-- Sannhets-og-Forsonings-kommisjonen-Norge.html     --- BREVENE ( ekstern ) --- dbn.html ( intern ) --- Tortur-index.html ( intern ) --- 

RLH pr. 02.01. 2011:    
-- 19.12.2010 -- 30.12.2010 -- 23.06.2010 --





23.06.2010, Rune L. Hansen:

---

   Norsk Sannhetskommisjon -

   Vi trenger at sannheten og bevisstheten om det pågående folkemordet i Norge fremkommer. Vitnemål, dokumentasjon og beviser foreligger i overflod. Og stadig flere fremføres! Godt. Opplysning og bevisstgjøring trengs i stort monn for å få stoppet den kriminelle galskapen! Ikke bare fra og for ofrene og de potensielle ofrene, men også fra og for de skyldige og medskyldige.

   Uten en norsk versjon av den Sør-Afrikanske Sannhetskommisjonen lar dette seg ikke gjøre. Iøvrig er en slik Sannhetskommisjon i pakt med Norges grunnlov og kan forfriske vårt land og våre samfunn nødvendig.

   Vi trenger vitnemålene, dokumentasjonen, bevisene, besinnelsen, beskikkelsen og angeren også fra de skyldige og medskyldige!
   De skyldige og medskyldige har også vært og er ofre.

   Vitnemålene, dokumentasjonen og bevisene fra ofrene nødvendiggjorde og frembragte følgende formulering:
   Det er særlig en pest og en sinnssykdom av kriminell galskap i form av et folkemord som bak kulissene grøsselig utrolig forskrekkelig pågår i hele dagens Norge, - blandt annet og særlig under det utrolige navn av "barnevernet"!
   Hvem vet det enda ikke? Og hvem bryr seg? Og hvem våger å si det?

   Og hva og hvordan nu videre?

   Jeg fikk forleden dag først et, og dernest et til, inderlig brev fra et menneske som gjennom mange år kjenner til og har arbeidet på innsiden av det kriminelle systemet og nettverket. Vedkommende ble efter mange år selv et offer og opplevde og erfarte at den intense og langvarige prosessen nesten tok vedkommende sitt liv, men bare NESTEN.
   Vedkommende ønsker nu å snakke ut om dette og å kunne være til hjelp for andre. Vedkommende skriver blandt annet følgende:

   Hvem vet det enda ikke? Og hvem bryr seg? Og hvem våger å si det?

   Jeg har mye å fortelle, om vårt rettsystem, om vår skole, helsetjeneste og barnevern. Spørsmålet er hvilken vei som fører fram?? Når hele samfunnet er gjennomsyret av makt og profitt, da kommer mennesker i siste rekke. Hvordan komme ut av dette? Tror ikke veien er kamp. Heller ikke straff. Det koster for mye å "kjempe med våpen".
   Ønsker deg alt godt!!

   Jeg besvarte blandt annet med følgende ord:

