklaringen den at en fiks person i kommuneadministrasjonen i Mosvik har en fiks idè om allmakt, og har lurt andre med på korstoget for Jante? Eller kanskje vedkommende rett og slett bare er en av kolaboratørene i Arbeiderpartiet?
          Hvilke andre eller bedre forklaringer kan komme for dagen?

***
--- KOMMENTARER, SAMMENHENGER, ETC. :

* - HUN www : Mosvik-skole-saken.

-

***

17.06. 1997, Rune L. Hansen: Respekt og skole

          At foreldrene respekterer den retten, i henhold til lovverket, deres barn har til undervisning, burde de fleste være glad for. Hva f.eks. om de heller enn å ha sine barn i en offentlig eller privat skole eller i hjemmeundervisning velger å unnlate å gi sine barn en undervisning? Helt uten å påberope seg internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter til beskyttelse for livssyn eller religion. Hva da?
          Hva skulle i så fall offentligheten og Forvaltningen, og barna, stille opp med?
          Hva kan og bør offentligheten og Forvaltningen i så fall stille opp med? Terrorisere og trakassere foreldrene så de ombestemmer seg? Selvfølgelig ikke. Eller forskjellige slags tvangsmidler? Som f.eks. hva? Fengsel? Gapestokk? Avgrunnen? Bøter?
          I henhold til det norske lovverket, nærmere bestemt grunnskoleloven (§ 13 pkt. 10 ), kan foreldrene eller de ansvarlige (eller uansvarlige) i så tilfelle straffes med bøter "dersom de er skyld i fraværet". (Offentlig påtale kan da bli reist hvis kommunen gjør vedtak om det.)
          Kan eller bør en tvinge foreldrene på noe vis, hvis bøter ikke nytter? Eller fremsette trusler? Nei. Det er nemlig ikke dermed sagt at Forvaltningen eller noen kan overta barna, og heller ikke stille opp med politi eller noen for å hente barna til skolen ifra hjemmet. Det er ikke det som står i loven, - og vil heller ikke være hverken ønskelig eller riktig. Og hvor mange og store bøter er det berettiget eller riktig å pålegge? Dette vil selvfølgelig også være begrenset, i og med at straffereaksjonen ikke skal være umenneskelighet overfor de det gjelder.
          Det finnes mennesker og systemer som misliker sterkt å ikke få det som de vil, med andre. Eller at andre gjør sakene annerledes enn de selv ønsker. Misliker det så sterkt at de kan være villige til mangt grenseoverskridende for å få det stoppet eller å få "sin vilje" ... Særlig om de har eller får andre eller et eller annet "flertall" med seg ...
          Statens eller Forvaltningens makt hverken er eller skal være allmektig eller totalitær.
          Selv om mange land har Forvaltninger som misbruker sin makt, så er ikke dette rett eller riktig. Staten og Forvaltningen skal tjene menneskeverdet og trivselen i individet og familiene, foredle og forløse - i besinnelse, og respekt.

***

10.06. 1997, Rune L. Hansen: Skogen, skolen og friheten

          "Bare i tre land på Europas fastland - England inntar her en særstilling - Sverige, Norge og Sveits, har de brede lag unngått den virkelige feudale undertrykkelse." Dette skriver den svenske forfatteren Vilhelm Moberg i sin bok "Min svenska historia - fortalt for folket, 2. del", fra 1971. (Norsk utgave - "Min svenske historie - fortalt for folket, 2. del", Cappelen Forlag, 1972.) I det på mange måter interessante kapitlet "Skogen og friheten".
          I dette kapitlet i sin bok skriver han også om den mulighet folk hadde for å søke tilflukt til skogen hvis f.eks. krigen kom til gårds. Skogen tilhørte fra gammelt av alle og ingen, skriver han. "Skog vokser så vel for den fattige som for den rike," lyder et ordtak han gjengir, - og han sier at våre forfedre kalte skogen "den fattiges hage". Han skriver om skogen som et vern og et elementært virkelighetsbasis, - og altså også som tilfluktsmulighet. Også imot faretruende sterke påtrykk ifra momenter i omgivelsene i samfunnet. Dette skriver han om uten å idyllisere den gamle tidens realiteter. Videre sier han: "Ikke i noe land kan det enkelte menneske i dag på den måten tre ut av samfunnet, det står avmektig overfor statsinteressen. Men det var mennesket på ingen måte i det gamle bondesamfunn. Hvis det følte misnøye og vantrivsel innenfor fellesskapet, hadde det et alternativ som mennesket i det moderne samfunn ikke har: Skogen."
          Vi vet hvor rett Vilhelm Moberg har i dette, - samtidig som det er blitt stadig mindre og dårligere med skog - både i bokstavlig og i spirituell betydning. Og siden han skrev dette i 1971 har den fascist-marxistiske Jante-ideologien med "Arbeiderpartiet" i spissen ytterligere tilstrammet sitt grep på samfunnene i Sverige og Norge. Noen litt omfattende surfe-turer via Internett til Sverige taler sitt tydelige sprog om at forholdene i Sverige i dag enda er forfærdeligere enn i Norge! (Prøv!)
          Ordet feudalisme sikter til middelalderens lensvesen, som dreier seg om stands-privilegier og livsforpliktelser, om kastevesen og en slags slavehandel.
          Jeg snakket pr. telefon med en barnefar i går, som tok kontakt med meg for å snakke om hjemmeundervisning kontra den offentlige, norske skolen. Hans familie ville ikke mere finne seg i hva han betegnet som ekspropriasjon ifra Forvaltningens side av barna. (PS: Ekspropriere dreier seg om å fremtvinge avståelse av eiendom eller rettigheter imot erstatning efter skjønn.) De hadde flere barn; flere av de ferdige med den offentlige grunnskolen, og flere enda ikke påbegynt. Men nu tenkte de å ta til med hjemme-undervisning, i likhet med flere andre familier i den samme bygda. "Dråpen" som hadde fått begeret til å flyte over, var så vidt jeg forstod det, den nye 6-årsreformen. Som i fullt alvor og i hastverk nå vil ha 6-åringene inn i grunnskolen. Alle sine 6-åringer! Som om det ikke var ille nok fra før av, som jeg forstod vedkommende pappa. En offentlig grunnskole som er stappfull av og flommer over med problemer, hovmod, fremmedgjøring, barnearbeide, slaveri og elendighet.
          Gir en Fanden lillefingeren så tar han fort og gjerne resten med! Og selv om en ikke gir Fanden lillefingeren, så vil han nok gjerne ha den likevel. Jeg er ingen motstander av å ha en offentlig grunnskole, tvert om. Dog er jeg inneforstått med at å ha barna i den offentlige grunnskolen slik den nå er og altfor lenge har vært, det er mere enn risikabelt og mere enn betenkelig. Det bør av svært så mange grunner kanskje snarest og umiddelbart kriminaliseres.
          Arbeiderpartiet har forlengst og fordekt og om og om igjen sagt farvel til Grunnloven og grunnskoleloven i Norge. På så mange måter. Og den industri-arbeider-klassen og det "sosial-demokrati" som de grunner sin ideologi og sine fantasier på har de også forlengst og fordekt og om og om igjen sagt farvel til. Dette har de litt efter litt fått mye annen politisk, økonomisk og maktbegjærlig egoisme med seg på. Samtidig som de forsvarer og turer massesuggererende på bred front frem med sine "nye" mål. Den eller de som ikke er mentalt uniformerte og firkantede lik, skal bli det! Den som ikke tror på "survival-of-the-fittest" (den "sterkestes" rett) for Jante, skal det! Og den som ikke vet at Arbeiderpartiet er Den norske kirkes høye Herre og Bibelens Gud, og at Jesus, Paulus, Goethe og enhver og alle som noe annet vil bør omskoleres, bør omskoleres! Trivsel og trygghet gjør folk frekke, gale og kriminelle! Alle med visse unntak av særlig Gro Harlem Brunstland og Torbjørn Jagland, nemlig! Derfor bør bl.a. homofil og lesbisk frigjøring priorieres og begunstiges, samt pedofili, fosterdrap, etc., samtidig som hjemmene, familiene, det private iniativ og annen uhumskhet knuses og utryddes, til fordel for Storfamilien! Staten er nemlig egentlig din mamma og pappa, og din beste (og eneste) mamma og pappa, rett og slett. Dette er bl.a. hva du skal lære i skolen! Ved selvstendig tenkning, toleranse og tillit.

FORTSETTELSE FØLGER ...  HERUNDER, 13.06. 1997:

          Arbeiderpartiet ønsker totalitært å være dine barns foreldre, og den familie en skal adlyde og innordne seg efter. Denne voldtekt fratar deg og barna uskylden og individualiteten ganske så fort. Arbeiderpartiet har hatt stor oppslutning i vinden av den industrielle revolusjon, og fastholder oppslutningen med massesuggesjon, tvang, slaveri og mental uniformering. Protester, andre synsvinkler og holdninger som ikke understøtter dette skal straffe seg hardt, er deres motto.
          Samtidig med den teknologiske revolusjon er vårt århundrede blitt globalt. I sitt meget fyndige og dype "Nobel-foredrag om litteratur 1970" (oversettelse og forord av Per Egil Hegge, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1973) skriver russiske Aleksander Solsjenitsyn bl.a. at:
          "Vårt 20. århundre viste seg å være mer brutalt enn de foregående århundrer, og det forferdelige i det opphørte ikke med dets første halvdel. De samme gamle følelser fra berghulene - begjær, misunnelse, tøylesløshet, gjensidige onde ønsker, som underveis har iført seg anstendige psevdonymer som klassekamp, rasekamp, massenes kamp eller fagforeningskamp, river og splitter vår verden. Huleboerens avvisning av kompromisser er gjort til teoretisk prinsipp og anses for å være en rettroenhetens dyd. Den krever millioner av ofre i endeløse borgerkriger, den hamrer inn i oss at det ikke finnes almenmenneskelige faste begreper som godhet og rettferdighet, men at de er flytende, at de forandres, og at man følgelig alltid må opptre slik at det er gunstig for ens parti. Enhver yrkesgruppe, når den bare ser et beleilig øyeblikk hvor den kan rive til seg en bit, den være seg både ufortjent og overflødig, så river den den til seg, om så hele samfunnet styrter sammen. Slik det ser ut utenfra, nærmer amplityden i slingringene i det vestlige samfunn seg nå den grense hvor systemet blir metastabilt og må styrte sammen. Stadig mindre hemmet av rammene for det som gjennom århundrer har vært lovlig, skrider volden uforskammet og seierrik fram over hele verden, uten å bekymre seg om at dens fruktesløshet allerede mange ganger er vist og bevist i historien. Det er ikke alene den rå makt som triumferer, men dens rettferdiggjørelse som blåses i lur: verden oversvømmes av den uforskammede overbevisning at makten kan alt og rettferdigheten intet."
          Sier han.
          Skolene i våre samfunn er et særlig sentralt og viktig indoktrineringsredskap for huleboeren. Kanskje viktigere for huleboeren å ha kontroll med enn den øvrige underholdningen, - massemediaen, trykkeriene, kirkene, næringslivet, byråkratiet, korrupsjonen, etc. For å beskytte oss mot evt. slike tendenser ifra maktmisbrukende offentlig forvaltning f.eks., sier Verdenserklæringen om menneskerettighetene ifra 1948, som også Norge har underskrevet, i art. 26. pkt. 3, at foreldrene skal "velge den art av undervisning som deres barn skal få." Og i Den europeiske menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll nr. 1 (1952) art. 2 sies det at alle og enhver har rett til en oppdragelse og undervisning i samsvar med foreldrenes religiøse oppfatning og livsanskuelse. Det står faktisk at: "Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse".
          Dette passer Arbeiderpartiet & co. dårlig!
          Derfor sier de i tråd med sin åndsfattige materialisme at deres skole er objektiv og nøytral, som om de snakker om et laboratorium. Som om noen som helst undervisning eller skole på noe som helst slags vis kan være det!
          Derfor sier de at de har et stort skap på skolen sin som inneholder faget "Kristendom og livssynsorientering", og at bare dette skapet har noen hyller som inneholder den undervisning eller oppdragelse som foreldrene kan ha innflytelse på. Alt annet i undervisningen og oppdragelsen skal være tvang, en barnefientlig og mentalt uniformerende konsentrasjonsleir.
          For her å ha nevnt en smule av et eksempel på det norske Arbeiderpartiets kriminelle tolkning og presisering av Verdenserklæringen om menneskerettighetene og Den europeiske menneskerettskonvensjon, samt den norske Grunnloven og grunnskoleloven.
          Hva kan Ordet utrette mot den åpne volds nådeløse press, spør Aleksander Solsjenitsyn i sitt Nobel-foredrag. La oss ikke glemme, sier han, "at volden ikke lever alene og ikke er i stand til å leve alene: den er direkte forbundet med løgnen. Mellom dem går den dypeste og mest naturgitte slekstforbindelse: volden kan bare dekke seg med løgnen, og løgnen kan ikke bestå uten vold. Enhver som en gang har utropt volden til sin metode, er uvergelig nødt til å velge løgnen til sitt prinsipp. Idet den fødes, opptrer volden åpent og er endog stolt av seg selv. Men ikke før den har vokst seg sterkere, satt seg fast, før den føler hvordan luften skjæres i stykker rundt den, og da kan den ikke eksistere uten å hylle seg inn i løgnen og dekke seg ved dens sukkersøte ord. Ikke alltid, ikke nødvendigvis, strammer den til rundt halsen, oftere krever den av sine undersåtter bare en ed til løgnen, delaktighet i løgnen. Det enkle, modige menneskes enkle skritt er å la være å delta i løgnen, ikke å støtte løgnens handlinger! Måtte dette holde sitt inntog i verden og endog herske i verden (...) Og når løgnen avsløres, vil voldens avskyelige nakenhet vise seg - og den skrøpelige volden vil falle."
          Sier han.
          Hva sier du? Eller Ordet i deg!
          Har du tilflukt i likegyldighetens skog, så vend om!

