• 01 - Våre store foreldre. 
• 02 - Det daglige fremskritt. 
• 03 - Hærlige, ærlige barn! 
• 04 - Poesi over stokk og stein. 
• 05 - Idyllen forløser oss alle! 
• 06 - Tvilende verden. 
• 07 - I maktens atmosfære. 
• 08 - Si rette nei og rette ja. 
• 09 - En strålende stjerne. 
• 10 - Sirener i vinden. 
• 11 - Den modige. 
• 12 - Folk klager. 
• 13 - Fra hovmodets oven, - om Janteloven. 
• 14 - Skjøgens sønn og datter. 
• 15 - Den vimsete fluen. 
• 16 - De to er søsken. 
• 17 - Å skrive dikt. 
• 18 - Inderlig poesi. 
• 19 - Lilleduppen og Idun. 
• 20 - O store nuet! 

Moder jord og Fader vår, 
våre store foreldre, 
som lar alt det nye bli eldre, 
folde seg ut i sødme, 
hos sine foreldre og søsken. 
Kjære våre store beærede foreldre! 
Kjære Gud, O store Gud! 
Som lar oss høste som vi sår 
i virkeligheten, og enda mere! 

Og som viser oss den rette veien. 
Som gjør at alt lar seg forandre 
i pakt med den indre og ytre naturen. 
Som gjør at andres trivsel er egen trivsel, 
selv om skikk og bruk er Fandens kuk. 
Som gjør at den som lurer andre lurer seg selv! 
Kjære O store Gud, som lar oss bære, 
lære og være 
og som ønsker oss velkommen! 
Som er vårt store velkommen! 

Kjære O Gud, som lar oss prise og ære! 
Som ved budet viser oss, 
at det er riktig og viktig 
å være forsiktig. 
Som gjør og har gjort oss alle til barn, 
hvis vi vil. 
For barna er verden det store velkommen! 
Her nu. 
Midtgards midtgard, rom inni rom, 
stier, åser, lier og veier, 
virkeligheten i virkeligheten, 
avgrunn og urgrunn, 
Balders frodige Breidablikk, 
vårt store perspektivets øye. 
O store, store Gud! 
Grunnloven i våre hjerter! 
Poesiens munn og urgrunn! 
Verdens grunn, vår alles grunn 
og Ordets munn! 

La de små barn komme til seg selv, 
og derfor deg. 
Så vi kan leke og lære, 
nære og være i ære. 
Så vi kan pløye, pleie og foredle, 
O store foreldre! 
Store dere som er mine foreldre! 
O store Gud! 
Våre store foreldre. 
Pappa og mamma! 
Jeg er av deres kjærlighet! 

Ha takk for Naturen, 
deres skjønne, sanne datter! 
O store, to foreldre. 
Det to som blir til tre og mere! 
Og for Jesus Krist, 
deres store Sønn. 
Guds Sønn, 
og Menneskesønnen! 

Ha takk! 
For alt det gode, sanne og skjønne, 
som er vår fryd, 
harmoni, latter og evige lønn, 
inderligheten i virkeligheten! 
Og for at ærligheten er nerven i kjærligheten 
og hærligheten! 
Når hin enkelte av oss møter maktmisbruk og tross, 
så vit: 
Det er ikke bare verden 
som skal åpne ørene sine, 
men hin enkelte som skal åpne sin munn. 
Bank forsiktig på verdens dør. 
Dette her nu er bønnen, 
og dette er lønnen! 
Bank forsiktig på verdens dør. 

* 

Rune L. Hansen, 00.12.1992.