   Norsk sannhetskommisjon -
 
   Ja, spørsmålet er er hvilken vei som fører frem for å få slutt på den kriminelle galskapen, som så mange har vært og enda er ofre for.
   Mennesker ufrivillig gjort til ofre i en kamp og krig-føring mot seg og sine kjære.
   Mennesker som trenger gjenopprettelse og det vern de i henhold til loven egentlig skal ha.
   Det må derfor opplyses om dette og om hva som har skjedd og skjer.
   For å kunne få lov og rett til å gjelde og å være gjeldende.
   At dette fullstendig ufrivillig ble og blir en kamp for så mange er et trist men forståelig faktum.
   De hverken hadde eller har noe annet valg, enn å rope efter menneskelighet, lov og rett.
   Det har ethvert menneske både rett og plikt til.
   Det eneste våpen vi har er opplysning, lov og rett.
   Lov og rett har vi fra før av.
   At det kriminelle som har skjedd og skjer er straffbart er et saks-anliggende for loven og retten, som hvert enkelt menneske uansett forholder seg til.
   Det er ikke vi som skal straffe. Det er det loven og retten som gjør.
   Opplysning er veien å gå. Hvilket også loven sier.
   Hver enkelt av oss har våre kunnskaper, talenter og ferdigheter.
   Våpen? Hvilkne våpen har vi vel?
   Ingen. Menneskelighet, lov og rett og Ordets sverd er ikke et våpen, men skal være og må kunne være et vern.
   Jo mindre kamp dess bedre.
   Det koster for mye å kjempe, ja. Og det skal ikke måtte være nødvendig å kjempe.
   Mange av oss er tvunget til å kjempe og mange av oss hverken makter eller ønsker å kjempe.
   Ingen av oss skal måtte kjempe. Og derfor har vi lov og rett.
   Lov og rett ønsker ikke at vi skal måtte kjempe.
   Lov og rett verner om oss. For at vi skal slippe å måtte kjempe.
   Derfor jo Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika var så viktig.
   Hvor det å være åpenhjertig, sannferdig og troverdig ikke mere kriminell fritok fra straff.
   Det er i loven ikke straffen som skal være eller er poenget, men vern og beskyttelse.
   Opplysning, vern og beskyttelse, i og for lov og rett.
   For at vi ikke skal være kriminelle.
   Har vi noen annet vei å gå?
   Hva eller hvordan skal vi vel ellers kunne ha samfunn i?
   Og i det kunne ha uskyld, trygghet, trivsel, tillit
   og munn?
   En norsk Sannhetskommisjon er nødvendig og er i sin begynnelse og underveis!
 
   Med beste hilsen fra Rune L. Hansen,
   som også ønsker deg alt godt og vel!

---
   
   I 1996 opprettet den sør-afrikanske regjeringen Sannhets- og Forsonings-kommisjonen / The Truth and Reconciliation Commission, for å efterforske overgrep mot menneske-rettighetene under apartheid-tiden. Efter apartheid, var det svarte flertallet med ANC i Sør-Afrika overbevist om at landet måtte bygges for alle og inkludere de hvite. Løsningen ble Kommisjonen for sannhet og forsoning, ledet av biskop Desmond Tutu.
   Kommisjonens høringer skulle være et forum hvor de anklagede for mord, tortur og grov kriminalitet skulle bli konfrontert med sine ofre. Kommisjonen skulle særlig legge vekt på å avholde åpne og kringkastede høringer.
   Ved å erkjenne sin skyld og å fortelle sannheten og oppriktig å angre skulle de få tilkjent amnesti under Ubuntu, den innfødte tilgivelses-skikken.

   I samme tradisjon arbeider nu også landene rundt Great Lakes i hjertet av Afrika. Atle Sommerfeldt, generalsekretær Kirkens Nødhjelp, skrev i en artikkel ("Felles framtid?") 12.03. 2008 i avisen Dagen Magazinet, blandt annet følgende:
   "For noen uker siden besøkte jeg Rwanda, Burundi og Øst-Kongo. Få steder er like vakre som dette området i hjertet av Afrika. Men området har også vært åsted for de største forbrytelser mot menneskeheten: Slavehandelen til Zanzibar og Arabia. Belgiernes ufattelige terrorisering som førte til at millioner mennesker døde i løpet av 20 år. Mobutus kleptokrati og krigen mellom hutuer og tutsier i Burundi og Rwanda fra slutten av 1950-tallet – som kuliminerte i folkemordet i Rwanda i 1994. Deretter krigene i jungelen i Kongo som har kostet over 5 millioner mennesker livet. Og til slutt, en pågående krig mot kvinner: Massevoldtekter og bestialsk vold i krig. Og voldelige overgrep fra frusterte menn i hjemmene. / Det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å bygge opp en framtid i disse landene som inkluderer alle. Samtidig er det like vanskelig å tenke seg en framtid uten at dette skjer. Å ekskludere overgripere og kollaboratører vil omfatte så mange mennesker at det vil skape nye sår og nye overgrep. Men samtidig er det helt nødvendig å anerkjenne ofrene og holde overgriperne ansvarlige." Et stykke videre skriver han: "Først avdekkes sannheten: Hva skjedde? Hvem deltok som offer eller overgriper? Ofrene får anledning til å fortelle sin historie offentlig, og stimulere overgriperen til å gjøre det samme og erkjenne sitt ansvar for sine gjerninger. Prosessene er åpne for alle. Deretter aktiveres tradisjonelle måter å håndtere konflikter og uoverensstemmelser. Slik blir selve forsoningsprosessen kontekstuell og forankret. Derfor blir den også troverdig. Erfaringene i Rwanda er at dette faktisk leder til en framtid – i samme lokalsamfunn - både for overgriper og offer."