***

1997, MAI: ---

22.05. 1997, Rune L. Hansen: Roland Huntford og Arbeiderpartiets virksomhet

          Jeg var i notater her den 05.05. inne på en for norske og nordiske forhold meget viktig og betydningsfull bok, Roland Huntfords "The New Totalitarians" - til norsk ved Ingri Assum som "Formynderstaten" på Elingaard Forlag ( ISBN 82 505 0019 9 ) ca. 1982. (PS, 26.05. 1997, rlh: Hans bok er fra 1971, fant jeg nettopp ut.) En for Norge i disse dager rystende aktuell og avslørende bok, når det gjelder de politiske og sosiale forholdene i vårt land. Den dreier seg særlig sånn sett om Arbeiderpartiets metoder og politikk. Så mye, sa jeg, at den ganske så nærsagt kan betegnes som Arbeiderpartiets program og utgave av "Min kamp!" (av Adolf Hitler), - bare med motsatt fortegn! Jeg føler meg forpliktet til å gjenta dette, og må igjen henlede oppmerksomheten mot denne samfunnsdokumentariske boken som ble skrevet og utgitt, altså også på norsk, for henved 14 år siden.
          Hva er det Arbeiderpartiet holder på med? Hva har de gjort og hva er det de gjør? Hvorfor vil de ha skolestart for 6-åringene, og efter hvert for 5-åringene, osv.? Hvorfor og hvordan vil de ha begge foreldrene "ut i arbeidslivet" og barna i barnehager? Hvorfor og hvordan lager de til sine skolereformer? Hvorfor og hvordan er det nye "kristendomsfaget" utformet i Reform -97? Og hva vil de gjøre med grunnskolelovens formålsparagraf? Og hva vil de og gjør de med massemediaen? Med næringslivet? Med rettsvesenet? Med landbruket? Med Forvaltningen? Med kristendommen og med menneskerettighetene? Med familiene, og med helsevesenet? Osv. osv. Svarene får du entydig og klart og massivt dokumentert i denne boken.
          Ganske så presist sagt omtrent null av våre politikere vet om dette pr. idag. Endog Kristelig Folkeparti sin Kjell Magne Bondevik og Jon Lilletun er enda uvitende om dette og har latt seg lure. Hvem skal så reagere, om ikke jeg - og du? Men det er faktisk snart for sent! Arbeiderpartiet skynder seg målbevisst og hensynsløst forrykende fort frem, overtrampende både mennesker, menneskeverdet, Norges grunnlov og lovverk, miljøet og miljøene og alle de fellesmenneskelige verdiene.
         Å her skulle referere eller sitere fra boken vil føre for langt. Hver av bokens mere enn 300 innholdsrike sider burde være med! Bortimot tilfeldig må jeg vel likevel velge ut enda et bittelite stykke eller to som kan gjengis her:

         (...) På en måte er dette sannsynligvis mer effektivt enn russernes konsentrerte angrep på religionen som lettere kan betegnes som propaganda. Ved å redusere kristendommens betydning og samtidig undervise i faget, oppstår det ikke noe spørsmål om fordommer, "objektiviteten" - en av grunnsetningene for den nye skoleordning - blir opprettholdt. Slik blir kristendom undervist ikke som en tro, men som et fenomen, og begreper som religiøs opplevelse og religiøse følelser kan derved forkastes.
         Siden faget er obligatorisk med unntagelse av at jøder får slippe undervisning i kristendom, har skolen derved skaffet seg et middel til å motarbeide eventuell kristenopplæring i hjemmet. (...) Om religionen er blitt redusert til politisk teori, er politiske begreper til gjengjeld blitt opphøyet til religion. (...) Begreper som i bunn og grunn stammer fra arbeiderbevegelsen eller fagforeningene blir formidlet som om de var almengyldige sannheter. Det svenske arbeidsmarked blir behandlet på samme måte som Salomos Høysang og Bergprekenen. Ideologisk ladede ord med partisansk innhold presenteres på like linje med evangeliene. Ved at partiets slagord blir fremstilt som "religionskunnskap" får de en autoritær klang.
         (...)
         Selvsagt lå det en økonomisk tanke bak det å få kvinnene ut i arbeidslivet. "Det er samfunnsfiendtlig å ha en utdannelse og ikke gjøre bruk av den", erklærte en kvinnelig funksjonær i Arbetsmarknadsstyrelsen. "Alle som er ute i arbeidslivet må betale for det. Sverige er et lite land og trenger hele sin arbeidsstokk i produksjon. Kvinnene kan ikke vente at de skal få være priviligerte og holde seg hjemme".
         Sunn økonomisk tankegang tilsier at så mange kvinner som mulig må gå ut i arbeidslivet. Men der er også andre årsaker. Utdannelsesteoretikerne vil ha begge foreldrene ut av hjemmet, slik at også barna blir tvunget ut. Familiebåndene skal svekkes, og barna skal oppdras i spebarnstuer og daginstitusjoner. Tvungne førskoler vil komme i midten av 1970-årene.
        Den sosial-demokratiske undervisningsminister Ingvar Carlsson har uttalt at førskoleopplæring er meget viktig når det gjelder å "eliminere den sosiale arv". Han mener i denne sammenheng at fremskritt på skolen er avhengig av hjemmets innflytelse, og at man ved å fjerne denne innflytelse vil gi alle barn den samme start, slik at de kan tilpasses de stillinger som samfunnet krever. (...) Den svenske regjering ville nok ideelt sett gjerne ha innført tvungen førskoleopplæring allerede fra tre års alderen, idet en forskningsgruppe har kommet frem til at barnas adferdsmønster lettest lar seg influere på dette alderstrinn. Dette var imidlertid umulig å realisere med en gang, fordi man mente at en så eksplosiv utvidelse av undervisningssystemet ville sprenge landets økonomi. Følgelig ble fem år foreløpig godtatt som en passende alder. I 1970 begynte man å utdanne flere barnehavelærere og lekeledere slik at der vil være et tilstrekkelig antall slike lærere når prosjektet skal settes ut i livet omkring 1975. Ved statsinstitusjoner er det blitt drevet forskning for å finne frem til de undervisningsmetoder som best kan virkeliggjøre de målsetninger undervisningsministeren har skissert.
         Skolealderen i Sverige skal fortsatt være syv år. Førskoleopplæringen skal kun legge grunnlaget for sosial adferd, slik at den rette innstilling er blitt innskjerpet før barna begynner på skolen. Målet er med andre ord å skape veltilpassede mennesker med en kollektiv mentalitet. Ensartet innflytelse sikres ved at staten får monopol på førskolene. Det er blitt fastslått offentlig at ingen private institusjoner vil bli tolerert. Innen midten av 1980-årene vil den tvungne førskoleopplæringen sannsynligvis være blitt utvidet til også å omfatte tre-åringene.
         Disse radikale planer blir raskt satt i verk. Det hadde kanskje vært naturlig å tro at de i likhet med alle utdannelsesreformer ville ha møtt motstand og forårsaket en viss debatt. Men i det store og hele har Sverige akseptert utviklingen. De fleste foreldre mener i dag oppriktig at barna på et tidlig tidspunkt må "gjøres sosiale". Igjen tenker de slik de er blitt opplært til. Det gjelder endog middelklassen, og spesielt de intellektuelle.
         (...) Utdannelsens intellektuelle formål, er ifølge det svenske skolesystem å "utvikle en uavhengig og kritisk tenkemåte". Dette er i virkeligheten "Nytale" for gruppetenkning. Og det må være den rette gruppe med godkjente idéer. Elevene blir ikke lært opp til å holde på sine personlige meninger, men til å føye seg efter normen. Ordene "uavhengig" og "kritisk" viser seg ikke å bety hva de tilsynelatende betyr, men innebærer derimot en overgang fra eldre, aksepterte synspunkter til nye.
(s. 184 - 192).

         Det mønster som etterhvert blir synlig i svensk økonomisk, politisk og sosiologisk forskning antyder at det kun blir gitt tillatelse til prosjekter som fremmer regjeringens målsetninger og partiets politikk. Den pedagogiske forskning konsentrerer seg om hvorledes barna skal kondisjoneres til å handle og tenke kollektivt, og på dette området er det blitt utført en rekke oppgaver i forbindelse med den obligatoriske førskole. Den sosiologiske forskning går i retning av pavlovsk adferdspsykologi og hvorledes menneskene kan forandres ved hjelp av sitt miljø.
         En vitenskapsmann som drev med kriminologisk forskning foreslo en gang et eksperiment i hjernevask. Det var på hengende hår at forslaget ikke ble vedtatt. Utvalgte fanger skulle holdes på knappe rasjoner og alltid få mat av den samme fangevokter for at det skulle oppstå en nær kontakt mellom de to. Derpå skulle rasjonene økes slik at det gradvis ble bygget opp et slags avhengighetsforhold. Fangevokteren ville nu få et psykisk tak på fangen, og derved kunne rehabiliteringsprosessen foregå ved hjelp av suggestion. Poenget er i denne sammenheng at direktøren for statsfengslene ga tillatelse til eksperimentet, men at det i siste øyeblikk ble stoppet av frykt for de øyeblikkelige, politiske konsekvenser. Der fantes ingen etiske reservasjoner, og man regnet med at forsøket ville bli gjort så snart den offentlige opinion var moden for det.
(s. 217 - 218.)

         For en utenforstående er Sverige en åndelig ørken, men det synes ikke å ha noen ugunstig innvirkning på svenskene. De er fullstendig avhengig av materielle goder for å være tilfredse. De lever som forbrukere, og fordi de lar sin smak bli dirigert i langt større grad enn andre vestlige nasjoners innbyggere, utgjør de et uvurderlig råmateriale for økonomien.
         1. mai går de svenske sosialister i ærbødig tog med duskprydede faner, lik en verdslig Corpus Christi prosesjon. Hvor de religiøse følelser ikke er blitt helt utslettet, er de blitt overført til politikken. Svenskene roper slagord og synger sanger om den kamp som er et forlengst tilbakelagt faktum. Slik hedrer de proletariatets myte, alt mens deres største problem er hvor de skal finne en parkeringsplass.
         Politisk sett kan svenskene pynte seg med alle de institusjoner som er karakteristiske for et konstitusjonelt demokrati, men i sine hjerter er de ikke demokratiske. De er fullstendig tilfreds med å overlate landets styre og stell til byråkratene, forutsatt at fasaden er i orden.
(s. 332 - 333.)