Skritt for skritt 
blir verdiene vernet, 
stengslene fjernet, 
håpene sådd 
og lengslene nådd 
i virkelighetens sal. 
Det daglige fremskritt. 
Det skjønne, behagelige, 
daglige fremskritt, 
- det som er mitt og ditt, 
og som aldri blir slitt; 
det er praktens pakt. 
Skritt for skritt, 
hver stund som kom 
med veier og rom inni rom, 
og den evige portal 
for etikk, estetikk og moral, 
hvor bak er urgrunn 
og Guds store munn. 
Skritt for skritt 
blir verdiene vernet, 
stengslene fjernet, 
håpene sådd 
og lengslene nådd 
i virkelighetens store sal. 
Vi fra grøden sår 
og grøden høster, 
og vi foredler og pleier. 
Hver dag, hvert skritt, 
et fremskritt 
til velbehag, 
og et hjemskritt. 
Vår inderlighet, 
våre ord og røster, 
fra avgrunn til urgrunn 
seg nøster 
i virkelighetens store, 
skjønne sal, 
når vår handling og våre ord, 
hver stund, 
forløser den evige portal, 
som er Guds munn. 
Veiene er hverken 
slake eller bratte, 
- men de er to og motsatte. 
Den ene hvor det tvinges, 
vrenges, forødes og ødelegges, 
- Fandens vei, 
rabbelets og babbelets vei. 
Den andre hvor det foredles 
og forløses, tilrettelegges, 
- ærlighetens, kjærlighetens 
og hærlighetens vei! 
Når det likegyldig pendles, 
tvinges, vrenges og svinges, 
- da er veien ikke den rette, 
og ikke den lette. 
Den rette vei 
er å overskue dette. 
Vi morgenrøden når, 
mor og far, bror og søster, 
når vi dette forstår. 
Det daglige fremskritt 
er vår løsning og forløsning, 
i besinnelse og vågemot, 
i alchemisk selvovervinnelse! 
Det daglige fremskritt, 
er det lette og det rette for vår fot! 
I det daglige fremskritt, 
for hverandres hjemskritt! 

* 

Rune L. Hansen, 05.09.1993 

Barn er uskyldige, 
fosterduftende friske av himmel, 
kommet til vår jordiske vrimmel, 
til hjemstedets store velkommen, 
for å realisere seg selv og verden 
i verden! 

Ikke bedekk tilværelsens vegger 
med mas, bråk og støy 
eller ting som løy 
om hvor veiene går! 
Bygge, stimulere og foredle. 
Hygge, lære, være i trygghet, 
kjærlighet og harmoni, 
hos foreldrene. 

Vokt dine ord og din gjerning, 
og tilværelsens innflytelser, 
for hjemstedets realisering i verden. 
Hjemstedet er redet som er oasen og idyllen, 
punktet og kransen for menneskets røtter. 
Røtternes og føtternes utfoldelse 
er barnets vei i tillit 
til verdens sødme! 
Barnet er uskylden i enhver av oss, 
engelen og det ekte i oss, 
alt som byr skjøgen og mørkemaktene tross 
i oss. 
Uskylden er barnet i oss. 
Som stille forløsende synger om ærlighet, 
kjærlighet og hærlighet! 

Barn er uskyldige. 
Så himmelsk uskyldige! 
Deres renhet, lek og smil er himmelsk orden! 
Deres renhets vei 
er en metamorfose. 
La de blomstre som den skjønneste rose, 
danse i Ordets poesi og harmoni, 
og lære ubesværet metamorfosen, 
utvikles i pakt med sin skjebne og natur, 
for å beære Guds hele skaperverk! 
For å ære våre store foreldre, 
Fader vår og Moder jord! 
Og deres barn: Naturen og Krist! 

Hærlige, ærlige barn, 
som maner slik til respekt! 

* 

Rune L. Hansen, 12/92. 

Stokker vi løfter og lafter 
til bygninger, gjerde og staur, 
mens vi kanskje forstyrrer en og annen maur. 
Med stammer, røtter og grener vi skjefter og skafter. 
Med kvister, renninger, tåger og tæger vi binder og strammer. 
Med blader, sevje og bark vi ånder, nærer, læger, farver og garver. 
Fra trær vi får tømmer, frukt med frø, ånde og sødme, 
naturens rike skatter, gaver så store i flæng! 

Så delaktige vi er i virkeligheten! Og særlig i Midtgard! 
Dette er en hjemstedets sang jeg har for stille stunder. 
Her er muligheter, med steinrøys, mose og med bekk, 
og med skjulte frø og røtter som fryder våre føtter. 
Her er eng og trær, og gress som fryder mine tær, her er 
åser, stier, groper og stille lunder, med så mye som er nært! 