   Noe tilsvarende og lignende, en norsk versjon av en Sannhets- og Forsonings-kommisjon er nu enda i det spede og skisse-aktige underveis i og for Norge. Med sentral vekt og sentralt fokus lagt på å unngå korrupsjon, og på optimale muligheter for kritikk, kommentarer og innspill.
   Både ofrene, skyldige og medskyldige skal kunne bli hørt, og få ført sin sak.
   Om den anklagede antas åpenhjertig å fortelle den hele og fulle sannhet og oppriktig å angre, vil vedkommende få tilkjent amnesti - fritak for straffe-ansvar, hvis ikke spesielle omstendigheter tilsier noe annet. Samtidig med at erstatnings-ansvaret i hovedsak overføres og bekostes den norske stats-forvaltningen.

   Lignende og tilsvarende Sør-Afrika sin Sannhets- og Forsonings-kommisjonen trengs grunnfestet i ethvert land. Åpen for ethvert grovt forurettet menneske – i forhold til menneskeverdet og de fellesmenneskelige verdier. For mennesker og samfunn mere optimalt å kunne gå veien bort ifra terror, korrupsjon, overgrep og undertrykkelse!

   Noen videre korte, grove trekk om dette i Sør-Afrika:
   Amnesti ble efter terror-regimets fall tilbudt dem som tilstår sine forbrytelser. Sannhets- og forsonings-kommisjonen behandler amnesti-søknadene, og reiser landet rundt. Og det blir avholdt høringer. Forteller man sannheten om sine forbrytelser, blir man ikke siktet for dem! Under mottoet: Sannheten (og anger), - er veien til forsoning.
   Apartheid-regimets terror-regime i Sør-Afrika hadde betegnende nok blandt annet også sin offentlige tvers igjennom korrupte og kriminelle Barnevern-tjeneste.
   Efter apartheid-regimets fall opprettet i 1996 den sør-afrikanske regjeringen Sannhets- og Forsonings-kommisjonen / The Truth and Reconciliation Commission, for å efterforske overgrep mot menneske-rettighetene under apartheid-tiden.
   Korrupsjon i selve Sannhets- og Forsonings-kommisjonen i Sør-Afrika forekom i et viss monn også, - hvilket gjør det ekstra viktig og av stor betydning for andre land å lære av for å kunne unngå. Mange slags nødvendige og tilstrekkelige ordninger og muligheter må kunne innarbeides og tilrettelegges for i stor utstrekning optimalt å kunne unngå korrupsjon og falskhet innad og i forbindelser med denslags norsk Sannhets- og Forsonings-kommisjon. Med lavterskel muligheter for forslag, forbedringer, kritikk og anklager, etc.