19.05. 1997, Rune L. Hansen: Fingrene i jorda igjen

          Jeg gikk en tur for å plukke jordnøtter med ungene i går. Vi plukket omtrent et kilo tilsammen under noen få grantrær i løpet av en times tid eller to. Noen få av de ble spist rå der på direkten, efter at vi vasket de i bekken sammen med hendene og tørket av med litt mose. Men vi hadde med hvert vårt til å ha de i også, og gravde og plukket ivrig ivei. Jeg skal fortelle hvordan, og hvordan det ble til en nydelig middag i dag, med nok igjen til et lunsj-tilbehør for i morgen, det hele ganske så gratis og rett ifra Moder jord og Fader vår. Gode og særdeles mettende er disse jordnøttene.
          De siste døgnene har det vært sommer her på sørvest-landet. Våren kom i slutten av februar i fjor, da vi kom hit som flyktninger ifra Midt-Norge. Vi ble fratatt nærsagt alt et menneske kan bli fratatt, efter mere enn tre år med konstant terror og trakassering av værste sort. Bl.a. vårt hjemsted, som også var vårt arbeidssted. Hvor vi blandt annet også hadde våre hager, vårt apotek, våre stier og vår fremtid. At vi gang på gang overlevde terroren var mirakuløst. I Norge, javisst ja. Arbeiderpartiets representanter sa det var til pass for oss. Deres ideologi og praksis har vi, som så mange andre i det skjulte, fått kjenne på kroppen.
          Vi ble bare godt mottatt her i vår indre landflyktighet og fikk ordnet oss med et sted å bo, hvor vi har litt hage og landskap omkring, og fred og ro til å komme til hektene igjen såpass at erstatningssak med oppreisning og greier på noe vis kan påbegynnes.
          Jordnøtt-blader er kommet opp og vokser tilsynelatende overalt her i området. Jeg har engang hørt at vikinger og utvandrere særlig fra disse kanter av landet tok med seg planten til Frankrike og England, hvor den enda derfor vokser. Planten jordnøtt har det latinske navnet Conopodium majus, og hører til skjermplantefamilien ( Umbelliferae / Apiaceae ), og den er flerårig, men ikke så særlig stor i forhold til mange andre skjermplantefamilieplanter. Den minner en smule om gulrotens blader og på hagekjørvel ( Anthriscus cerefolium ), men er også ganske så ulik. Og særlig roten er fullstendig annerledes. Den har en rotknoll som er mørkebrun i skallet, som kan bli stor som oppmot en middelsstor eller liten potet, men som oftest er mindre.
          Jeg tenkte vi kunne plukke den bortved bekken her, i skyggen omkring den lille granskogen der, hvor den også ser ut til å trives og vokser ved og på skogmosen, og hvor de lettvint kan skylles av i bekken. Mange planter tåler dårlig å vokse særlig nærme gran- og furutrær, eller for den saks skyld med skogmose; men jordnøtten ser ut til å trivs likså godt også der. Faktisk var det kanskje flest rotknoller å finne nokså nært inntil de småvokste grantrestammene. Jeg var spent på om smaken var den samme som jeg husket fra Ertvågøy på Nord-Møre for ti års tid siden. I vårt land vokser denne planten særlig langs kysten, iallfall fra Agder til Nordland.
          Vi laget hvert vårt lille hull i skogmosen med hendene, der hvor det var jordnøttblader å se, og gravde nedover et stykke og løsnet på jorden, og bortover innunder mosen. Men først bretter vi naturligvis opp ermene på klærne for ikke å bli skitne. 1. pinsedag, nydelig vær og fuglesang og kvitring overalt ifra. De første svalene har også kommet, og den første pinseliljen stråler hvit med purpur i blandt nesten visne påskeliljer i eldsteguttens plantebed. De første tulipanene ifra den pakken vi kjøpte og satte ned i høst, stråler varmt røde inn i atmosfæren. Løvetannblomstene kom fort og overdådig i sin store gulhet på engene her til pinsen. Et rådyr kjente en morgen duften av nyutsatt rosmarin og salvie og lavendel og timian, og kom antaglig for å ta en liten titt iallfall. Et stort kirsebærtre blomstrer overdådig på kvistene her like ved. Humler og hvepser og marihøner og sommerfugler rumler, surrer, svirrer og flyr, særlig iblandt blomstringen til stikkelsbærbuskene. Noen geiter breker i nærheten. Barns lek og latter ifra slengdisseplassen. Himmelen er lyseblå. Og det ene med det andre!
          Jeg gjenkjente straks jordnøtt-smaken. Smaken er behagelig mild, og nøtteaktig, særlig efter koking eller når rotknollen ikke er for fuktig. Den er god rå også.
          Blandt ungene ble det fort konkurranse om å finne flest - og de største. Iveren var stor og de ville knapt gi seg. Vi forsøkte å holde oss til de samme hullene, og hadde kanskje to eller tre hver, og forsøkte å holde skogmosen på plass og å ordne det til ryddig omkring hullene. Noe graving og smuldring og sikting av jord ble det også i hverandres huller efter hvert som en og annen fant seg et nytt hull. Det gamle var likevel ikke helt tomt eller så fort tomt. Det gjelder om å følsomt nok sikte jorden med fingerene blandt trærnes tæger og små steiner og greier, og å grave seg følsomt bortefter innunder skogmosen. Hvis det altså er skogmose på vokseplassen. Et sted der nede kom fingrene i kontakt med en gruppe av knoller bestående av tyve til tredve stykker. Fant man en fant man oftest flere i nærheten. Slik ble hullene utforsket i 360 graders radius. Gunstig for jorden og landskapet sånn å få luftet litt på seg, i et økosofisk perspektiv. Griser og annen fauna i harmoni med landskapet ville også ha gjort god nytte. Motto: Bruk tregreningsnøkkelen, tenk permakultur. (For å si det med Bill Mollison.)
          Rotknollene ble skyllet og vasket i vann og fikk godgjøre seg til i dag. Vi åt det vi orket og tok resten, nær et kilo, opp i en kasserolle. Oppi denne kasserollen tok vi også vann og litt salt, og ifra drivbenken passet det veldig godt å hente hagekjørvel-topper som ellers ville ha blomstret. Hva jeg som kokk ellers hadde oppi? Litt tørket kepaløk (i form av pulver), bittelitte tørket rødbet i små strimler (kjøpt i pose hos Helios), en spiseskje eller så med bokhvete-mel, og iøvrig nokså mye gress ifra hagen og engen - både det grønne gresset, men også og særlig de saftige stilkene (særlig nedre del). To-tre sorter med gress. Ingenting mere. Og det hadde forsåvidt vært bra nok uten alt dette oppi. Men særlig gresset og hagekjørvelen gjorde sitt til en god saus.
          Vi bruker, særlig om våren og på forsommeren, en del gress i maten. Gress ja, faktisk. Helt alminnelig gress. Helt alminnelig gress av forskjellig slags sorter. Særlig med smak er det ikke i gress, men det gjør godt. Alle de norske sortene med gress er spiselige og ikke giftige. Da tenker jeg på det vanlige gresset, og ikke på halvgress-artene og ikke siv-gress. Det eneste giftige jeg vet om i det vanlige gresset er frøene til rai-gress, som er giftige. Jeg har lest mange bøker om gress. En bok jeg engang leste som handler om gress var skrevet av en kvinne ifra Europa som bosatte seg i USA. Jeg husker hverken hva hun eller boken heter, men håper den enda er i vårt bibliotek og at vårt store bibliotek enda er mest mulig intakt efter at vi måtte forlate det også i Midt-Norge da vi ble tvunget i eksil til sørvest-landet. Et stort og omfattende spesialbibliotek med bøker, bilder, utklipp, manuskripter, arkiver, brever og tidsskrifter, bl.a., i tusenvis. Som eldstebarna her også hadde den umistelige gleden av å vokse opp med omkring seg. Vårt bibliotek går kanskje helt tapt, som så mye annet pga. uretten vi er utsatt for. Men denne boken var iallfall oversatt til dansk, og der fortalte denne kvinnen bl.a. om da hun som jentunge (i Tsjekkoslovakia?) under 2. verdenskrig og med bomber, geværskudd og granater omkring seg i alle retninger i mørket ble sendt ut av sin mor for å plukke gress som de livnærte seg på midt under krigens værste redsler. Hun overlevde, men siden i livet fikk hun cancer. Og da var det hun kom i tanker om gresset som berget liv den gangen, som hun igjen og på annet vis tok opp interessen for - og som nu faktisk maktet å få canceren ut av kroppen. Jeg bare nevner det som et apropos i forbifarten. Gress og det som spirer og gror er interessant og viktig på så mange slags vis. Vårt bibliotek omfatter (eller omfattet?) bl.a. en avdeling med omkring ti meter med bøker og greier om planter, trær og medisin. Akkurat her nå i øyeblikket irriterer det meg i det små f.eks. at jeg ikke kan huske hva Ove Arbo Høeg skriver om jordnøtt i sitt store norske pionér- og redningsverk "Planter og tradisjon", og ikke kan slå opp på det. Her i vårt eksil nå har jeg ikke engang tilgang til mitt eget flidige forfatterskap i løpet av de siste 25 årene.
          Det ble en god og mettende middag for hele familien. Hvis vi f.eks. tilsetter litt vann og litt tørket potet (potetmos, pose ifra dagligvare-butikken) og evt. en kjøttbit eller noe blir det som ble igjen i kasserollen en finfin lunsj i morgen. Vi likte det alle godt, bortsett fra at eldstegutten tok av skallet på jordnøttene i middagen, og syntes det smakte best da. Han ble litt kvalm av skallet, som ikke er det som smaker best på jordnøtten. Innenfor skallet er rotknollene helt hvite i kjøttet.
          Fremmedgjøringen og ensrettingen i regi av tvangs- og uniformeringspolitikken til "sosial-demokratene", som Arbeiderpartiet kaller seg, har i Norden medført store tap og grov, kriminell urettferdighet og umenneskelighet og korrupsjon og Jantelov i lange baner. I Sverige er det kanskje enda værre stilt enn i Norge og Danmark pr. i dag. Men situasjonenen forværrer seg forrykende fort. Deres marxist-fascist-orienterte holdninger gjennomsyrer snart alt. Om industri-arbeiderklassens, ateismens og eksistensialismens herredømme i sterile hvitkledde frakker over like mennesker i hundelenke (les gjerne: slips) med Dyrets merke (Sol-demonen Surt i den norrøne mytologien; sjefen til Loke og Utgard-Loke) i pannen. Anti-Krist, ja. Den moderne form for svart-magi.
          Menneskene skal under totalitær kontroll, ifra fødselen av. Den som nekter eller går i andre retninger får svi eller ødelegges. Typen skal formes i ens retning gjennom barnehager, den off. grunnskolen, idrettsklubber, fritidsklubber og diskotek - offentlig godkjente og støttede. Og gjennom et mest mulig sterilt utformet arbeidsliv, og en lydig og "underholdende" massemedia. Med survival of the fittest (den "sterkestes" rett) som rettesnor, og med hjertet i underetasjen. Seksifiseringen av samfunnet og av barndommen har vært ønsket og tilstrebet. Det perverse og kriminelle skal være spenningen. I disse dager er det ikke uvanlig å se 10-åringer i troskyldighet fixerte på sex og kjærester, og på kriminelle tankebaner, penger, forfengelighet og elendighet. Ikke med måte; men preget for livet. Landbruket her i Norden er snart fullstendig rasert og ødelagt. Men enda værre stilt er det med barndommen, oppveksten og den ikke fremmedgjorte trivselen til menneskene.
          De og den som kolaborer mest og best med Arbeiderpartiet sikrer sin babylonske fremgang og glitrende lykke. Sånn forfærdelig har det vært i mange tiår nu.
          Nils Johan Rud (norsk forfatter) snakker i sitt forfatterskap om "jordhungeren" som mere og mere vil komme til å gjøre seg gjeldende fremadskridende med påtrykket fra alt det totalitære. Ikke bare det, denne jord-hungeren vil mere og mere også være lengsel mot det å kunne få være menneske igjen også, og i pakt med våre store foreldre, Moder jord og Fader vår. Og deres store sønn og datter, Naturen og Krist. Hvilket forutsetter noe så sjeldent og dog berettiget som respekt for menneskeverdet. Og at vi blir altomfattende hensynsfulle.
          Å stikke fingrene i jorda er i alle fall ikke så dumt, og kan være noe videre å tenke på ... Det kan være og er mange måter å gjøre det på. Den som letter litt oppriktig på Gayas slør kan fort komme til å se og merke umåtelig skjønnhet og lengsel. Men også merke - og da ikke bortforklare - Maya med sitt slør, hvorbak en kan komme til å skue rett inn i den syvende veggen med Fanden (for å omskrive Olav Duun en smule). Treffer du Gro Harlem Brundtland eller Torbjørn Jagland, eller Marit Nybakk, noen fra Arbeiderpartiet der på bærtur eller noe, så hils for all del ikke så gjerne ifra meg.

***

05.05. 1997, Rune L. Hansen: Det totalitære Arbeiderpartiet

          Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet vil ha fjernet og forbudt både private skoler og hjemmeundervisning og alt som går på siden av eller utenfor en totalitær ensrettende "enhetsskole".
          Arbeiderpartiet vil ha totalitær kontroll parret med sin totalitære galskap. Med sin fascist-marxistiske liberalisme vil de ha forbudt og behandlet alt annet som avvik uten livets rett. Skal det være demokrati, så må det være et mentalt uniformert ett! Med et kastevesen med elite-forvaltningen og elite-byråkratiet på toppen, og i streberskiktet industriarbeider-klassen og dens sfære og metamorfose som basis.
          Dette forutsetter organisert egoisme, korrupsjon, Jantelov, indoktrinering, babbel, pengeverdi på menneskeverdet, ordninger tilsvarende Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, seksifisering av samfunnet, hedenskap og ateisme, oppløsning av familien, generell utrygghet, og kontroll med underholdningsindustrien og folkeopplysningen, samt eliteskiktet og karriereveien dithen hevet over lov og rett.
          Derfor er rovgrisk, ytre og indre miljøødeleggende pengepolitikk, og mental uniformering, to særlige interesseområder for Arbeiderpartiet. Som det frenetisk gjelder om å bortforklare og å skjule med babbel og fraser. Under et stadig mere og ivrigere gjentatt påskudd om at dette er "fremskrittets pris".
          Når korrupsjon er blitt en forutsetning for å gjøre karriere i Forvaltningen og i politikken - inklusive rettsvesenet - og folk flest er livredde for å ymte det minste i retning av denne korrupsjon, så har faktisk Arbeiderpartiet i vårt land mye av skylden for at det er blitt slik.
          Derfor har eksempelvis lakseoppdrett tilsynelatende på mange måter fått større og mere interesse i vårt land enn egentlig barneoppdragelse og undervisning. Derfor har Arbeiderpartiet og dets regjeringer alt hva de har maktet i mange tiår nå kjempet for - også på forskjellig slags kriminelle vis - og fått til, en stadig mere barne- og menneskefiendtlig, og totalitær, offentlig skole.
          Nå har ensretting og mental uniformering blitt viktigere og viktigere for en Forvaltning som ønsker å ha totalitær kontroll. Hvis dette skal skje i skolene må lovverket, internasjonale konvensjoner og foreldreretten settes til side på noe slags vis, eller erstattes med noe nytt og annet som gjør nytten.
          Sverre Nordborg i sin Hans Nielsen Hauge-biografi (2. opplag 1966) har et avsnitt jeg kan gjengi, som går slik:
          "Den almueskoleopplæring han fikk, var primitiv nok. Bondebarn burde ikke sløse bort tiden med unødvendige boklige sysler. Det grunnsyn som bestemte styresmaktenes forordninger i dette spørsmål, fant klassisk uttrykk i det brevet statsminister Ove Høegh Guldberg skrev til Johan von Bülow i 1787:
          "Bønderbørnene maa lære vel deres Kristendom og deres Pligter, lære at læse vel og at blive bekjendt med Bibelen, lære at skrive og ligesaa, om de skal, at regne lidt. Anden Videnskab behøver de ikke og er ikke tjente med. Jeg gyser for alt videre, som vore vindige Tider har tænkt og kun maatte fordærve alt ved. Mere Kundskab gjør Bonden og hans Stand ufordragelig og udbringer kun Lede og Kjedsomhet for det haarde og ensdanne Arbeide, hvortil hans Dage maa bruges, og Staten maa og skal bruge hans Dage. Det hele menneskelige Kjøn taaler kun et vist Maal av Kundskab, og enhver Stand maa derfor have sin egen visse Andel. Det mere gjør drukken."
          Guldbergs brev ble skrevet det året Hans Nielsen Hauge stod til konfirmasjon. Det tegner et riktig bilde av den skolegang han fikk i et reaksjonært samfunn, der bonden skulle bruke sine dager til statens beste. Bibelen og staten ville almuebarnas beste, holde dem i age og gjøre dem tilfreds med sine kår."

          Jeg har lyst til å gjengi noen ord fra en annen bok også, ifra mere moderne forhold. Åpningsavsnittet ifra pater Kjell Arild Pollestads bok ifra 1996, "Parabol - dagbok 1994 - 1996", hvor han 12.07. 1994 i Tønsberg forteller følgende:
          "- Jeg hadde akkurat sunget vesper da det uventet ringte på døren. Utenfor stod en mørk ung gutt som het Ivo og viste seg å være bare seksten år. Til tross for det eksotiske navnet var han fra Nøtterøy, men hans ærend var høyst uventet: Han lette etter en han kunne prate med - på latin!
          - Taler du latin? spurte jeg.
          - Loquor, svarte han. Joda, han hadde lært det ved selvstudium, men manglet trening, og så tenkte han at byens katolske sogneprest nok talte flytende latin.
          Det er ingen ende på de overraskelser livet kan varte opp med. At det et par mannsaldre etter at latinen praktisk talt forsvant fra skoleverket her til lands, skulle stå en norsk ungdom ved min dør og beklage sin manglende trening i å tale latin - det var langt utenfor grensene både for ønsketenkning og fantasi. Han så ikke engang unormal ut, bortsett fra et uvanlig skarpt blikk i det litt bråsjekke ansiktet. (...) Så satt vi nærmere tre timer apud Mammam Rosam og talte utelukkende latin. Gutten var imponerende flink, og skydde hverken bisetningenes konjunktiver eller akkusativ med infinitiv. Nå ville han gjerne også lære klassisk gresk."

"Arbeidermakt frigjør!"