Jordhungerens midtgard, det forløsende stedet for noens indre nu! 
Den norske lengsel og drøm, om tak over bo, om et hjem, 
om hjemstedet som grøde ifra fryd og trivsel, forløsende harmoni! 
Om hjemstedet som alchemi og poesi! 
Nu så stille jeg synger denne hjemstedets lille sang. 

Mens skjøgen ser ikke skogen for bare trær. 
Og vet ikke hva trær er! Eller hvor vi er! 
I drømmers atmosfære, med meget å lære og meget å nære, 
og med så meget å ære! 
Ære være Guds store ære! 
Virkelighetens metamorfose er Paradisets rose! 
Hjemstedets muligheter er så sødmefulle! 
Og vi så hensynsfulle! 

* 

Rune L. Hansen, 27.08.1994.

En idyll er ingen verkebyll! 
Tvert om! Er økologi i harmoni. 
Rom inni rom med englenes poesi! 
Ærlighet og kjærlighet, som blir til hærlighet! 
Jubel for serafer og kjeruber! 
Et frø ifra Guds egen hånd 
lagt i naturens gyldne, mørke muld, 
med indre strålende gull, 
med dype kilder og forløsende bilder 
av det bedre nu, bort fra grøss og gru! 
Fra Guds hånd, gjennom lidelse, lengsel og ånd! 
Idyllens skall forløser snevre bånd og ånd! 
Det spirer og gror hvor dyder og godhet bor! 
Idyllen lærer av Naturen og Moder jord 
og beærer vår store far og mor, 
går alkemisk i datterens og sønnens spor, 
er bønnens og latterens kontor! 
Er fryd og glede som vil tilberede stedet! 
Idyllen vil bort fra vrede, er glede tilstede! 
La ikke alkemiske drømmer og lengsler falle! 
Dyd og fryd tilstede, forløser og gleder oss alle! 
Idyllen er det første trinn, til Paradiset inn! 
Mens babbelet og rabbelet smisker 
idyllene harmonisk hvisker 
sin poesi om harmoni! 

* 

Rune L. Hansen, 16.06.1993.

Smilende verden! 
Tvilende verden! 
Er du den blinde? 
Eller seende? 
Er du den virkelighets-fjerne? 
Eller virkelighets-nære? 
For hva er du leende? 
Eller gråtende? 
Søker du næringen? 
Eller tæringen? 
Fremskritt? 
Eller tilbakeskritt? 
Eller pendler du 
hit og dit 
uten alvors gråt og smil? 
Din livsvei 
søker deg eller besøker 
deg. 
Se ikke på andre 
om du vil klandre 
eller forandre, - 
bare når det er rett. 
Søk dybder og røtter, 
i deg selv. 
For dine lengslers føtter! 
Derfra sildrer og velder, 
din elv, 
inn til deg selv, 
og ut fra deg selv. 
Livs-saftenes elv, 
sildrer innenfra selv. 
Gir stedet å være, 
å lære og å beære. 
Gjør atmo-sfære. 

Tvilende verden! 
Smilende verden! 
Det er næring å hente, 
og å forløse og å få, 
og meget å forstå. 
Det skal foredles, 
og pleies og pløyes, 
det skal bygges 
og trygges, 
det skal leves 
og overleves, 
det skal av-sløres 
og tilbakeføres. 
Er du den leende 
eller seende? 
Som uvirkeliggjør? 
Eller virkeliggjør? 
Fingern i vår jord, 
og velbetenk disse ord 
nu! 
Maya eller Gaya? 

Virkelighets-kontakten 
er virkelighets-kontrakten! 

* 

Rune L. Hansen, 00.10.1992. 

Når mennesker med makt, 
fra administrasjonens oven, 
bruker Janteloven, 
og viser enkeltmennesket forakt, 

og ikke vil gi svar, 
eller tyr til løgn og terror, 
- når uretten gror 
og ingen viser ansvar, 

da er det alvorlig svikt, 
da er flere ille ute, 
da er det snipp, snapp og snute 
på litt sikt! 

Da må det medisin til! 
Men hvem vil sette makten på spill? 
Besinnelsen, hvor skal den komme ifra, 
og hvordan, når ingen ansvar vil ha? 

