-- 20120605-Om-drap-og-ytringsfrihet-i-Norge.html --- Folkemordet-Index.html ( ekstern ) --- BREVENE ( ekstern ) ---
Politi-anmeldelsene-Index.html
( ekstern ) ---
dbn.html ( ekstern
) ---
RLH: Står også gjengitt i mine offentlige Dagboksnotater for 06.05. 2012 ( ekstern ).
---
Om drap på mennesker og ytrings-frihet i Norge,
Rune L. Hansen, pr. 06.05. 2012
http://www.facebook.com/groups/144645875558371/doc/404867966202826
I min ungdoms-tid ble jeg frastjålet min datter (og hennes
mor), uten at omgivelsene og samfunnet reagerte på dette. Sjokket og
forskrekkelsen over en slik grådighet og egoisme fikk meg lenge til å
undres på hva som muliggjorde en slik kriminalitet og maktesløshet - og
frekkhet. Frekkheten og mangelen på respekt for barnet syntes som nokså
ubegrenset. Og tyvene ville til og med ha betaling i form av penger for
sitt tyveri og fangehold.
Underveis efter hvert senere ble jeg
mere bevisst at lov og rett og menneskelighet var byttet ut med
politisk kriminalitet og at det var grov-kriminelle politikere som
dirigerte og muliggjorde dette. De brukte dommere og andre ansatt i den
offentlige forvaltningen til å dømme motsatt lov og rett, motsatt
felles-menneskelige rettigheter og menneskeverdet. Og mange utnyttet i
vill frekkhet dette for grådighet, diskriminering og egoisme. Samtidig
som de snakket med to tunger, løgner og falskhet, for ikke å bli
avslørt og for å forsvare sine forbrytelser og fortjenester og det
motsatte av lov og rett.
Det norske Arbeiderpartiet (inklusivt Stortingspartiet) hadde og har
enda styringen og dirigeringen med det meste i Norge. Inklusivt både
massemediaen, skolene og mye mere til.
Dette erfarte og
bevitnet jeg passet både meg og barna som vokste opp meget dårlig. Vi
ble tvunget og truet til fangehold, indoktrinering, svik og dumhet. Av
den politiske offentlige forvaltningen. De fleste overgav seg for i det
heletatt på slags sett og vis å overleve og fordi de ikke hadde noe
valg. Den tapte integritet, uskyld, respekt og kjærlighet ble glemt og
avskåret. For de fleste i større eller mindre grad av forvirring og
meget grundig.
Overgangen til en voksen-verden av
dumhet og svik i offentlig regi. En både ødeleggende og unødvendig
offentlig regi sin dirigering.
Ikke en hjelp, men et massivt
overgrep i forhold til menneskeverdet, barnet, foreldre, familie, lov
og rett, utfoldelse, demokrati og samfunn.
Hvordan videre
forsøke å unngå dette da jeg senere stiftet familie med ektefelle og vi
sammen i fryd og glede og felles utfoldelse fikk flere barn?
Og hvordan samtidig arbeide for et bedre samfunn?
Vi måtte iallfall uansett ha hjemmeskole for våre barn. Vi for vårt
vedkommende mildt sagt hverken trengte eller ønsket de offentlige
skoler for barn og ungdom.
De var unødvendige og ville ha vært
ødeleggende for vårt vedkommende. For andre en nød-løsning eller
nødvendighet eller fordel.
Vår hjemmeskole og vårt
familieliv var meget vellykket og til både glede og misunnelse for
mange andre. Også efter at Arbeiderparti-regjeringens grov-kriminelle
og deres med-spillere påbegynte sin trakassering og forfølgelse av oss
fra år 1991. Vi bodde da i Skaun kommune i Sør-Trøndelag fylke, hvor vi
som hjemsted hadde kjøpt et nedlagt småbruk vi arbeidet for å
videreføre. Historien om hvordan vi ble trakassert og forfulgt
dokumenterte og offentliggjorde jeg underveis da det skjedde. Den er
stadig og videre offentlig tilgjengelig.