          Klassekamp er en sak som hverken ble oppfunnet av Karl Marx eller av Arbeiderpartiet, og ordet innebærer mangel på respekt for menneskeverdet og fordommer i tilknytning til dette, og dreier seg om politisk organisert egoisme og kastevesen. Lov og rett har på mange måter siden før Moselovens tid dreid seg om arbeide og kamp for menneskeverdet. I "Soga om steinrøysana" sier Tor Jonsson, at: "Så langt vi kjenner soga har det vore herreklasser og træleklasser. I eddakvadet Rigstula er det nemnt tre klasser: fyrstane, bøndene og trælane. (...) Trælane var ættlause. Å vera ættlaus i det gamle ættesamfunnet ville seia det same som å stå utanfor samfunnet. Trælen var sedd på som ein mellomting mellom dyr og menneske. (...) Det som gjorde at trælane stod litt høgre enn dyr var at dei hadde eigedomsrett. Dei hadde rett til utbytte av fritidsarbeid, og det var på denne måten dei kunne kjøpe seg fri."
          Blandt de frie bøndene var det også klasseskille, og ikke rettsbeskyttelse på linje med de andre. Tor Jonsson sier at: "Både Gulatingslova og Frostatingslova deler bondestanden opp i odelsbønder, bureisarar og leiglendingar. Frostatingslova nemner dessutan rekstegnar som truleg var frie arbeidsfolk. Yngre bondesøner, bulausir, samla seg ofte hos hovdingane og var med i vikingferd. Etter Gulatingslova kunne ein løysing eller ein bureisar bli odelsbonde når garden hadde gått frå far til son fem gonger." Og Tor Jonsson fortsetter: "Etter vårt syn må denne tida kallast barbarisk. Fattigfolk har lide mykje, borna sine måtte dei setja ut når det vart for tronge kår. Til denne tida høyrer skikken med gravgangsmenn. Om dette finn ein føresegner i Gulatingslova, og denne lova galdt til 1267. Når nokon i grenda ikkje kunne forsyte seg lenger, vart det grave ei grav til han på kyrkjegarden. Dit gjekk så den fattige friviljug, og der sat han og ropa om hjelp til han svalt i hel - eller det kunne vel og hende at nokon gav han hjelp."
          Adelen, bondeættene, trellen, og frie arbeidere og bondesønner som reiste seg husmannsplasser eller ble mere eller mindre uavhengige borgere, sentralisering og desentralisering, krig og fred, rikdom og trivsel, fattigdom og nød, innavl og fordommer, stengsler og åpenhet, armod og hunger, smerte og glede, har preget vår fortid og forløsningen frem mot nu. Urettferdighet, onde sirkler og klassekamp har vært et gjenstridig og sentralt kompleks midt oppi alt dette. Klassekamp mellom de forskjellige klassene, og underklasse kontra overklasse. Alt dette til tross har utviklingen i vårt land, sakte, med mye smerte (også i det skjulte), vært positivt forløsende i forhold til menneskeverdet. F.eks. betød Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, da den norske grunnloven ble vedtatt, svært så mye, og f.eks. også Marcus Thrane-bevegelsen som i 1840- og 50-årene ville samle arbeiderklassen både i byene og på landet, og som brøytet vei for en ny og bedre tid i vårt samfunn. Bl.a. blir Arbeiderpartiet til i 1887, like efter riksrettsdommen over Høyre i 1884 med Venstre som den seirende part. Og det er de nye oppfinnelsers tid, som muliggjør industrialisering og global kommunikasjon, - og global ødeleggelse.
          Folkeopplysning og opplysning i hjemmene gjør mere og mere sitt inntog i Ordets globale århundrede, det 20. århundrede, som også er de tre verdenskrigers århundrede. Kjernekreftenes avgjørende århundrede. Samtidig blir en ensidig teknologisk utvikling, gallopperende styrt av pengenes lovløshet og frihet, stadig mere til den storstilte kampen imot Naturen.
          I sin bok "Nye innhogg og utsyn" (1964) i norsk historie skriver Halvdan Koht i det avsluttende kapittelet "Frå klasse-solidaritet til samfunns-solidaritet", at: "Samkjensla i striden for eit nytt samfunn blir ikkje avgrensa berre til arbeidarklassa i trongaste meininga, men kjem til å gjelde alle som arbeider, alle som lever berre av arbeidet sitt, - lønns-takarane, som vi no ofte seier."
          Dette har han rett i. Solidariteten med medmennesket blir større, utvides. Men det er stadig, og nu mere ideologisk, klassekamp som råder grunnen. Halvdan Koht var selv en av førerne i denne klassekampen, som medførte mere ensidig industrialisering, byråkratisering og ødeleggelser i stor stil av landskapene og atmosfæren. Halvdan Koht sier også med rette at "sjølve det politiske demokratiet var ei føresetning og framhjelp for makta åt Arbeiderpartiet". Og at: "Framgangen for den sosialistiske arbeidarreisinga vart eit slåande sidestykke til historia om vinstre-partiet her i landet. Vinstre var fødd av klassereising, det òg, - ei bondereising mot eit embetsvelde som stødde seg på ei overklasse av forretningsfolk. (...) Sjølvsagt måtte striden fra førsten vera huvudsaka. Og i politikken kunne han lenge sjå rett vonlaus ut. Men det markerte da eit steg", sier han videre, "på framgangsvegen her òg, da just i hundreårs-skiftet den faglege lands-organisasjonen (sia best kjent som LO) og arbeidsgjevar-foreininga reiste seg mot einannan som stormaktene i arbeidslivet".
          Han sier bl.a. videre: "Etter dei nasjonal-politiske spørsmåla var løyst med unionssprengninga i 1905, kunne dei økonomiske og sosiale spørsmåla få fullare rådedom i interessene hos folket. Samstundes var det at elektrisitet og ny teknikk for alvor tok til å laga om det norske samfunnet. Nye klasse-motsetninger kvesste seg til. Og hadde bondestriden kunna halde seg innafor dei nasjonale grensene, så fekk både industri-kapitalismen og arbeidar-sosialismen samanheng med internasjonal strid. Vi som levde med i den første verdenskrig, vi har levande med i oss minnet om koss stor-jobbinga skapte både ein ny rikmannsmentalitet og ein mektig underklasse-harme. Aldri før hadde vi sett så tydeleg og i så avskræmeleg form kapitalistisk utsugarvilje. Difor vekte det slik jubel og slike voner da dei russiske kommunistane gjorde sin revolusjon i 1917 og dei tyske sosialdemokratane gjorde sin revolusjon i 1918. Det ga ein veldig kveik til arbeidarreising i alle land, - sjølvsagt i Noreg òg. Dei to revolusjonane ga oss vonbrot på kvar si vis. Det sosialistiske samfunnet dei organiserte i Russland, vart etter kvart til eit byråkratisk tyranni som stridde imot alle våre tankar om demokrati og fridom. Og det tyske sosialdemokratiet synte seg maktlaust til å gjennomføre noko slags sosialisme. (...) Arbeidarpartiet fekk den første store politiske framgangen sin med stortingsvala i 1927, med det same den eine av dei utskilde gruppene hadde komi tilbake i partiet. Det førte til den stutte regjerings-freistnaden i 1928 og til den sterkare motstands-vilje hos dei andre partia. Men så kom ein varigare framgang med vala i 1933, og da Arbeidarpartiet skipa ny regjering i 1935, da var det verste motstandet brote. No hadde partiet eit tillits-grunnlag i folket som heldt det oppe gjennom allslags stridar og vanskar. Da det hadde den store sigers-demonstrasjonen sin i Oslo søndagen den 2. juni 1935, da gikk toget fram under merket: By og land hand i hand! Arbeidar-regjeringa skulle vera ei folkeregjering, og parti-politikken skulle meir og meir vera ein politikk for heile folket. (...) Da Arbeidarpartiet gikk til val i 1933 under kamp-ropet: Heile folket i arbeid! da vart det frå dei andre partia helsa med spott-ord om luftig utopi. I dag er alle parti samde om at full sysselsetting for alle folk i landet må vera eit vilkår for alle politiske tiltak. Det er den største sigeren Arbeidarpartiet har vunni."
          Halvdan Koht er gjennomsyret av begeistring for Arbeiderpartiets fremgang. Ideene om arbeiderklassens herrevelde har imidlertid samtidig også negativt bl.a. medført en reduksjon av menneskeverdet. Naturlig nok. En faktisk treffende paralell kan være å betenke at det over portalene til Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire i smijern stod påskrevet: "Arbeidermakt frigjør!"

Arbeiderpartiets nye skolereform 1997 i Norge:
Den mentale uniformeringsiveren forsterkes kraftig

          Det onde gjør seg gjeldende og er virksomt ikke bare i Norge, og angår oss i et globalt perspektiv. Hvis man imidlertid lukker øynene for det onde som foregår i sitt eget land - f.eks. under påskudd av at det også er mye "velstand" og tilfredshet, eller at det er værre andre steder - da mister en det viktigste, uskylden, oppriktigheten og kraften, - og den hjelpen en dermed yter i andre land vil fort kunne bli tilsynelatende, men egentlig falsk, kortsiktig og kraftløs, og virke imot gode hensikter.
          Det motsatte av å være innskrenket egoistisk er å være altomfattende hensynsfull. I den grad noen innskrenker sin hensynsfullhet får dette onde følger, gjør man seg egoistisk, hensynsløs, barbarisk, til forbryter og synder.
          Arbeiderpartiet har utartet mere og mere, særlig i de siste femti års tid. De klasseromsdogmene de prøver å tvinge inn i befolkningen er kriminell svindel som de snarest bør stilles til ansvar for på en skikkelig og grundig måte.

---
          Dersom Stortinget i begynnelsen av juni 1997 vedtar det nye forslaget ifra Arbeiderparti-regjeringen til opplæringslov som i disse dager foreligger, vil Norge få den mest planstyrte skolen i verden, sier førsteamanuensis Christian W. Beck ved Pedagogisk Forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo. (Avisen Dagen, 03.05. 1997, s. 2). Han sier at: "- Det vi nå ser, er at vi her i landet kan få den mest planstyrte skolen i hele verden. Med den nye læreplanen for 10-årig grunnskole og forslaget til ny skolelov, plasserer Norge seg i verdenstoppen når det gjelder planstyrt skole. Ingen andre land går så langt som Norge. - Det hele blir forsterket av at denne detaljreguleringen i den nye læreplanen nå skal bli forskrifter for den nye skoleloven. Odelstingsproporsisjon nr. 35 1996 / 97 foreligger. Viktige forhold i loven som 6-årig skolestart og kristendomsfagets stilling har vært mye fremme i den offentlige debatt. Men også på andre områder skjer det radikal forandring vedrørende gjeldende skolelov." Beck trekker fram tre sentrale punkter:
        - Mesteparten av detaljene i fagplanene, slik som hva som skal "læres" og hva som barn skal "kjenne til", kan departementet nå suverent hjemle som forskrift.
        - Slike forskrifter trenger ikke vedtas av Kongen i statsråd. Det er da i praksis fritt fram for å lage forskrifter i takt med saksbehandleres og politikeres oppfatning i øyeblikket."
        Videre, står det i Dagen, viser han til at retten og muligheten til private skoler og hjemmeundervisning blir vingeklippet:
        - For det første skal nå innholdet i en slik undervisning være som i den offentlige skolen, dersom dette ikke strider mot internasjonal rett som Norge har sluttet seg til.
        - Dette betyr at den norske stat ser på internasjonal rett - ikke som noe fornuftig - men som en trussel. Dette er oppsiktsvekkende, og det blir faktisk slik at det er internasjonal rett som bremser planstyringen og kontrolliveren i skolen, sier Beck og fortsetter:
        - For det andre vil departementets muligheter til ikke å gi privatskolene økonomisk støtte, bli styrket. Dette fordi departementet på en helt annen måte enn før kan vurdere budsjettmessige forhold, feilgrep fra skole og kommunens oppfatning før de eventuelt gir økonomisk støtte.
        - Videre kan departementet vurdere støtte til privat skole i forhold til den samlede skolestruktur lokalt og nasjonalt. De kan også vurdere privatskolens innvirkning på det helhetlige miljø for alle barn i kommunen.

---

        De vanskelige kårene for mange i vårt land omkring forrige århundredeskiftet fikk mange til å utvandre ifra landet, bl.a. til Amerika. Det nye nå, dersom Stortinget vedtar den nye opplæringsloven ifra Arbeiderpartiet, er at vi som en evt. følge av dette vil kunne få tilfeller eller en bølge av utvandring ifra Norge, av familier som ønsker å beskytte barna sine, og som derfor ser seg nødt til evt. å dra i eksil, eller å søke om politisk asyl i andre land!
          Det vil i så fall bli et svært så stort og trist skritt å ta for de familiene det gjelder, og representere, hva enten det forties eller ikke, en tragedie i vårt land.

Den som overlever får se!

05.05. 1997, Rune L. Hansen / Roland Huntford: "Sosial-demokratene" og barna i Sverige og Norge

          Mange av de sosiale forholdene i Norge og i Sverige er på mange måter lik hverandre, selv om det også er betydelige forskjeller. I mangt og meget er det minimale forskjeller, mens det i annet er større forskjeller. Antagligvis står menneskeverdet kanskje enda lavere i kurs i Sverige!
          En viktig og betydningsfull bok om de sosiale forholdene fortrinnsvis i Sverige som utkom i 1981 (tror jeg), er engelske Roland Huntfords "The New Totalitarians" - til norsk ved Ingri Assum som "Formynderstaten" på Elingaard Forlag ( ISBN 82 505 0019 9 ) ca. 1982.
          Her skal jeg gjengi noen korte utdrag ifra den tykke, norske utgaven av boken. Det herunder gjengitte en bare en meget ørliten smule av en smakebit ifra en rystende bok om samfunnsforholdene i vårt naboland Sverige. Svært så mye av stoffet har relasjon til Norge, og svært så mye av det norske Arbeiderpartiets metoder blir indirekte belyst meget klart. Så mye at denne boken ganske så nærsagt kan betegnes som Arbeiderpartiets program og utgave av "Min kamp!" (av Adolf Hitler), - bare med motsatt fortegn! Og hermed anbefaler jeg boken meget.

---

          "De fleste forsøk på planøkonomi er blitt hindret av administrative mangler og motstand blandt befolkningen. Men Sverige kan synes å være innrettet spesielt med henblikk på sentralplanlegning. En monolitisk stat med en sterk sentraladministrasjon, som hersker over en underdanig befolkning som nærer respekt for autoritet, og som foretrekker embedsmenn fremfor politikere. Hele landets tradisjon er preget av dirigering, og da sosial-demokratene kom til makten, var det ikke nødvendig for dem å innføre nye ideer; det klarte seg å omdanne de holdninger som allerede eksisterte i eget øyemed" (s. 10.)