Når ingen ansvarlig vil være, 
som i en hemmelig sfære, 
- da, hvorfra lære? 
Hilsen et lite dikt! 

* 

Rune L. Hansen, 18.06.1993. 

Sekter er bare aspekter 
i teologien og økosofien. 
Som toner i melodien og harmonien. 
Som farven i sødmen. 
Som arven i rødmen. 
Som maur og småkryp i sin inderlighets 
lære. 
Som tilstede å være 
i Midtgards atmosfære. 

Sekter og hva Babylon forfekter, 
er bare aspekter, 
aspekter i teorien og teosofien. 
Det hele seg forløser 
med deg som forløser! 

La ikke det sekteriske 
deg ri eller piske! 
La ikke sekters konfekter 
deg friste! 
La deg ikke briste! 

Si rette nei og rette ja. 
Si rett og slett hallelujah! 
At du er glad. 
Ordet i deg! 
Deg i Ordet! 
Hallelujah! 

* 

Rune L. Hansen, 04.07.1994.

Funklende stjerne, 
så langt borte 
i det mørke fjerne. 
Hvor har du anker? 
Ditt lys sildrer, 
du kosmiske kilde, 
med strålende bekker 
som inn hit rekker 
og forvandles til tanker, 
gjennom øyets portal 
så liten i verden og smal, 
inn i min korte kropp, 
til kjødets sal, 
hvor jeg betenker deg 
og din lange vei, 
og belæres, 
og kan hende næres. 
Du, ålende, funklende 
slange, 
så langt bort 
og høyt opp! 
Jeg iakttar 
og jeg innehar. 
Innflytelser 
sildrer i verden 
og på ferden. 
Følsomhet jeg er. 
Du der, jeg her. 
Dine strømmer 
når mine tanker og drømmer 
og gir verden poesi. 
Jeg betenker 
våre lenker, 
vår økologi 
og harmoni. 

Også striere strømmer 
kan tenkes 
enn hva som her lenkes? 
Jeg ser inderligheten 
rekker ytterligheten 
hånden, 
ånden fra grunnloven, 
fra innen og oven. 
Og frodigartet 
forskjellig følsomhet. 
Grenseoverganger. 
Virkelighetsrom i 
virkelighetsrom. 
Jeg åpen og tom nok 
til å fylles 
med undring. 
Forstandens gull 
er tallet null. 
Det er plass nok 
i fordommenes vegger, 
i Mayas garn 
og slør, 
til utbroderte hull, 
- til forstandens dør, 
som fantasien egger 
for Gayas barn, 
som selv bebor 
en strålende stjerne, 
en skatt. 
Her nu 
er vel jeg som du 
liten og sliten; 
og natten 
tilbereder sengen 
her i engen. 
God natt. 

* 

Rune L. Hansen, 93. 

Sirener i vinden som også 
besøker dette midtgard, 
med så underlig et vokubular, 
hvori den profetiske kan spå. 

På enger, revner, lier og åser 
de skjebnen forløser og låser i vind og rom. 
Og så forunderlig de kom, 
og så forunderlig de blåser! 

Nornenes sang og toner deri, - engler og demoner! 
Noe vil de fukte, noe tørke, 
for harmonien mellom lys og mørke. 
De skjebnesvangre toner, 
- i alle religioner, i alle regioner! 

Nornesang disse sirener blåser. 
I alle unioner, i alle kommuner, 
de hvisker og hviner luner og sine runer. 
I alle skrenter, krinker og kroker, 
personer, lier og åser. 

Sirener i vinden som også 
besøker dette midtgard, 
med så underlig et vokubular, 
hvori den profetiske kan spå. 

Hva nå? spør nysgjerrig de andre, 
- hva skal forløses og hvem forandre, 
alt det vi vil forandre? 
Og hvem skal vi klandre? 

I harmonier er luften ren og klar, 
hvisker stille og forsiktig profeten, 
som jern imot magneten. 
Så hvisker han: Ansvar 
er vårt beste forsvar. 

Rune L. Hansen, 1992-93. 

Du lengtet der-til! 
Var du frekk 
når du ville vekk 
fra bråkets spill? 

Til en ensom øy 
hvor du ville bo 
kranset av fred og ro, 
bort fra larm og støy! 