--- 







19.12. 2010, Rune L. Hansen:
 
   Mitt poeng er, at det finnes ikke noe som helst offentlig barnevern i Norge, bare det motsatte i en overflod av kriminell galskap til langt inn i det perverse. Dette og slikt noe kan intet anstendig menneske tenke eller tro en skal kunne bygge videre på eller endre. Det må stoppes, granskes og stilles for lov og rett. Men overfor spesialdomstol, både Sannhets- og Forsoningskommisjon og Menneskerettsdomstol og mere til. Også ikke minst fordi det norske rettsvesenet og så mange representanter for offentlige myndigheter og andre har vært og er involverte som kriminelle. Dette må uansett skje før eller samtidig med vi eventuelt vil kunne få noe betryggende helt annet og ekte som vil kunne erstatte. Hvordan vi fra basis skal bygge og tilordne et praktisk orientert familie- og menneske-vern er en konkret sak og et tema, som iøvrig har vært saks-behandlet i diverse sammenhenger ikke minst på Facebook. Men først og viktigst er å få stoppet det hva som nu pågår!

   Undis Hansen:
   Man må uansett ha en myk overgang til et system der de ansatte og insatte får en verdig tilbakeføring. Man skal ikke glemme at mange har svært store seperasjonstraumer, identitets-problemer, adferdsvansker og senskader. Itillegg til psykiske belastninger og lojalitets-konflikter. Å finne skyld i et samlebegrep som "barnevernet" gir liten mening for de som er rammet av personer som av flere årsaker har latt seg manipulere til å tro at de har gjort rett. Det er ekstra viktig å ivareta overgriperne, slik at de får den forståelse av hva de har bidratt til,- slik at de ved inrømmelsen vil kunne bidra til strafferabatt. De bør omskoleres til hjelpere i andre deler av forvaltningen. Gjerne i forbindelse med reelle hjelpetiltak. jeg synes det er på tide at de får direktekontakt med barna de skufler inn i arkivene.

   Rune L. Hansen:
   Behovet for mykhet i overgangen vil jo og kunne være til stede ja, og i de tilfeller også graden og typen av behov.
   Og viten og bevissthet om at de kriminelle også har vært og er ofre viktig, og forsonings-muligheten som ligger i anger, straffe-rabatt og tilgivelse.
   At de mange kriminelle som allerede nu ønsker å fortelle om hva som skjedde og hva de selv og andre gjorde har en trygg plass og håndtering å kunne gå til er også viktig. Ikke minst med hensyn til dokumentasjon, vitnemål og mulige beviser. Like så med hensyn til ofrene og hva de har å fortelle og hvor det tryggest og best vil bli ivaretatt og håndtert.
   Og også ikke minst at barna får reelle lav-terskel muligheter til å kunne fortelle om og å få dokumentert hva som har skjedd.
   Viktig alt dette. Og at det skjer betryggende for hele Norge sitt vedkommende.
   Så hvor står vi hen, og hva trengs enda nu?
   Hva og hvordan, rent konkret?
   Og i regi av betryggende hvem og hvordan?

---
---
30.12. 2010, Rune L. Hansen.

---
   Det er iøvrig gledeligvis tidvis forskjellige mennesker som tar kontakt med meg og gir meg informasjon og opplysninger om Iren K. Hebnes og hennes med-spillere, hvilket jeg er glad og takknemlig for, på vegne av oss alle.
---
   Det at kriminelle forsvarer og beskytter hverandre er en ting, som ikke er bra. Heller ikke er det bra at andre gjør seg delaktige og medskyldige ved å forsvare og beskytte kriminelle, og sånn sett også selv blir kriminelle.
   Og det er iøvrig iallfall en ting som er bra med kriminelle, bortsett fra forkledningen, om så kan sies, og det er at de svikter også hverandre når forholdene ligger til rette for det.
   Og ikke bare mange av ofrene har meget å fortelle, men også mange av de kriminelle. Å skille hvem som er hva er iøvrig ikke alltid likså lett. De kriminelle forsøker gjerne på så forskjellige vis å fremstå som uskyldige og ikke-kriminelle.
   Forholdene må tilrettelegges godt så både ofrene og de kriminelle og enhver enkelt og lettvint både kan og våger og ønsker å fortelle, for allmennheten, lov og rett. Dithen må vi komme nu snart. Hvilket er veldig veldig viktig.
---




---



---