          "Det byråkratiske apparat ligger utenfor domsmaktens område, og er via et forvaltningsrettslig system dommer over sin egen virksomhet. En rekke forhold som er av betydning for innbyggernes frihet hører inn under det administrative apparat." (s. 23.)

          "Socialstyrelsen har uinnskrenket myndighet over barna. Fullmakt fra en lavere funksjonær er alt som skal til for å ta et barn fra foreldrene og plassere det hos en annen person (eller institusjon). Dette er intet nytt påfunn; det er en gammel ordning som er blitt modernisert. (* Barn født utenfor ekteskap står automatisk under formynderskap av barnevernsnevndene, de lokale kontorer for Sosialdirektoratet. De må regelmessig bringes til barnevernssentralene til inspeksjon, og mødrene kan med hjemmel i loven utsettes for de kryssforhør myndighetenes representanter måtte finne nødvendige for å dømme om de er skikket til å ha tilsynet med sine egne barn. Ugifte mødre kan meget lett risikere barna tatt fra seg.) I det forrige århundre ble den ofte benyttet for å sikre at barn i religiøse dissenterfamilier ble oppfostret i Statskirken. Domstolene har ingen myndighet i disse sakene, og foreldrene har ingen mulighet til å motsette seg at barna blir tatt fra dem. De kan kun få oppreisning etter at barnet er fjernet, og da kun for den måte saken er blitt gjennomført på. Hvis for eksempel politiet har brukt overdreven vold, kan de sende inn klage, men kun til en administrativ komite. Ikke på noe punkt i prosessen er det mulig å søke hjelp hos domstolene, og foreldrene har ikke adgang til å være tilstede når barnevernsnevnden diskuterer hvorvidt deres barn skal tas fra dem. I siste instans kan de henvende seg til ombudsmannen, men han har ingen myndighet til å omstøte en avgjørelse om fratagelse av foreldreretten. Han kan kun irettesette myndighetenes representant for ikke å ha ført saken med konduite.
          Tilsyn med barna ligger altså i byråkratenes hender. Offisielle barnevernsrepresentanter har fullmakt til å oppsøke ethvert hjem for å inspisere familieforholdene. De kan beordre politiet til å gripe inn og fjerne barna uten domstolenes kjennelse. Dette skjer daglig, og blir kun rapportert i avisene hvis det oppstår en spesielt dramatisk situasjon. I Göteborg brøt for eksempel seks politimenn seg i 1970 inn i en leilighet for å ta en tenåringspike bort fra faren. Hun hadde gjentagne ganger rømt fra de fosterforeldrene som hun var blitt plassert hos, idet hun foretrakk å bo hjemme, og hun nektet å forlate hjemmet av egen fri vilje. Faren ønsket også at hun skulle bli. Fra lokalt synspunkt var det sensasjonelle ved saken at det var nødvendig med hele seks politifolk for å fjerne et barn. To burde vært tilstrekkelig!
          Barnevernsmyndighetene kommer på et eller annet tidspunkt i kontakt med alle landets borgere. Loven tilsier at alle fødsler må rapporteres til den lokale barnevernssentral. En representant oppsøker da hjemmet for å vurdere forholdene og rapporterer disse videre til legene ved sentralen. Det er ikke lurt å sette seg imot et slikt besøk, idet det kan reise mistanke om mishandling og føre til offentlig inngrep. Ifølge loven har alle borgere dessuten plikt til å rapportere enhver mistanke om mishandling til barnevernssentralene. Anonymitet garanteres, slik at de mistenkte foreldre, i likhet med ofrene for den spanske inkvisisjonen, aldri behøver å få vite hvem anklageren er.
          Faren for vilkårlige inngrep er stor, og spesielt på landsbygda går helt normale foreldre i konstant frykt for å få barna tatt fra seg dersom deres oppdragelsesmetoder ikke stemmer fullstendig overens med de ideer som er offisielt vedtatt i vår tid. Dette skriver seg fra det faktum at barnevernsnevnden blir alminnelig ansett for å være en av de myndigheter som dirigerer svenskenes dagligliv. Nevnden overvåker borgeren istedenfor å komme ham til hjelp. I 1968 ble 21.000 barn fjernet fra sine foreldre. Det er ca. ett pr. 350 innbyggere. Enkelte ganger er det selvsagt til barnas eget beste at de blir tatt bort, vanligvis dersom foreldrene er alkoholikere eller brutale. Men det hender ikke sjelden at det blir grepet inn fordi barna er litt mer ustelt eller foreldrene litt mer preget av la-det-skure mentalitet enn det som blir regnet for sosialt akseptabelt. Det viktige punkt er at foreldrene er redd for vilkårlig inngripen. En hårdt-arbeidende og respektabel skilt kvinne i en liten by var for eksempel redd for å reise bort, selv om hennes eldste datter var atten år og således istand til å ta vare på de yngre barna, rett og slett fordi hun fryktet at barnevernsmyndighetene ville benytte hennes fravær som et påskudd til å bryte istykker familien. Hun følte seg fullstendig forsvarsløs. Poenget er ikke så meget at hennes frykt var berettiget, som at den eksisterer. En talsmann for Justisdepartementet innrømmer privat at det eksisterer reell grunn til slik frykt, og at barnevernsnevndene opptrer vilkårlig.
          Hensikten med denne ordning er å beskytte barnet mot mishandling. Men den form ordningen har antatt, er tydelig en grov krenkelse av medborgernes integritet. Likevel er det meget sjelden å støte på motstand mot den. Jeg spurte en gang en lektor som støttet Folkepartiet om han ikke var redd for hva som eventuelt kunne tolkes som et lovbrudd. Når alt kom til alt var hans foreldrerettigheter prisgitt byråkratene. Han svarte følgende: "Jeg kan ikke se at det er noe å engste seg for. Man må stole mer på en statsfunksjonær enn en dommer, for statsfunksjonæren er ekspert på saken og det er ikke dommeren. Og dessuten har jeg viktigere ting å engste meg over enn slike teoretiske spekulasjoner. Jeg har to barn, og jeg må sørge for at de har en skikkelig levestandard".
          Slik er den kontroll og den offentlige innstilling som de svenske planleggere nyter godt av. Til tross for at de hersker med uinnskrenket myndighet, er Sovjet-Unionens makthavere ikke så heldige. Russerne nærer stor mistro mot offisielle myndigheter, og har, slik et spansk ordsprog sier, alltid visst hvorledes ordre "skulle adlydes, uten å utføres". For svenskene er et slikt kompromiss ganske enkelt umoralsk. Deres valgte ledere nyter godt av politiske fordeler som ikke er blitt forunt diktatorene i Kreml; nemlig medgjørlige borgere og et byråkrati uten motstand." (s. 27-31.)

---

          "Når vi så vender oss til Sverige i siste tredjedel av det tyvende århundre, får vi av statsminister (og tidligere undervisningsminister) Olof Palme vite at "Dere går ikke på skolen for å oppnå noe personlig, men for å lære å fungere som medlemmer av en gruppe". (* Fra en tale til skoleelever.)
          For det samfunn de arbeider mot, krever de svenske planleggere en mennesketype som tenker kollektivt og undertrykker sin individualitet til fordel for gruppen, som er teknologisk orientert og sosialt veltilpasset. For å frembringe slike mennesker ble undervisningssystemet i 1950- og 60-årene gjenstand for dyptgående reformer. Målet hadde tidligere vært å formidle kunnskaper, nå ble det å virke som rettesnor for den sosiale adferd.
          I de vestlige nasjoner vekker den minste antydning om en reform av undervisningssystemet - selv uten ideologiske overtoner - vanligvis voldsom motstand, og myndighetene klarer ikke bestandig å få sin vilje igjennom. Men i Sverige gikk det mindre enn fem år fra den nye politikk ble vedtatt til skoler og universiteter ble omdannet med nye lærebøker og alt til faget henhørende. Reformen var gjenstand for en del offentlig debatt, men den vakte ikke særlig motstand. I Sverige er all undervisning strengt sentralisert under ledelse av regjeringen. Det er gammel tradisjon og arv fra reformasjonen.
          Den kanskje viktigste forandring som den svenske reformasjonen førte med seg angikk undervisningssystemet. For å innføre den lutherske lære og rive den katolske tro opp med røttene, ble undervisningen gjenstand for streng kontroll. Den ble et middel til å føre tilsyn med hva befolkningen ble innpodet - og hva den ikke fikk lære. Det opprinnelige mål har forlengst mistet sin betydning, men selve mekanismen eksisterer fremdeles. I det tyvende århundre har denne mekanisme begynt å funksjonere på egenhånd, og først i dag kan Sverige virkelig utnytte fordelene av den.
          Under reformasjonen fikk kirken monopol på å drive skolevirksomhet. Lignende systemer har eksistert i andre land, men vanligvis i en form som sikret uavhengighet av Staten. I Sverige derimot var geistligheten det samme som Staten. Og det ble gjennomført en sentralisering som var ytterst sjelden for den tidens Europa. Skolene skulle ikke lenger høre inn under de lokale kirkesogn, men ble derimot plassert direkte under de nasjonale kirkemyndigheter i Stockholm. Pensum for hele landet ble fastsatt av en regjeringskomite, og det var kun sentralmyndighetene i Stockholm som hadde rett til å ansette og avskjedige lærere. Siden reformasjonen har lokale divergenser ikke kunnet oppstå. Undervisningen har vært ensartet for hele landet, og Staten har foreskrevet nøyaktig hva hvert skolebarn skulle lære.
          Dette system er blitt holdt i hevd gjennom århundrene. Da sosial-demokratene besluttet å endre skolesystemet, lå dermed apparatet allerede klart. De behøvde ikke kjempe mot de lokale myndigheter, og de slapp den ubehagelige oppgave å måtte gjennomtvinge regjeringens påbud ved makt. All undervisning under universitets- og høyskolenivå ble nå gjenstand for en direkte og streng kontroll av en velstrukturert, sentral offentlig organisasjon, Skolöverstyrelsen i Stockholm, som hadde utviklet seg fra de gamle regjeringskomiteene for å holde tritt med de stadig nye aspekter ved moderne administrasjon og undervisning. Alt som var nødvendig var å utarbeide administrative påbud om at reformen skulle gjennomføres. Det syttende århundres institusjon hadde bestått sin prøve.
          Også universitetene (*) ble av reformasjonens menn underlagt sentralmyndighetene. (* Inntil midten av det syttende århundre fantes det kun ett universitet i Sverige, nemlig i Uppsala. I 1669 ble det annet svenske universitet grunnlagt i Lund. Formålet med dette universitet var vesentlig å gjøre gode svensker av folk i de områder Sverige hadde erobret fra Danmark.) Igjen fikk kirken monopol. Akademisk frihet har aldri vært et kjent begrep i Sverige, og man ønsket ikke uavhengige universiteter fordi det ville ha hindret kontroll med åndslivet. Fra begynnelsen av ble professorene utnevnt direkte av regjeringen, mens pensum, endog detaljert innhold av den enkelte forelesning, ble fastlagt av kirkens folk og embedsmennene. Denne ordning er aldri blitt opphevet, den eneste forandring er at kirken er blitt eliminert som mellomledd og erstattet med direkte statsstyre. Bortsett fra i diktaturstatene finnes det få land i verden, og ingen i Vest-Europa (ikke engang Frankrike), hvor utdannelse og undervisning er så ensartet og i så sterk grad underlagt regjeringens kontroll." (s. 166-169.)

          "(...) Så meget om de praktiske aspekter ved den nye skolereformen. Reformen har i virkeligheten kun skapt redskapet. Hva det skal brukes til er en ganske annen sak. (...) Hva er det dypere mål for den nye svenske skoleordning? Vi skal overlate ordet til en av systemets opphavsmenn, assisterende undervisningsminister Sven Moberg: (* De sitater fra Sven Moberg og hans overordnede Ingvar Carlsson som forekommer i dette kapitel, er fra en privat samtale, dersom ikke annen kilde er angitt.) "Utdannelse er et av de viktigste instrumenter til å forandre samfunnet. Den er blitt integrert i våre planer for å forandre samfunnet, og målet er å frembringe den rette mennesketype til det nye samfunn. Den nye skoleordning forkaster individualitet og lærer barna å samarbeide med andre. Den forkaster konkurranse og lærer opp til samarbeide. Barna lærer å arbeide i grupper. De løser problemene sammen, ikke alene. Den grunnleggende ide er at de i første rekke blir betraktet som samfunnsmedlemmer, og individualitet blir motarbeidet. Vi ønsker å frembringe individer som er integrert i samfunnet."
          Undervisningsminister Ingvar Carlsson formulerer målet for utdannelsen på følgende måte: "Det er å frembringe et veltilpasset, godt samfunnsmedlem. Det lærer folk å respektere den felles overbevisning og ikke sabotere den".
          (...)
          Den makt som utøves av sentralmyndighetene er omfattende og stikker dypt. Følgelig dirigerer staten all undervisning. Den enkelte lærer har ingen frihet, og er såvel i sine undervisningsmetoder som i hva han lærer fra seg bundet til Skolöverstyrelsens krav. Overlærerne og rektorene er kun tilsynsmenn. De har intet å si når det gjelder undervisningen i sine egne fag. Deres oppgave er av rent administrativ art. De er Skolöverstyrelsens representanter og gjennomfører direktoratets påbud.
          Siden undervisningssystemet er monolitisk, byr det ikke på vanskeligheter å gjennomføre en kontroll ovenfra. En liten gruppe planleggere innen direktoratet fastsetter ideologi og metoder for alle lærere og lektorer. Maktsenteret er derfor kompakt og lar seg lett kontrollere. Og lærerne følger de påbud de får uten særlige protester.
          Ved å sikre at ledelsen for Skolöverstyrelsen ligger i hendene på partiets egne representanter, har partiet kunnet gjennomføre sine egne ideer uten Riksdagens godkjennelse." (s. 172-176.)

          "Det er sannsynligvis riktig at Sverige er blitt avkristnet mer effektivt enn noe annet land, Sovjetunionen medregnet. Blandt de ikke-sosialistiske stater skiller Sverige seg ut ved at myndighetene med viten og vilje oppmuntrer til utviklingen. Dette gjøres i form av et fag som kalles "religion", men som i virkeligheten er anti-religiøst. Undervisningen, som begynner i de øverste klasser av de videregående skoler, skal gi en oversikt over de forskjellige verdensreligioner og plasserer kristendommen på linje med alle andre religioner, og uten noen som helst tro. Religion blir i undervisningen fremstilt som en flukt fra virkeligheten." (s. 183.)