Arbeide, leke og lære. 
Derfor du kom 
inn i virkelighetens rom. 
Virkeligheten ære være! 

Du slet og du led 
for ditt åndedrett. 
Det var ikke lett 
å få være i fred? 

Du ville ikke 
være en forvillet 
kopi og brikke 
i spillet! 

Virkeligheten den frodige. 
Du den modige. 
Men som du strevde og led 
når du levde så kjærlig, 
så god, for ro og fred! 

Men nu er det over! 
Du efterlot en hage. 
Men deg kan ingen mere plage. 
For nu du sover. 
Kransen på din grav 
de andre deg gav. 

Jeg vil deg ingen anger. 
Nu er verden mere svanger! 

* 

Rune L. Hansen, 11.1993. 

Folk klager over alle 
      som undertrykker 
og roper om hjelp 
      mot mektige stormenn. 
Men ingen spør: 
      "Hvor er Gud, vår skaper, 
han som lar nøden åpne 
      vårt øye og øre, 
gir tålmodighet, ro, 
      ærefrykt og styrke, 
gir klagene svar, 
      gir oss arven tilbake, 
lar musikken strømme, 
      peker på veiene, 
lar fruktene vokse, 
      gjør ødeland til oaser, 
han som lar oss stige 
      inn i evigheten, 
åpenbarer dører, dybder 
      og høyder i tilværelsen, 
lar vårt øye se 
      hvor løgnens hjerte ligger, 
lar kjærlighet slå gnistre 
      i vårt øye, 
lar frender møtes 
      under englers dans, 
han som slår dørene opp, 
      stiller stormene, 
gir oss hellige, underbare ord 
      med kraft og dypeste 
kjærlighet i, 
      lutrer vårt hjerte, 
gir nyfødte ord 
      med fosterduft av himmel, 
lar ordene fly på vinger 
      i mørket om så skal være, 
alt dette og mere til 
      vi ennu ikke kan ane!" 
Folk spør uten å ense Guds kjærlige, 
      altomfattende favn, 
uten å være ærlige i sitt tørstige, 
      begjærlige savn; 
men bare i hans dyrebare navn, 
      under Guds vingers skygge, 
kan noen 
      noensinne være trygge! 

* 

Rune L. Hansen, 1981. 

Fra hovmodets oven 
kommer Janteloven. 
For enhver å holde på plass 
med påskrevet pass, 
og for å kue tross og trass. 
Bruk uniformen, 
sloss for normen 
til det halve kongerike, 
og svik. 
Husk vi alle er like 
og tramper oss frem over lik. 
Alle skal vi falle 
og tramper vi i svik. 
Skjøgens slør, 
det er vår dør. 
Hun som er vår mor. 
På henne vi tror. 
Hun som er pompøs 
og Fandens tøs. 
Hun skal vi ære, 
det er vår lære. 
Skikk og bruk 
er Fandens kuk, 
det skal vi vite, 
på den må vi lite. 
Derfra våre store fedre! 
De må vi hedre! 
De med Janteloven. 
Den som er så viktig, 
og som er så riktig. 
Den som er fra oven. 
Den som er vår holdning 
og vår underholdning, 
og vår uniform 
og ekte norm. 
Den hvormed alt er sagt. 
Den som gir makt 
og frihet 
for vår forakt, 
og frihet 
fra ansvar, 
og på alt et pirrende, 
forvirrende, svar. 
Den som gir begrenset 
med glede 
og begrenset 
med vrede, 
og med skjøgen og mørket 
har pakt! 
Den som gir deg alt 
du mangler, 
når du løgn på kroken 
angler! 
La den rulle, 
la den råde! 
Du skal selv forråde! 
Hvorfor vågemot 
og glorie, 
når livet selv 
byr på fest 
og ferie?! 
Kom og vær gjest! 
Vi er de som vet best! 

* 

Rune L. Hansen, 05.1994. 

