-- Hilsen-til-og-fra-Norge-20110403-RLH.html   --- BREVENE ( ekstern ) --- Tortur-index.html ( intern ) ---  ECHR-EMD-RLH-saken-index.html ( intern ) --- Menneskerettsloven-Norge-Index.html ( intern )  --- dbn.html ( intern ) ---





   Hilsen til og fra Norge, 03.04. 2011
   http://www.facebook.com/note.php?created&&note_id=199959260034488

   Min gråt og uutholdelige smerte har nu i dag fullstendig kontinuerlig og intenst vart i tre år. For de fleste av barna mine også, vet jeg, men for barna på annerledes vis. Efter to og et halvt år tørket kilden hvor tåre-flommene kom fra inn, men uten at den kontinuerlige gråten og smerten opphørte eller ble svakere. Ikke et sekund fraværende eller borte. Både gråten og smerten ble heller gradvis sterkere og sterkere og mere og mere uutholdelig.
   Hvordan reagerte våre omgivelser i Norge på kidnappingen, fangeholdet og kneblingen av barna? Endel mennesker har underveis grått med oss, men de fleste ikke. Og kidnapperne og deres med-spillere med hån, løgner og trakassering og med å forsøke å skjule, bagatellisere og hemmeligholde det hele. De ansatte i den offentlige forvaltningen, som helhet betraktet, som med-spillere og mobbere med de kriminelle. Som en pøbel stadig mere og mere påplussende trakassering, terror og iver efter å ødelegge, torturere, drepe og til-intetgjøre. Og efter å nekte å ta virkeligheten og lov og rett til efterretning.
   Mange også med forskjellige slags holdninger og grunn-toner. Og med mye hovmod. Dette skjer ikke oss, vi er bedre, dette gjelder ikke oss, dette kommer aldri til å skje oss, etc. Noen også, særlig den første tiden, med at "det må jo være en grunn", etc. Og mange med at dette er jo så alminnelig i Norge, det er bare sånn det er, ingenting vi kan gjøre noe med, en får ligge lavt i terrenget i forhold til dem som driver med slikt og håpe at en selv slipper unna, eller slipper unna lettest mulig, det er jo ikke alle som blir rammet, iallfall ikke likså helt drepende. Og mange forsvarer jo at det er slik. Er det ikke slik virkeligheten er da, i Norge? Ingen kan forandre på det, iallfall ikke noe særlig, til det er "maskineriet" altfor mektig og gjennom-syret av frykt, underdanighet og korrupsjon. Maskineriet trakasserer, undertrykker, terroriserer, torturerer, utplyndrer og dreper mange, både barn, foreldre og andre, det er bare slik det er. Tryggest å si minst mulig eller ingenting om det, eller å late som ingenting.
   At ofrene har det og får det vondt og ofte ikke overlever, det vet vi jo. Og at de få som overlever en stund eller en viss tid og som klarer å snakke om det offentlig blir skubbet bort og liksom ikke blir trodd, hørt eller sett. De fleste av også de blir fort nok ødelagt og drept. Noen av de kanskje også finner seg eller faller i et annet slags liv.
   Hva gjelder barna og ungdommen later "alle" som ingenting og tror de er verdiløse, annet enn som gjenstander. Integritet er drept, forbudt og tabu og vet eller husker omtrentlig ingen hva mere er. Veldig lite og vagt om i det heletatt. Smisk, underholdning, propaganda, tvang og trusler blir i steden.
   Store åndspersonligheter og integriteter og ekte talenter og inderligheter og frodigheter skal ikke kunne leve eller finnes.
   Dusinvare-manipuleringen utgår ovenfra fra de "nyttige idioter" og nøkkel-personer som ved å frasi seg eller mangle samvittighet og virkelighet har albuet og karret seg frem i slalom til forvaltningens og politikkens høyder.
   Alle for negativt ladede ord, begreper, tanker og følelser er forbudt og tabu og finnes ikke, fordi propagandaen, den falske dokumentasjon og underholdningen sier og bestemmer hva som skal finnes og hva som skal være virkelighet. Lov og rett skal kun finnes som illusjon og tabu og på liksom og som skryt utad.
   Og den offentlige forvaltningen og dens ansatte, manipulert og styrt ovenfra, skal ha en slags innhamret rett til trakassering, undertrykkelse, diskriminering, terror, tortur, utplyndring og drap. Befolkningen og hvert menneske skal tro at politikk og "offentlighetens vilje" er lov og rett.
   Vi som i forskjellig grad er fratatt livets rett skal hverken finnes eller eksistere.
   Jeg har utholdt angrepene, torturen og utplyndringen veldig meget lengre enn de fleste i Norge. Vedvarene nu i de siste fem år, og intenst og kontinuerlig vedvarende de siste tre år. Og i flere år forut for det også, for lenge siden, men også som en understrøm og dyp erfaring siden.
   Hadde jeg ikke erfart og opplevd slikt utrolig forskrekkelig for mange år siden og kommet fra det, dengang ved flukt fra sted til sted efter som vi ble jaget og forfulgt og fant innenlands eksiler, så ville hverken jeg eller min familie ha overlevd særlig lenge nu denne gangen. Jeg hadde ressurser, mot, kraft. talenter, vilje, nødvendighet og utholdenhet. Og har i ett og alt alltid uredd vernet og arbeidet i inderlig og full kjærlighet for mine barn og min familie og mine med-mennesker og våre samfunn, helt selvfølgelig og nødvendig og uunngåelig i neste-kjærligheten navn. Ydmykt, med absolutt alt jeg har og hadde av ressurser, helse og liv. Uredd også for hva forhastede slutninger, dumhet, naivitet og egoisme skulle finne på å tro eller tenke. Og stolt over fruktene, frodigheten, fremgangen, gleden og trivselen for meg og min familie. Alt av angrep, når de har funnet sted, til tross.
   Det er lite igjen av alt dette nu, annet en torturen, smerten, gråten og seig-pinslene, men jeg har for mitt vedkommende ingen annen vei å gå videre.
   Jeg dreper hverken meg selv eller mine barn eller vår familie. Vi ble drept. Og vi blir drept.
   Jeg er uskyldig i forhold til alt dette.

   Rune L. Hansen, 03.04. 2011, Vinberget

---
---