---

***

1997, APRIL: ---

19.04. 1997, Rune L. Hansen: Arbeiderpartiet og vårt dilemma

          I avisen Dagen 18.04. 1997, kronikk s. 28, "Menneskerettar og livssynsopplæring" av Kjell Folkvord, Human-Etisk Forbund i Hordaland, står det anmerket og referert av redaksjonen i Dagen: "Vi må krevja at Stortinget tek ansvar og vedtek ein generell rett til fritak frå det nye kristendomsfaget, skriv Kjell Folkvord som med humanetisk utgangspunkt kritiserer "Hernes-versjonen" av det nye kristendomsfaget for brot på menneskerettane."
          Greit nok. Men hvorfor skal vi kreve at Stortinget vedtar en generell rett til fritak fra det nye kristendomdsfaget? Når internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene vårt land har underskrevet suverent gir slike rettigheter?!
          - Er det fordi "ingen" mere tar lov og rett riktig på alvor? Aller minst regjeringen / Arbeiderpartiet?
          - Bakgrunnen er, står det i kronikken, at "regjeringen i ein nyss framlagt proposisjon (Ot prp nr. 38) gjer framlegg om ei avgrensa fritaksordning."
          Kjell Folkvord skriver bl.a. videre: "Som mange vil vite har Norge ved fleire høve fått kritiske spørsmål og merknader av folkerettslege tilsynsorgan. Det er først og fremst situasjonen med dei kristne formålsparagrafane og den obligatoriske religionsundervisninga i offentlege institusjonar som har bekymra. Mot denne bakgrunn kunne ein ha venta at norske styresmakter ville ha nytta eit høve som denne grunnskolereforma til å bringe norsk praksis på tryggare folkerettsleg grunn. Men folkeretten var bokstaveleg talt det siste som styresmaktene tenkte på. To gonger måtte Stortinget be om ei utgreiing av folkerettslege forhold, før departementet engasjerte ein jurist."
          ---
          Dilemmaet er at internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har underskrevet sterkt hevder menneskerettigheter - bl.a. foreldreretten - som entydig fastslår at ingen skal motta undervisning, livssyn, religion etc. mot sitt ønske.
          Men nå har det seg slik at Norge foruten en kristen grunnlov og en statskirkeordning også har en entydig kristen formålsparagraf i sin grunnskolelov. Dette og at Norge er et kristnet land liker hverken Arbeiderpartiet eller Human-Etisk Forbund. Human-Etisk Forbund vil ha frihetsmuligheter ifra kristendommen og hva denne innebærer, med eller uten en avkristning av landet. Det vil også Arbeiderpartiet, men de vil samtidig ha grenseoverskridende makt og kontroll over hva folk skal gjøre og ikke gjøre, for at folk skal gjøre det som Arbeiderpartiet med sine marxist-fascistiske holdninger vil - og ikke som de selv vil. Arbeiderpartiet vil ha mental uniformering, kontroll og tvang. Majoriteten av det norske folk, og de kristne, vil imidlertid at Norge fortsatt skal være et kristnet land - og at foreldreretten og menneskerettighetene, såvel som grunnloven og grunnskoleloven, skal gjelde og være respekterte.
          Dette siste kjemper Arbeiderpartiet mere og mindre fordekt imot med nebb og klør, med forvirring, suspekte virkemidler, korrupsjon og forskjellige slags ulovligheter. Og med hyppige forsøk på Reformer som de strekker så langt de makter og formår med den faktiske og reelle maktposisjon de har og har hatt i mange tiår i vårt land nu.
          ---
          Innledningsvis i sin kronikk sier Kjell Folkvord, at: "I den snart treårige kampen om det nye kristendomsfaget, har regjeringa tilsynelatende kome i ein sentrumsposisjon, kritisert både av livssynsminoritetar og ortodoks kristenhald. Det er ikkje tilfeldig at regjeringa nå mot slutten manøvrerer seg inn i dobbelt eld. Det er ein god posisjon om ein vil ha gjennom noko som er omstridt." Tankevekkende ord.
          ---
          Gledeligvis er Arbeiderpartiet blitt mere og mere omstridt i vårt land de siste årene. Men det er langt igjen før vi blir kvitt denne pest og plage for vårt land, som så sterkt er og har vært et uttrykk for erkjennelsens proletariat, organisert egoisme, babbel og onde sirkler!

***

17.04. 1997, Rune L. Hansen: Med enhetsskolen som formålsparagraf.

          Arbeiderpartiet vil igjen endre formålsparagrafen i grunnskoleloven. Det har de villet og forsøkt i mange tiår. De vil at "enhetsskolen" skal gjennomsyre grunnskoleloven. Det moderne burhønsprinsipp og mental uniformering. Masseproduksjon. Gudløshet. Med tvang og totalitær kontroll, - på tvers av internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene, norsk grunnlov og den norske grunnskoleloven.
          For ordens skyld - den norske grunnskolelovens § 1, som er formålsparagrafen, går slik:

         "Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
          Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim."

          Gradvis i løpet av mange år og på suspekt vis, for å si det mildt, har de fått til mere og mere av sine intensjoner. Bakgrunnen er den marxist-orienterte drømmen om industriarbeiderklassens besettelse av frontene og industrialisering av verden, et bestialsk, kaldt og "hygienisk" sterilt virkelighetsrom, med et kastevesen med organisert egoisme, jantelov og "survival of the fittest" på toppen. Hvis og når Moder jord ødelegges grenseoverskridende fullstendig på dette "fremskrittets" bekostning, regner de med at de selv ikke mere lever og at evt. en eksistensialistisk orientert vitenskap vil kunne finne andre egnede planeter i det kosmiske mylderet å flykte til, eller romstasjoner som kan gjøre nytten. Osv. Den utfoldede kjernen og praksisen i denne ideologien. Eksistensialisme og spekulative fantasier hvor menneskeverdet og fellesmenneskelige verdier står lavt i kurs. Tilslørt bak fraser om humanisme, human-etisk, solidaritet og alt som kan gi inntrykk av noe positivt hvis det kan brukes som maske og skjulested.
          På bakgrunn av dette er også Star Wars-programmet til USA og den vestlige verden lettere å forstå. Det spekuleres stort i og av stjernene!
          Hva enten en liker eller ønsker det eller ikke, så har vi i Norge en kristen formålsparagraf i vår grunnskolelov. Vi har også en kristen grunnlov i vårt land, og en statskirkeordning. Majoriteten av det norske folk vil vi skal fortsette med å være et kristnet land, med Ordet i sentrum, men Arbeiderpartiet og deres tropper misliker det sterkt. Forståelig nok - de vil ha babbelet. Det babelske tårnet og den babylonske forvirring står solid som en skyskraper av en monolitt og kjernekraft der i gården. Misliker denne kristningen gjør kan hende også mange innvandrere i vårt land og mennesker med en annen religion eller et annet livssyn enn det kristne, f.eks. de ateistiske "human-etikerne" som våre offentlige skoler efter hvert har avlet forfærdelig mange av, samt kristne som av forskjellig slags grunn kan være på sidelinjen, - eller hva?
          Hva hvis noen av oss selv kommer til et annet og fremmed land, og skal bo der med familie og barn - og de offentlige skolene der naturlig nok underviser med ånden i en annen religion eller et fremmedartet livssyn? Vil vi da forsøke å se oss om efter et annet undervisningstilbud, eller forsøke å ordne med noe som best vi kan på egen hånd, eller forsøke å tilpasse oss de nye omgivelsene? Eller forvente eller forlange at det fremmede landet tilpasser seg til oss? - Og i så fall hvor meget og hvor langt - eller på hvilken måte? Skal man tilstrebe et minste felles multiplum, som kan tilfredsstille begge parter? Hvem skal lære av hvem, og hvem skal hjelpe hvem? Osv.! Finnes det noe fasitsvar på disse spørsmålene, og bør slike fasitsvar tilstrebes? Osv. Spørsmålene er mange, - og mangfoldet i verden er stort.
          En ensrettende enhetsskole, med optimalt rom for trivsel og frodighet. Er det mulig eller ønskelig? Det er ikke en slik enhetsskole Arbeiderpartiet ønsker, de vil slett ikke ha noe "optimalt rom for trivsel og frodighet" eller noe i de retninger, men her nå tenkt for tankens vekkeevne. Er noe slikt mulig eller ønskelig, eller en selvmotsigelse? Eller hvordan og hvorfor, og evt. hvorfor ikke?
          Og hva er alternativene?
          Arbeiderpartiet vil ha tvang, kontroll og lydige undersåtter, marionetter. For mange makt- eller seksualfiksserte mennesker er barns uskyld og uoppnåelighet en vakker uting og barn bare noe som snart snart skal bli voksent, og lik. Jo mere lik dess likere; - ikke utenpå, men inni. De overfladiske sitt festlige, underholdende, uhyggelige mangfold!
          Men hva vil vi andre ha?
          Hva f.eks. med en solid og ekte porsjon med virkelighetsnærhet, trygghet, humanisme, utviklingsmuligheter, fred og ro og trivsel? Verdier snart mere sjeldne enn den beryktede og skumle nålen i høystakken. Snart mere sjeldne enn kristendom og moral i grunnskolen.
          - Dessuten skal være smør på flesk, sa Arbeiderpartiet da de for motstrøms oppover elven!
          Eller stikker det dypere?

***

12.04. 1997, Rune L. Hansen: Urene ånder på barnerov, - med skolereformer!