Guds ære 
bærer meg, 
og jeg vil den bære 
all min vei. 
Hvorenn jeg ferdes 
jeg gledes og forferdes! 
Hvem førte veiene vill? 
Hvem lukket dørene til? 
Hvem kledde løgnen i pynt? 
Hvem forgiftet elementene? 
Hvem kverket fantasien? 
Hvem drepte samvittigheten? 
Hvem skremte englene? 
Hvem korsfestet Jesus? 
Og de andre? 
Hvem banaliserte trivselen? 
Hvem tråkket på selvfølgelighetene? 
Hvem skjendet Moder jord? 
Hvem glemte vår Fader? 
Hvem voldtok naturen? 
Hvem herjet landskapet? 
Hvem realiserte denne smerte? 
Det gjorde skjøgens sønn og datter! 
Så hør nu min latter! 
Babylon har makten, 
men jeg har den treffende forakten! 

* 

Rune L. Hansen, 1984. 

Den vimsete fluen i dikterstuen 
forstyrret bekkene med sildrende poesi 
og skriverstuens harmoni. 
Liten flue kan velte stort lass, 
er det med rette blitt sagt! 

Den skjønne og viktige poesi som var på vei, 
hvor ble det av den? Den som dikteren inviterte 
og som ikke irriterte? Den borte vekk forsvant, 
mens fluen i ovnen brant. Det er helt sant! 

Frem og tilbake fluen svirret og forvirret! 
Først godt gjemt, og nesten glemt, - og så en plageånd! 
Frem og tilbake den svirret og forvirret, - 
før den endelig ble et flue-lik, som så ble kremert. 
Endelig bort! 
Men, - jeg vet ikke hvor mange egg den først fikk lagt. 

Av diktet underveis, - ble ikke tilbake en flik! 
Da hånden som holdt papiret, - fluen traff, - 
ble ikke mere av den viktige poesi kreert, - det ble glemt, - 
og jeg vet ikke hvor det nu er gjemt i himmelen! 
Både det, - både diktet og fluen, ble altså bort ganske fort! 
Fluejakt, kan være en utidig og kjedelig, nødvendig sport! 
Men fluen selv, om en kan si slikt, - ble på papiret et dikt! 

Hva mere kan jeg her nu si, i denne flue-poesi? 
Kanskje beklage ... min brutale flue-slakt? 
Vel, - jeg vet ikke om det er det jeg vil ha sagt! 
Dessuten, - en flue er sjelden eller aldri alene, - 
stor, en fluenes homogene slekt, - de er meget mange! 
Og så vimsete frekke, - at de flyr inn i ens munn og øre, 
før en vet ordet av det! 

Ærefrykt for livet, er bra og vel, - 
men et flue-lik, gjør en ikke kriminell! 
Det er iallfall dette diktets paragraf. 
En og annen tanke, - ingen straff eller skyld! 
Hva mere er å si, - i denne flue-poesi? 
- Kan hende blir det sagt ... neste gang det skjer? 

* 

Rune L. Hansen, 11.07.1994. 

Jeg hører glad latter 
og ser smil og skatter. 
Melkebekken sildrer gjennom engen. 
Kyrne svaler seg og tygger drøv 
ved hasseltrær. 
En geit strekker smale halsen 
efter rogneløv 
og er så rar og sær 
på sine knær og tær. 
Duene kurrer og kurtiserer 
som fra et munkekloster 
ved sine snekrede dueslag. 
Og småfugler kvitrer i fryd 
og vitner om en hærlig dag 
for dåd og dyd. 
Svinger seg og lufter dun og fjær. 
Mens småkryp og stier, 
humler og bier, 
alt som er, 
blir ør og yr 
av skjønne landskapets 
dufter og tufter. 
Roser i flor, kamille, 
hestekastanjens buketter, 
kvann i kuler, 
myrtebroderier imellom grønt, 
- alt så deilig og skjønt! 
I kompostens stier 
grisene graver og pløyer, 
lager ablegøyer 
med hesten som skvetter og traver. 
Nesten så fjærene fyker. 
Det er sommer og enda vår. 
Vår sommer det enda er! 
Idyllen er et hærlig svangerskap. 
Mellom Fader vår og Moder jord 
et kjærlig ekteskap, 
som er så ærlig. 
Her er så mange frodige, rike skatter. 
Ifra Naturen, Guds modige, skjønne datter, 
en pur og gylden, sildrende latter, 
når hun leker med Krist. 
For det gjør hun såvisst! 
De to er søsken. 

