-- Hilsen-til-og-fra-Norge-20110403-RLH.html
---
BREVENE
( ekstern
) --- Tortur-index.html
( intern )
--- ECHR-EMD-RLH-saken-index.html
( intern ) --- Menneskerettsloven-Norge-Index.html
( intern
) --- dbn.html
( intern ) ---
Hilsen til og fra Norge,
03.04. 2011
http://www.facebook.com/note.php?created&¬e_id=199959260034488
Min gråt og uutholdelige smerte har nu i dag
fullstendig kontinuerlig og intenst vart i tre år. For de fleste
av barna mine også, vet jeg, men for barna på annerledes
vis. Efter to og et halvt år tørket kilden hvor
tåre-flommene kom fra inn, men uten at den kontinuerlige
gråten og smerten opphørte eller ble svakere. Ikke et
sekund fraværende eller borte. Både gråten og smerten
ble heller gradvis sterkere og sterkere og mere og mere uutholdelig.
Hvordan reagerte våre omgivelser i Norge på
kidnappingen, fangeholdet og kneblingen av barna? Endel mennesker har
underveis grått med oss, men de fleste ikke. Og kidnapperne og
deres med-spillere med hån, løgner og trakassering og med
å forsøke å skjule, bagatellisere og hemmeligholde
det hele. De ansatte i den offentlige forvaltningen, som helhet
betraktet, som med-spillere og mobbere med de kriminelle. Som en
pøbel stadig mere og mere påplussende trakassering, terror
og iver efter å ødelegge, torturere, drepe og
til-intetgjøre. Og efter å nekte å ta virkeligheten
og lov og rett til efterretning.
Mange også med forskjellige slags holdninger og
grunn-toner. Og med mye hovmod. Dette skjer ikke oss, vi er bedre,
dette gjelder ikke oss, dette kommer aldri til å skje oss, etc.
Noen også, særlig den første tiden, med at "det
må jo være en grunn", etc. Og mange med at dette er jo
så alminnelig i Norge, det er bare sånn det er, ingenting
vi kan gjøre noe med, en får ligge lavt i terrenget i
forhold til dem som driver med slikt og håpe at en selv slipper
unna, eller slipper unna lettest mulig, det er jo ikke alle som blir
rammet, iallfall ikke likså helt drepende. Og mange forsvarer jo
at det er slik. Er det ikke slik virkeligheten er da, i Norge? Ingen
kan forandre på det, iallfall ikke noe særlig, til det er
"maskineriet" altfor mektig og gjennom-syret av frykt, underdanighet og
korrupsjon. Maskineriet trakasserer, undertrykker, terroriserer,
torturerer, utplyndrer og dreper mange, både barn, foreldre og
andre, det er bare slik det er. Tryggest å si minst mulig eller
ingenting om det, eller å late som ingenting.
At ofrene har det og får det vondt og ofte ikke
overlever, det vet vi jo. Og at de få som overlever en stund
eller en viss tid og som klarer å snakke om det offentlig blir
skubbet bort og liksom ikke blir trodd, hørt eller sett. De
fleste av også de blir fort nok ødelagt og drept. Noen av
de kanskje også finner seg eller faller i et annet slags liv.
Hva gjelder barna og ungdommen later "alle" som ingenting
og tror de er verdiløse, annet enn som gjenstander. Integritet
er drept, forbudt og tabu og vet eller husker omtrentlig ingen hva mere
er. Veldig lite og vagt om i det heletatt. Smisk, underholdning,
propaganda, tvang og trusler blir i steden.
Store åndspersonligheter og integriteter og ekte
talenter og inderligheter og frodigheter skal ikke kunne leve eller
finnes.
Dusinvare-manipuleringen utgår ovenfra fra de
"nyttige idioter" og nøkkel-personer som ved å frasi seg
eller mangle samvittighet og virkelighet har albuet og karret seg frem
i slalom til forvaltningens og politikkens høyder.
Alle for negativt ladede ord, begreper, tanker og
følelser er forbudt og tabu og finnes ikke, fordi propagandaen,
den falske dokumentasjon og underholdningen sier og bestemmer hva som
skal finnes og hva som skal være virkelighet. Lov og rett skal
kun finnes som illusjon og tabu og på liksom og som skryt utad.
Og den offentlige forvaltningen og dens ansatte,
manipulert og styrt ovenfra, skal ha en slags innhamret rett til
trakassering, undertrykkelse, diskriminering, terror, tortur,
utplyndring og drap. Befolkningen og hvert menneske skal tro at
politikk og "offentlighetens vilje" er lov og rett.
Vi som i forskjellig grad er fratatt livets rett skal
hverken finnes eller eksistere.
Jeg har utholdt angrepene, torturen og utplyndringen
veldig meget lengre enn de fleste i Norge. Vedvarene nu i de siste fem
år, og intenst og kontinuerlig vedvarende de siste tre år.
Og i flere år forut for det også, for lenge siden, men
også som en understrøm og dyp erfaring siden.
Hadde jeg ikke erfart og opplevd slikt utrolig
forskrekkelig for mange år siden og kommet fra det, dengang ved
flukt fra sted til sted efter som vi ble jaget og forfulgt og fant
innenlands eksiler, så ville hverken jeg eller min familie ha
overlevd særlig lenge nu denne gangen. Jeg hadde ressurser, mot,
kraft. talenter, vilje, nødvendighet og utholdenhet. Og har i
ett og alt alltid uredd vernet og arbeidet i inderlig og full
kjærlighet for mine barn og min familie og mine med-mennesker og
våre samfunn, helt selvfølgelig og nødvendig og
uunngåelig i neste-kjærligheten navn. Ydmykt, med absolutt
alt jeg har og hadde av ressurser, helse og liv. Uredd også for
hva forhastede slutninger, dumhet, naivitet og egoisme skulle finne
på å tro eller tenke. Og stolt over fruktene, frodigheten,
fremgangen, gleden og trivselen for meg og min familie. Alt av angrep,
når de har funnet sted, til tross.
Det er lite igjen av alt dette nu, annet en torturen,
smerten, gråten og seig-pinslene, men jeg har for mitt
vedkommende ingen annen vei å gå videre.
Jeg dreper hverken meg selv eller mine barn eller
vår familie. Vi ble drept. Og vi blir drept.
Jeg er uskyldig i forhold til alt dette.
Rune L. Hansen, 03.04. 2011, Vinberget
---
---