Jeg stifter i mars
1994 HUN / Hjemme Under-visningen Norge, på Internettet / www siden
24.12. 1996. Et eget tidsskrift ble laget ferdig, med og for diverse av
denne tematikken, men aldri mulig å få offentliggjort. Fra før av
redigerte og utgav jeg et annet tidsskrift (EBN, fremadskridende siden
1982), som på grunn av trakasseringen og forfølgelsene vi ble utsatt
for fullstendig måtte ned-prioriteres.
Trakasseringen og
forfølgelsen i det heletatt vanskeliggjorde og ødela mye for livene til
meg og min kone. Både for vår utfoldelse, vår fremtid og vårt hjemsted.
Vi ble tvunget til å flykte fra, samt hastig selge, vårt hjemsted og
mange av våre eiendeler. Og ble videre forfulgt.
Ble nødt til å
flykte til eksil 22.05. 1995, mens vi fortsatt egentlig på papiret bor
hjemme i Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Vi befinner oss i ufrivillig
eksil. Flere flyttinger som flyktninger i løpet av sommeren – og
senere. Ble tvunget til hastig å selge vårt hjemsted i Skaun. Melder
flytting til Folkeregisteret, 20.08. 1995 fra Skaun til Åmli kommune (i
Aust-Agder fylke). Melder flytting til Folkeregisteret, 29.10. 1995 fra
Åmli til Rindal kommune (i Møre og Romsdal fylke), leier
bosted. Utsatt for kommunal trakassering i Rindal kommune. Melder
flytting til Folkeregisteret, fra Rindal til ankom Sveio kommune (i
Hordaland fylke) 26.02. 1996. Ikke utsatt for kommunal terror eller
trakassering i Sveio kommune. Jeg arbeider hele veien videre fortsatt
med saks-dokumentasjonen. Melder flytting til Folkeregisteret, fra
Sveio til Høylandet kommune (i Nord-Trøndelag fylke) 15.07. 1998, hvor
vi kjøper et småbruk (9 dekar) som midlertidig bosted. Ikke utsatt for
kommunal terror eller trakassering i Høylandet kommune. Melder flytting
til Folkeregisteret, fra Høylandet til (Ølen /) Vindafjord kommune 08.
2002. Selger vårt småbruk i Høylandet. Det ufrivillige eksilet (fra og
med 22.05. 1995) opphører på sett og vis 08. 2002. Vi betrygget oss i
forhold til kommune-administrasjonen før kjøpet og flyttingen, for
varig bosted. Dette til tross, videre utsatt for kommunal trakassering
og terror fra og med mars 2006. (Fra 26.02. 1996 frem til mars 2006 var
vi forholdsvis trygge, og vår hjemmeskole hadde en ryddig
tilsyns-ordning med de offentlige myndigheter. I denne tiden fortsatte
arbeidet med saks-dokumentasjonen av forfølgelsene, samtidig med
rehabilitering. Rehabilitering for mitt vedkommende særlig i tiden
efter at vi flyttet til Høylandet i 1998 og enda mere og bedre efter at
vi i 2002 flyttet til Vindafjord, frem til mars 2006. Der og da
begynner tortur, seig-pinsler, trakassering, terror og utplyndring i
ubeskrivelige mengder - enda kontinuerlig pågående. Den verste tiden
før dette var fra 1991 til 26.02. 1996.)
Hvorfor vi har blitt og er forfulgt hverken er noen hemmelighet eller noe mysterium.
Dette fordi jeg utrolig nok på sett og vis har klart å offentliggjøre
omtrent alt av dokumentasjonen på hva som har skjedd. Har klart dette
ikke minst også takket være pc-teknologi og Internettet. (Bare en
mindre andel andel av sakens dokumentasjon, inklusivt lyd-opptak, foto,
film, etc. venter enda på anledning for offentliggjørelse.)
Vi har blitt forfulgt og ødelagt fordi vi har forsøkt å ivareta vår
integritet, inklusivt vår hjemmeskole. Og fordi
Arbeiderparti-ideologien og -politikken er en kriminell fare for
enhvers integritet og liv.