* 

Rune L. Hansen, 04.1994. 

Det er utrolig spennende 
å skrive dikt, 
å være kjennende 
for alt det vare, 
glade, rare og triste. 
Når det som velder frem 
er skatter 
og Guds fryd og latter! 
Velder frem 
og foredler skatten 
i paradoksets kiste. 
Igjennom det en skriver, 
igjennom poesien, 
i naturens pakt, 
når det sliter og river. 
Jeg sier, 
alt det andre 
lytter, tier, 
og der det står, 
er sagt, 
forløst, 
overbragt, 
foredlet. 
Poesi 
å si. 
Nydelig! 
Og mens jeg hører 
åpner seg dører, 
som gjør mere fri! 
Nydelig, 
betydelig! 
Hva mere 
vil vi? 
Så si! 
I alkemi 
og poesi! 

* 

Rune. L. Hansen, 00.12.1992. 

Jeg vil ha en grasrotafilosofi 
som ånder av poesi og harmoni; 
hvor hærligheten forutsetter kjærligheten, 
og kjærligheten ærligheten, 
selvfølgelig! 
Det blir krutt og sprengstoff, 
forløsende krefter, inderlige krefter, 
Ordets dharma. Nærende stoff 
for poesiens gerilja! 
Ordet inderlig nu ja. 
Vidunderlig. 
Hallelujah! Hallelujah! 
En grasrotafilosofi 
for det skjebnesvangre Ordet. 
Erkjennelsen på bordet! 
På erkjennelsens bord. 
I poesi for trivsel og harmoni! 
Ikke mere bla, bla. 
Ikke mere rabbel og babbel. 
Ikke mere bråkets melodi. 
Da blir jeg glad. 
Og du. 
La oss snu, 
tvert og nu! 
Ordet inderlig nu ja. 
Vidunderlig. 
Hallelujah! 
Hallelujah! 
Hallelujah! 
     Amen. 

* 

Rune L. Hansen, 02.1994. 

Kattepusungen Lilleduppen  
har kanskje vært ut efter 
mus, 
og nu vil den inn i hus. 

Godt å ha kattepusklør 
når det er kattepusdør 
som kan stenges og åpnes 
begge veier av familien Hansen, 
- for den har sett 
hvordan Idun gjør, 
når hun åpner dør. 
Og da er det lett, 
så lett! 
Lilleduppen åpner 
slik Idun gjør 
så lett sin dør, 
med sine hvasse, 
dyktige klør, 
og smyger seg inn, 
malende, 
med kos i kinn. 

Men Lilleduppen da, 
æsj æsj, 
sin bæsj noengang feier 
på hjemstedets gulv 
og tepper! 
Og det er ikke bra. 
Det blir æsj og bæsj, 
og kruttsterk pepper! 
- du burde kanskje ha bleier! 
Uff da! 
Og da blir familien ikke 
glad. 

I kveld 
blir kattenes dør 
stengt begge veier derfor. 
Lille Lilleduppen da! 
Æsj æsj! 

Noen regler gjelder: 
Bare spør Idun. 
Ikke mus 
i vårt hus! 
Og ikke bæsjende pus 
på tepper og gulv! 
Tipp-tippene lar du også i 
fred! 
Og melken på bordet! 

Ellers er du snill 
og gjør du nesten som du 
vil! 

* 

Rune L. Hansen, 20.02.1994. 

Som en nyutsprungen sødmefull rose 
en baby snakker i førstningen. 
Kjærlighet i kjærlighet forløst, 
til fuglenes hvile og fryd, 
mens solen senker sitt gull 
i vår skjønne moder jord, 
i harmoniene og poesi! 
Som en nyutsprungen rose 
og forglem-meg-ei 
synger nu vår baby 
i sitt store, trygge velkommen! 
Fryd i fryd med fryd i fryd! 
Engler danser deri kan jeg se. 
Og vårt hjemsted de og våre store 
foreldre, mamma og pappa, 
nu omkranser, i et forløsende nu! 
O store himmelduftende nuet! 

* 

Rune L. Hansen, 06.04.1994.