          Arbeiderpartiets mange og omfattende skolereformer er et frenetisk forsøk på å få til optimalt mere for hver reform. Mere med hva da? Hva er tendensen og retningen og siktemålene med alle disse reformene? Den som forsøker å sette seg inn i saken og følger med i den kan få øye på hva det dreier seg om. Hva det egentlig og i perspektiv sett dreier seg om.
          Ateisme, eksistensialisme, fremmedgjøring, kastevesen, sentralisering, kjedsomhet, egoisme, avmakt, urettferdighet, familiens død, fosterdrap, jantelov, "darwinisme", underholdning, seksifisering, homofili, sodomi og det som værre er inn i folket, rett og slett. Listen kan gjøres lang, lengre enn dette, og den kan solid og omfattende dokumenteres. Arbeiderpartiets ideologi og opium til folket!
          Hvilke urene ånder, hvilke demoner, er det som hærjer i vårt samfunn mere og mere de siste tiår? Hver dag over grasrotas hoder, som myndigheter? Og vil de egentlig hva det ser ut som?
          Og vil VI egentlig hva det ser ut som?! Antagligvis. Som før. De fleste av oss er mentalt uniformerte og avmektige. Det meste av ungdommen i vårt samfunn har naturlig nok - og med rette - lite tillit og respekt til den eldre generasjon. Generasjonskløften er bortimot avgrunnsdyp. Så har da også disse borgerne levd bortimot avsondret i inngjerdinger og "skoesker" fra annet enn jevnaldrende det mest av sin barndom, ungdom og oppvekst! For å så vidt nevne noe av det mest nærliggende årsaksforholdet. En typisk norsk russefeiring kan stå som et godt bilde på den allmenne norske mentale status. De yngste jekkes opp til "russefeiringen", - derefter går det meste for de fleste ut på å jekke seg ned igjen til middelverdi. Og til hvilken middelverdi!
          Gyldendal Norsk Forlag har nylig utgitt en bok i forbindelse med at natur- og miljøfag er et av de nye fagene som blir innført efter Reform -97 i regi av Arbeiderpartiet i grunnskolen. Boken heter "Aktivitet og undring", og er beregnet brukt i undervisningen i 5. klasse. Kapitlet "Menneskedyret" i denne boken blir innledet med ordene: "Du er et dyr". Dette er da også ånden i boken. Et annet sted i boken står det om homofili: "Nå vet vi at det er like naturlig å være glad i en av samme kjønn som i en av motsatt kjønn". Nåde den stakkars elev som rekker opp hånden og sier at han lett og enkelt som bare det ser forskjell på mennesker og dyr! Eller hvis vedkommende rekker opp hånden og troskyldig (men ironisk) spør når og hvorhen, i hvilke tider og i hvilke land, homofili har vært likså naturlig som det naturlige! Den eleven vil rett og slett ikke være i pakt med ånden i undervisningen, for å si det mildt. Men nå er det jo imidlertid svært så liten sjangse for slik, og iallfall vedvarende, bedre-viden hos elevene i grunnskolen.
          Dagen efter skriver sjefredaktør Finn Jarle Sæle på lederplass bl.a.: "I Gyldendals lærebok for 5. klasse i det nye natur- og miljøfaget som inngår i Reform 97, begynner et kapittel med følgende setning: "Du er et dyr". (Se Dagen i går). Skal vi tro på den setningen, så er jo skolen en dyrehage. Det ene følger logisk av det andre." Hvis, som Finn Jarle Sæle sier, det ene følger logisk av det andre, så er vel også tanken om sodomi ("mennesker" som forplanter seg med "dyr") nokså nærliggende. Den romerske keiser Caligula hadde sans for seksuelle orgier og perversiteter. I "kjelleretasjen" til Arbeiderpartiet & Co. (f.eks. Dagbladet) er slikt heller ikke så veldig uvanlig eller oppsiktsvekkende. Den som har litt kontakt med barn som går i grunnskolen vet formodentlig at barna fort lærer mye om alt mulig slikt når de kommer til skolen. Ikke alltid eller i hovedsak av lærerne, - men av hverandre. Det som skjer er mye det samme som når mere eller mindre uskyldige sendes eller settes i norske fengseler: Det er gjerne værstingene som gjør sin innflytelse mest gjeldende og rådende! Særlig hvis elevene eller de innsatte og inngjerdede erfarer og opplever at de kjeder seg eller andre mangler og lidelser (tross påbud om det motsatte)! I følge nyere undersøkelser er anslagsvis 60 % av elevene alvorlig hemmet av at de kjeder seg i den norske skolen. Hvilket vel er et nokså mildt uttrykk for all den fanskapen som hærjer de norske skolene og vårt samfunn.
          Seksifiseringen og perverteringen av vårt samfunn synes som å være godt i pakt og forståelse med kanskje særlig Arbeiderpartiets marxist-blasfemisk-orienterte ideologi og brunst- tanker. Men har vi ikke en kristen formålsparagraf i grunnskoleloven da? og en kristen grunnlov i vårt land? og en statskirke endatil? - vil noen som har vært for lenge på viddene kanskje spørre! Eller som har glemt at Arbeiderpartiet har hatt makten, bukten og begge endene bortimot i vårt land i mange tiår nå. Og at de forsøker å erstatte Jesus og profetene i Bibelen og statskirkens prester og biskoper med seg selv og sine indre kretser. At for disse gjelder en helt annen slags underholdning og mentalitet.
          "Vi er glad for at vi har fått tak i en så dyktig fagperson og fagformidler som Eirik Newth til å formidle dette stoffet i et fag som departementet vil gi høy prioritet i skolen", sier Borchsenius, lederen for Gyldendal Forlags grunnskoleavdeling i en kommentar i avisen Dagen (s. 2, 09.04. 1997). Han fremholder også at læreboken "er gjennomgått av faglige og pedagogiske konsulenter og at boken av disse konsulentene har fått svært positive tilbakemeldinger".
          En uskyldig og troskyldig 5-åring jeg snakket med gjenfortalte med sine egne ord hva han hadde hørt 8-9-åringer ifra nabolaget og den lokale, kommunale skolen snakke om. Han fortalte at på guttenes rompe står det skrevet: Adgang forbudt for tissen. Og at det på jentenes rompe står skrevet: Ikke adgang forbudt for tissen. Hans 5 år eldre bror forteller at det der i "gården" er mye snakk om "puling", "kjærester" og slikt. Her nevnt for de av leserne som ikke husker det selv ifra sin barndom og oppvekst eller ungdom eller voksenalder. (NRKs "barne-tv" og "ungdoms-magasiner" etc. kan vel sagtens nå om dagen også gjenoppfriske en avglans, i mild form, av alt dette hysteriet! ...)
          Arbeiderpartiets tanker om likestilling vil gjennomtrenge det norske folk enda sterkere nå med Reform -97. Enda en sterkt menneskefientlig og barnefienfdtlig skolereform, - som vanlig på alle måter bakstreversk i feil retning.
          Mange av oss har vokst opp med foreldre inspirert av Arbeiderpartiets holdninger om "fri barneoppdragelse" - ingen barneoppdragelse i det heletatt - annet enn Arbeiderpartiets frie, og mistet også tildels fort bluferdighet og annen sødme og rikdom i alle de overgrep vi ble utsatt for på så forskjellig vis. Barn er jo "selvstendige vesener" med "selvstendige rettigheter" - og ikke mindre voksne eller utnyttbare enn voksne. Alle de allehånde seksualforbrytere som i forskjellig slags radius våket over inngjerdingene, som hønsehauker efter sitt bytte, var og er bare en bitteliten del og et aspekt i helhetsbildet!
          Det hører på alle måter med i dette Arbeiderpartiets bilde at familien som institusjon og autoritet må ødelegges og fjernes. De første skritt dreide seg om å splitte og å splintre familien, å skille barna ifra familien og virkeligheten blandt foreldre, søsken og samfunn - og disse ifra barna. Og om å gjøre erkjennelsens proletariat, organisert egoisme, jantelov, kastevesenet og babbelet til demokratiets fordekte fellesnevnere. Og om sentralisering og utrygghet. Og om totalitær underkastelse, underholdning og underliv. Og de dreier seg om dette enda. Om demoniske ånder som sier at de ikke er det og at det demoniske knapt finns. Og i tilfelle det finns så kommer det inn under likestillingsloven hvis det er medgjørlig og ufarlig i forhold til Arbeiderpartiet & Co.!
*
          Mange i den offentlige debatten kvier seg for å nevne hjemmeundervisning og hjemmeskoler som et alternativ til de offentlige skolene. Til det har trakasseringen av hjemmeundervisningen fra visse hold vært for stor. Mange i den samme offentlige debatten kvier seg også for å si for mye stygt om den offentlige skolen, eller å si for mye realistisk i helhetsperspektiver. Til det er den faktiske nødvendigheten og behovet av de offentlige skolene for mye visshet, og kan hende skamvettet på barnas vegne for stort, og trenden i det politiske ikke den rette. Derfor blir om og om igjen ofte disse to viktige faktorer forbisett og "glemt" i den offentlige debatt. Herunder til slutt et typisk eksempel:
          I en givende kronikk (adressert til KrF) i Dagen 10.04. 1997 - under overskriften "Enhetsskole eller foreldrerett?" - skriver Jon Kvalbein bl.a. at:
          "Det er ikke statsmaktens oppgave å drive forkynnelse. Men staten skal legge de ytre forholdene til rette slik at åndsliv kan gro. Respekten for foreldreretten er en test på åndsfriheten i et land. Det er foreldrene som har det primære ansvaret for oppdragelsen av sine barn. Hvordan skal staten utforme et offentlig skoleverk, dersom foreldrene har sprikende oppfatninger om religion og livssyn? Som svar på dette spørsmålet kan man velge mellom to grunnmodeller.
          Den ene modellen kan vi kalle enhetsskolemodellen. Hovedtanken er: Vi lager en offentlig skole for alle, der alle skal ha de samme fagene, og der fritaksrett og alternative skoletilbud reduseres til et minimum. Enhetsskoleprinsippet har vært en grunnpilar i sosialistisk skolepolitikk. Det nye fellesfaget (rlh: i religion og livssyn) faller helt i tråd med en slik skoletenkning. Men mange opplever dette faget som en krenkelse av foreldreretten.
          Den andre grunnmodellen setter foreldreretten opp som overordnet prinsipp. Internasjonale erklæringer slår fast at staten skal respektere foreldrenes rett til å velge en utdanning for barna sine som er i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. Det sier seg selv at dersom foreldreretten skal gjøres til overordnet prinsipp i et pluralistisk land, må enhetsskolemodellen vike. Foreldreretten fører til behov for valgalternativer innenfor den offentlige skolen, liberale fritaksordninger og romslig frihet til å reise alternative livssynsskoler."

---

03.04. 1997, Rune L. Hansen: Når en snakker om Fanden ...

          Når en snakker om Fanden ... Så kan så mangt skje? Var det det jeg ville si? Jeg hadde såvidt rukket å opplade artikkelen "Foreldrenes rett og statens urett", som bl.a. særlig omhandler det norske Arbeiderpartiet, så dukker dagens torsdags-utgave av dagsavisen Dagen frem fra postkassen om formiddagen - med en artikkel, av en journalist der, som også omhandler Arbeiderpartiet og iøvrig den samme tematikken, i all sin hverdagslighet, hvor overskriften er "Nord-Trøndelag Arbeiderparti har videresendt forslag: Vil stanse nye kristne privatskoler" (og hjemmeundervisning - og iøvrig mye annet). Poenget er at hva den førstnevnte av artiklene handler om umiddelbart eksemplifiseres midt i blinken av den sistnevnte. Det var min kone som reagerte sterkt på det og hun gjorde meg oppmerksom på det. Og hun har rett. Men det egentlige poenget her nu er at hun i den førstnevnte artikkelen kanskje særlig sterkt var blitt gjort oppmerksom på noe ... på noe som vekket og åpnet hennes øyne en porsjon, slik at hun straks og umiddelbart efterpå bedre kunne se og erkjenne hva som skjedde rundt omkring seg? (Er det ikke bl.a. det god lesning er til for?!)
          Når en snakker om Fanden ... så kan det iallfall også være eller bli lettere å erkjenne og å beseire mørkemakten! Når det - som i vårt generelle tidsrom nu - for så mange er blitt TABU å snakke om Fanden, så er det mye og kanskje særlig fordi Fanden slett ikke ønsker å bli snakket særlig om. Fanden gjorde et stort gjennombrudd da hans bestrebelser på å avskaffe Fanden ble kronet med hell! I begynnelsen av vårt Ordets omfattende 20. århundrede slynget stakkars store Friedrich Nietzsche i Tyskland påstanden om at "Gud er død!" på tilværelsens vegger. For noen var det en tankevekker, men mange hadde forlengst latt seg lure. Fanden og hans tøs lo så det globalt brummet og ristet mere og mere og stadig mere, med babbelet som parole. De onde sirklene og kolaboratørene ble mere og mindre fordekt feitere og feitere i sin besettelse og besittelse av vår stadig mere globale og overtrampede verden. Fanskapet har i så stort monn kommet mellom og opp i ekteskapet til våre Store foreldre at vi i virkeligheten er katastrofalt fremmedgjorte fra så mangt elementært, selvfølgelig, vesentlig og sentralt i virkeligheten. I vår store utrygghet med de enda mange, men færre og færre, avgrensede idyller har vi fått vår oppdragelse i en stadig større, feitere og værre babylonsk forvirring. Mange av oss også med følelser av avmakt og maktesløshet.
          Hva har så dette med det norske Arbeiderpartiet å gjøre, spør du? Legg merke til at Arbeiderpartiet i Nord-Trøndelag (og iøvrig) snakker om menneskeverdet, barnets, menneskets og familiens og samfunnets ve og vel - endog om kristendommens ve og vel! - men la deg ikke lure. Legg merke til at din oppmerksomhet betyr noe. Avgjørende noe. Poenget er at svartmagi og fanskap med onde sirkler og kolaboratører ikke hører hverken fortiden eller fantasier eller hysterier til. Og det var dette poenget jeg her så kortfattet ville understreke. Den svartmagien Arbeiderpartiet (& Co.) så aktivt og frenetisk med så stor innflytelse bedriver er faktisk alvorlig farlig for oss alle og enhver.
          Hilsen fra HUN Rune HAN!

*

1997, MARS: - - -

13.03. 1997, Rune L. Hansen: Grøss & Gru og barna!

          Grøss & Gru Harem Brunstland overgår seg selv i galskap og dårskap og menneskefiendtlighet om og om igjen. En 6-åringreform i grunnskolen som de færreste vil ha og som er umenneskelig galskap, som, hvis den blir gjennomført, vil utrette enorme skader, og som - når denne galskapens dimensjoner erkjennes for fulle som hva den var - efter hvert, jo snarere dess bedre, må avvikles fullstendig!
          Gro & kompani i Arbeiderparti-regjeringen - mentaliteten der - er så iherdig opptatt av tvang, mental uniformering og kontroll at "ingen" tror det er mulig i et land som Norge. Hun er det beste argument for at det var for lite fri abort i tiden før hun ble født. Æres den som æres bør. Sentralisering, kastevesenets oppblomstring, salg av nasjonen, den store familieoppløsningen, fosterdrap an mass på linje med gamle kong Herodes, likkjole til småindustrien og det private iniativ, maskuliniseringen og fremmedgjøringen av kvinnene, den organiserte egoismens stormannsgalskap, Forvaltningsstatens mentale uniformering, fordekthet og selvhevelse over lov og rett, over ærlighet, over miljøhensyn, over menneskelighet, over selvstendig tenkning, osv., osv. - jovisst, hun og hennes mentalitet har æren for så mangt! De fleste så ikke hva som egentlig skjedde og hva hun egentlig gjorde da hun stod på som værst, eller hvorfra hun videreutvuklet det. Med fordekthetens og tvetydighetens kunst som en av sine dyder kunne hun alltid rolig si en ting - mens hun stille gjorde det motsatte, uten samtidig å virke som en løgner og forfører. En mester i å tilsløre sine spor og ugjerninger i sin regi, og i stahet og i farlighetens jovialitet. Eller bare dum, naiv, og hensynsløs?
          Og innsnevret egoist? At hun tilsynelatende aldri har vært glad i barn, mennesker eller dyr, på ekte vis, er det som alltid mest har gjort inntrykk på meg. Hverken våre store foreldre, Moder jord og Fader vår, eller alle andre foreldre, og deres barn, og relasjoner, synes som å bety særlig mye for henne. De voksne vil hun mest mulig umyndiggjøre, og barna mest mulig ha i inngjerdinger, - og det ene med det andre. Ved å pynte på ordene kan man kalle det så mangt; - f. eks. ikke menneskeverd og menneskefrigjøring eller fellesmenneskelige verdier, men kvinnefrigjøring, homofil og lesbisk frigjøring, seksifisering av barndommen, pedofili, likestilling, bil og tv til alle kinesere, til alle urinnvånere og andre i Australia, til alle innboere i Sør-Amerika, osv. Osv., - ikke trygghet, menneskeverd og trivsel, - men fremskrittets pris, de onde, farlige gamle dager, tilpasningens pris, osv. - "barnehager" kan man kalle de asfalterte firkantene med rusjebane, karusell og hundehus, "skoler" kan man kalle ghettoene (skoesker efter burhønsprinsippet) hvor barna lærer å kjede seg og å mislike lærdom, visdom, erfaringer, historie, sødmen i verden og det aller meste som betyr noe mens de får en gulrot festet i nesen og et slips av en hundelenke rundt halsen og steriliseres inn til beinmargen, og lærer at bråk, kjemikalier, konkurranse og underholdning er livets mening, osv. Hvor dustemestrene i lukkede, abstrakte logiske systemer tilordnes forskriftsmessige idyller, sex, piller og solskjermer mot avgrunnen og vår alles utrygghet, mens Jantelov, glemsel, halvsannheter, forvirring, tilfeldigheter, overfladiskhet og likegyldighet tilsynelatende rår i verden forøvrig. For, som Skjøgen, fristerinnen og besetteren med de mange navn og kolaboratører, sier: "Det er den sterkestes rett. Den sterkeste overlever!"
          Har jeg snakket meg bort nå? Nei da. "Staten er vår beste mor og far", er det blitt sagt - med ord som karakteriserer en bestemt imfam holdning. I Dagbladet på Internett for lørdag den 09.03. 1997 ( http://www.dagbladet.no/970309/nyh-3.html ) står det under overskriften "Gro foreslår 5-årsreform", av Stein Aabø, - at Gro Harlem Brundtland, vår nylig avtroppede statsminister i "Arbeiderpartiet", sier at "6- årsreformen" i grunnskolen bør følges opp av en 5-årsreform. Hun sier videre at "et allment pedagogisk tilbud for barnehagebarn kan hindre klasseskiller mellom barn. Et utvidet og forbedret barnehagetilbud vil også gi flere kvinner anledning til å gå ut i full jobb. Når 6-årsreformen er gjennomført og vi har nådd målet om full barnehagedekning, vil det være naturlig å gå videre med en 5-årsreform. Det må være et allment barnehagetilbud som omfatter hele kullet." Hun mener, står det videre, at "det er viktig at barn tidligst mulig i livet får likeverdige muligheter til å utvikle seg. - Vi er ikke i mål før hvert nyfødt barn har like muligheter til livsutfoldelse. Klasseskillene starter allerede i barnets første uker og måneder. (...) Det var i en samtale med journalister etter foredraget Gro konkretiserte tanken om en "femårsreform". Hun presiserte, ytterst lojalt overfor sin etterfølger, at dette ikke var et politisk utspill, bare en logisk utlegning av Ap`s program. Det har hun selv vært med på å utforme. Der heter det at når målet om full barnehagedekning er nådd "vil vi gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene for 3-5-åringene". Men i regjeringens nye langtidsprogram", sier journalisten, "er det brukt mindre forpliktende formuleringer enn i partiprogrammet. Der heter det at regjeringen "vil vurdere forslaget om et gratis pedagogisk tilbud på noen timer per dag eller uke for 3-5-åringene"." Det står iøvrig bl.a. at "Gro knyttet behovet for et forbedret barnehagetilbud opp mot det økende behov for arbeidskraft."
          Så langt det som stod i nevnte Dagbladet. Nok en gang gir denne holdningen jeg fornemmer og ser utfolde seg om og om igjen år efter år meg frysninger nedover ryggen og frykt: Barn trenger ikke sine foreldre. Foreldrene trenger ikke sine barn. Og dette at arbeidet i samfunnet ikke skal fordeles og oppstå i menneskelighet, trivsel og fordragelighet. Staten er vår far og mor, - og det er dette den mentale uniformeringen først og fremst dreier seg om. Om å oppløse familien optimalt for å overta dens integritet og autoritet, - med mental uniformering og fremmedgjøring. Koste hva det koste vil.
          Jeg undrer også på hvilken pakt Anne Enger Lahnstein i "Senterpartiet" har med Grøss & Gru ... I Dagbladet på Internett for onsdag 12.03. 1997 ( http://www.dagbladet.no/970312/nyh-3.html ) - under overskriften "Ikke rør barnehagene", av Kirsten Karlsen og Eirin Hurum - sier Anne Enger Lahnstein, at "Det kommer ikke på tale å ta penger fra offentlige barnehager for å gi småbarnsforeldre kontantstøtte." Og at: "Vi vil styrke valgfriheten ved å øke barnetrygden og småbarnstillegget". Med dette mener hun vel at barnehage-familiene fortsatt bør få smør på flesk. Dette begrunner hun med følgende veldressede ord: "Vi kan ikke lage ordninger som stimulerer unge kvinner til å sette seg utenfor yrkeslivet, så de etter ti år hjemme står uten utdanning og arbeid. Det kan ikke være slik at de som ikke benytter seg av et offentlig tilbud, skal ha krav på kompensasjon for det." Underforstått sier hun vel her også, at foreldre som tar seg av sine barn er uegnet til å gjøre arbeide i samfunnet. Og jeg undres på hva som er den alvorligste stupiditeten i hva hun egentlig sier. "Sp-leder Lahnstein tror det er mulig å komme til enighet om familiepolitikken med KrF", står det også i Dagbladet. Kanskje har hun rett i det? "Kristelig Folkeparti" har ofte nok latt seg forlede til så mangt. Imidlertid - og gledeligvis - er tilsynelatende ikke Senterpartiets ungdom likså menneskefientlig som Senterpartiets leder i sin holdning til familiene i Norge. Det står nemlig også samme sted i dette Dagbladet at lederen i Senterungdommen, Bjørn Arild Gram, sier at "han vil ikke kutte i det offentlige tilskuddet til barnehagene. Han vil derimot kutte i kontantoverføringene til foreldre med barnehageplass, kombinert med redusert egenbetaling i barnehagene. - Det bør være mulighet for alle til å velge omsorgsform. Da er det urimelig hvis de som har barnehageplass får like mye i kontantoverføringer som de som vil være hjemme og passe barna, sier Gram."
          Leder Bjørn Arild Gram i Senterungdommen er kanskje ikke gammel nok? Eller kom for sent til 6- årsreformen? Eller 5-årsreformen? Eller glippet for glatt gjennom kjøttkverna? Eller hvordan det nå en gang var.
          La de små barn og barnet i oss alle komme til Gud fremfor til Fanden og hans Skjøgetøs, - til sine rette foreldre, og derigjennom seg selv! Amen.

*

11.03. 1997, Rune L. Hansen: AUF & de andre organisasjonenes juksing med medlemstallene!

          Dette var temaet i NRK-tv sitt program "Brennpunkt: Aktuell norsk samfunnsdokumentar" i kveld. Og det som fremkom i programmet var uhyggelige nyheter og vitnesbyrd om en mentalitet av uærlighet, juks, løgn og det som værre er, utkledd i "idealismens" fåreklær. Og at dette ikke har vært ualminnelig i mange år. Mange har vært involverte ... Eirik Solheim, Torbjørn Jagland, og mange mange flere. Flere har valgt å bekjenne sine synder i efterhånd efter avsløringene, mens andre er mindre villige til det. Mange sier de at: "Vi gjorde bare sånn som de andre, uten å tenke noe særlig på hva vi gjorde ..." Osv.
          Ytterligere noen entydige sprekker i fasaden av fordekthet og pyntelighet. Det strømmer over med slikt via massemediaen. På tv-nyhetene samme kveld fremkom at ulovlig politiavlytting av cellene ved norske politi- og lensmannsstasjoner er alminnelig praksis. Politiets Særskilte efterforskningsorgan, som vel har visst om dette i årevis, er satt til å granske saken.
          Er det noe rart Lund-kommisjonens rapport ble uhyggelig tykk og omfattende? Og den er - tro meg! - sitt alvor til tross, bare et aldri så lite pirk i overflatene. Også til noe langt mere omfattende og uhyggelig angjeldende Forvaltningen!
          Til orientering: Lund-kommisjonen ble, tross motstand og tidligere lignende forsøk, opprettet av Stortinget for å utrede de hemmelige tjenestenes evt. ulovligheter og mulige suspekte forhold. Det rare med at Lund-kommisjonens rapport ble så tykk og omfattende, er at POT / Politiets Overvåknings Tjeneste "tilfeldigvis" ikke klarte å ta innersvingen på Berge Furre, Skau og de andre i kommisjonen, tross iherdige forsøk.
          Egoisme, løgnaktighet, halvsannheter, dårskap og bedrageri har mere og mere blitt viktige forutsetninger for å gjøre karriére i vårt samfunn; særlig innenfor Forvaltningen, samt (eller bør jeg si inklusive?) næringslivet, lov og rettsvesenet og kulturlivet.
          Arbeiderpartiet skal ha mye av skylden for dette. De har på allehånde fordekte vis vært en katastrofe for vårt land i flere tiår. Men ikke alene. De onde innflytelsene har besatt flere og flere og større og større indre og ytre områder. Og de har yret og yret så godt de har kunnet.
          Arbeiderpartiets AUF, og de andre organisasjonenes impliserte, må selvfølgelig stilles ansvarlige for jukset, ulovlighetene og trakasseringen de har begått, så godt det lar seg gjøre. Det må også de impliserte hva gjelder POT-saken, og fortløpende også avslørt umenneskelighet og lovstridigheter i Forvaltningen, og på andre av samfunnets områder. Hverken organisasjonene eller Forvaltningen er unndratt eller hevet over lov og rett; selv om de ofte synes som å tro så og å oppføre seg som om. Men det følger mere ansvar med å arbeide i Forvaltningen, - ikke mindre. Slik er det og slik må det være; fordi evt. uansvarlighet der fort og lett får alvorligere konsekvenser og avler så fort, lett og sterkt på de onde sirklene i fordekthetens mørke. Forbrytervirksomhet og umenneskelighet i Forvaltningen kan, avslørt, få tilsvarende på grasrotplanet til å fortone seg som småtterier!

*

1997, FEBRUAR: - - -

23.02. 1997, Rune L. Hansen: Hjemmeundervisningen har enorme muligheter! /

          Tilstanden i den offentlige grunnskolen i vårt land er ille. På så forskjellig vis så ille at det ikke burde være lovlig å sende barn dithen.
          En ting er at miljøet og strukturen er ille i og omkring disse inngjerdingene.
          Noe annet og likså viktig er at innholdet og lærestoffet der slik det presenteres stort sett virker drepende på livslyst, trivsel, nysgjerrighet, lærelyst, ærlighet, sosiale relasjoner, moralske egenskaper, osv. av gode egenskaper. Og det dårlige og barnefiendtlige miljøet gjør det ikke bedre!
          Det triste er at så mange er avhengig av den offentlige grunnskolen. Fordi de ikke har eller ser noe annet eller bedre alternativ. Både fordi det politiske eller offentlige byråkratiet har forsøkt å gjøre det slik, og pga. den sterke mentale uniformeringen, forvirringen og utryggheten som har gjort og gjør seg gjeldende. Eller også fordi de (unaturlig nok) ikke bryr seg. Minst likså lite som de bryr seg om de eldre eller de "svake" i samfunnet.
          Det er svært så trist at det er slik, og at det - hvordan en enn snur og vender på det - er og blir barna, menneskene, familiene, samfunnet, kulturen, fellesverdiene og menneskeverdet som lider under at det er så forfærdelig, - og pervesjoner, sykelighet, kriminalitet, forvirring, kjedsomhet, mobbing, likegyldighet, kortsiktig egoisme, uvitenhet, uniformering, osv. i lange baner og yrende onde sirkler som tjener på det.
          Når familiene og samfunnet er i ferd med å ødelegge eller miste det kjæreste av alt under Guds vingers skygge, i våre Store foreldres favn, - sine egne barn, da er det egentlig bortimot så hårreisende ille og trist som det kan bli!
          Den som i medmenneskelighet ser det og håper på og tror på noe annet og bedre, har hva bortsett fra håpet? Også muligheter?
          Foreldre og familier er en stor stor interessegruppe. Hva er det så som mangler? - At vi åpner våre øyne så meget at virkeligheten i virkeligheten glir inn?
          Eller at vi ikke straks glemmer hvordan det faktisk er? At vi tar realitetene og virkelighetens forhold til efterretning? På en inderligere, kjærligere og sakligere måte?
          Uansett er det ett selvfølgelig saksforhold som synes klart:
          - Hjemmeundervisningen, i betydningen oppdragelse, undervisning, ansvar og respekt for menneskeverdet og egne barn, er ikke til å forbigå. Det er uansett der utgangspunktet befinner seg. Hjemmeundervisningen har, som den har hatt gjennom årtusener, enorme muligheter. Og særlig i et samfunn som vårt, når menneskene befrir seg fra materielle og mentale åk ... Når mulighetene for menneskelighet og medmenneskelighet gjenoppdages og taes i bruk.

*

20.02. 1997, Rune L. Hansen: Samfunnsliv på Internett - begivenhet! /

          Det gleder meg at også "Norgesavisa Samfunnsliv", eller bare Samfunnsliv, som vi kaller den, er kommet på Internett med egne hjemmesider. Nu nylig, f.o.m. dens nr. 2, 1997. Og allerede ligger nr. 3, 1997 der, for å bli lest og studert. Med mye fint og tankevekkende stoff, som sedvanlig for denne avisen som nu er i sin 62. årgang - og som ble påbegynt og grunnlagt i 1931 av prestesønnen og gartneren Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956). Tidligere nr. vil fortløpende bli å finne der.
          Blandt stoffet i nr. 3, 1997, nu, er det særlig grunn til å bite seg merke i to artikler av Astrid Strømme, - "Skolen eller livet" og "Overlever familien?". Anbefales. Hun er fast bidragsyter i Samfunnsliv. Det er også velskrivende Aase Brenne, som har artikkelen "Er vi glade for å mettes av svineføde?" Begge disse dessuten med artikler i nr. 2, 1997. Ellers er der mye annet, som fortjener oppmerksomhet. Slikt er det dessverre altfor lite av ellers i massemediaen. Men undersøk selv!
          Avisen Samfunnsliv er, tross sine mangler og det ene med det andre, blandt de aller beste av mange aviser og tidsskrifter jeg fast har fulgt med i de siste mere enn tyve års tid. Jeg har forresten også lest mange av de enda eldre årgangene til Samfunnsliv, med interesse. Bertram Dybwad Brochmann ble med rette betegnet som den største folketaler efter Bjørnstjerne Bjørnson. Men efter hvert dessverre enda mere utskjelt og forurettet enn sistnevnte. Bertram Dybwad Brochmann utgav mange bøker og diverse og virket sterkt mens han levde. Mange av hans bøker samt abonnement på papirutgaven av Samfunnsliv kan bestilles hos dagens redaksjon. (Jeg har notert adresse etc. annet sted på HUNs hjemmesider.)
          Nu har avisen Samfunnsliv i mange år efter Brochmann vært drevet, i papirutgaven, av lærer Anders Ryste i Ørsta, som jevnt og trutt hver 14. dag har utsendt et nytt nr., og som i forbindelse med at avisen nu er kommet på Internett også har noen ord om dette med avisen på Internett i siste nr. nu. Der står det iøvrig også, av Internett-utgavens redaktør, Dag Ove Johansen, bl.a., at:
          "Internett-utgaven av den samfunnskritiske avisen SAMFUNNSLIV legger ut utvalgte artikler fra papirutgaven som utkommer hver 14.dag. (...) I denne Internett-utgaven av SAMFUNNSLIV har du også anledning til å ytre deg fritt om artikler fra avisen eller andre saker som opptar deg i dagens og morgendagens samfunn. Send korte innlegg via e-mail til Internett-utgavens redaktør og mannen bak hjemmesiden FABULA: - / e-mail: mailto:dagoj@online.no / Dag Ove Johansen - så kan det hende at ditt innlegg havner på nettet!"
          Fine greier!

*

19.02. 1997, Rune L. Hansen: HUN åpnet sine hjemmesider på julaften 1996 /

          HUN åpnet sine hjemmesider på Internett 24.12. 1996, efter å ha gjort diverse forberedelser lenge. Alt synes som å ha gått bra så langt, og å by på mange muligheter!
          HUNs hjemmesider på Internett ble som sagt åpnet på julaften, og det ligger forhåpentligvis noe dypt symbolsk i dette.
          Reaksjoner, forslag, etc. imøtesees med glede!
          Beste hilsner og ønsker fra daglig leder, Rune L. Hansen!

*

INDEX - HUNs notater på Internett / DENNE SIDE :
FRA OG MED 19. FEB. 1997 - STIGENDE TIL SISTE PÅ DENNE SIDE :

---

* Skrive notat /

--- PS: Trykk her for opplysning om andre måter å oversende på.

Denne side er fra (This page is from):

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: hunwww@online.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww

-