En ting er å klare å overleve
angrep og forfølgelse fra dette og slikt særlig lenge, noe annet er
også å klare å dokumentere hva som har skjedd og skjer. Begge deler
tilnærmet nokså umulig for enhver og de fleste. Og hvem ville også
efterpå kunnet ha visst eller trodd på hva som egentlig skjedde? Eller
ha funnet frem til det? Og når mord-våpnene hverken er kniv eller
gevær? Og når tortur, fangehold og utplyndring skjules bak fasadene?
En frataes sitt liv og livets rett og mening, og tvinges til
samtidig å forsøke å dokumentere det som egentlig
skjer.
Og hva skjer med den og de som forsøker også å dokumentere? I et land
og samfunn dirigert og gjennomsyret av Ap-politikk når ganske enkelt
ikke slikt frem. Av flere grunner.
Mangel på både kanaler og muligheter og på
ressurser og evner, for her bare å ha nevnt noe.
Samt at de forhold og den forfølgelse en utsettes for reduserer ytterligere.
De fleste blir ganske enkelt torturert, utplyndret og drept - og
overlever ikke særlig lenge. Og begraves i og med falsk dokumentasjon
og falske døds-attester.
For meg og min familie sitt
vedkommende - gang på gang både tok de og ødela de vårt hjemsted og
mange av våre andre eiendeler og ressurser og sosiale nettverk,
tilhørende både vår fortid, nutid og fremtid.
Deriblandt også
brever, dokumenter og manuskripter fra andre som ikke hadde mulighet
for å nå frem, men som ble forurettet, diskriminert, kneblet og
forfulgt. Av den samme Ap-politikkens terror-regime. Hva har jeg
kanskje enda klart å redde av deres brever, dokumentasjon og
manuskripter under de forhold vi har vært utsatt for? Fra Willy Buzzi,
fra Per Roald, fra Georg Bøden og andre? Store verdier for meg og min
familie og virkelighetens verden, men verdiløst og fare-truende for de
grov-kriminelle og deres med-spillere.
Norske Erling Borgen skriver 05.05. 2012 at:
"Det dreper ikke journalister eller
menneskerettighetsaktivister i Norge. Opposisjonspolitikere og
fagforeningsledere blir heller ikke arrestert eller trakassert. Det er
lite farlig å utfordre og avsløre norske makthavere. Men i mange andre
land fører journalister, politiske aktivister og
menneskerettighetsforkjempere en daglig kamp for å overleve i brutale
regimer. Hvorfor slåss de videre? Hvordan klarer de det daglige presset
fra en fiende som ofte ikke synes? (...) Melodi Grand Prix i Aserbajdsjan nærmer seg. Norske journalister som
skal dit har valget: Håndlangere for et korrupt og brutalt regime,
eller journalistikk?"
Men er dette som Erling Borgen skriver riktig, angjeldende Norge?
Da sa og skrev jeg at: "Da vet du mildt sagt meget for lite om
hva som foregår bak kulissene i Norge, Erling Borgen."
Og Erling Borgen svarte at: "Det er mye mulig, men da
må du dokumentere." Og at han venter på dokumentasjon
på dette.
Jeg og min familie, vår sak, er i seg selv en grundig og omfattende
dokumentasjon på dette. Om en ser inn til kjernen av hva alt dette for
vårt vedkommende har handlet om.
Og vi er som det fremgår langt fra de eneste.
Og hva risikerer "journalister", "menneskerettighetsaktivister" eller
andre som i Norge skriver om eller arbeider for dette og slikt?
Om de i det heletatt klarer å ytre eller å gjøre noe som helst stort
annet enn å bli forfulgt, trakassert, kidnappet, fangeholdt, torturert,
frastjålet sin familie (barn, foreldre, etc.) utplyndret og
til-intetgjort?
De risikerer eller erfarer det samme eller lignende som meg og min familie har vært og enda er utsatt for.
Og jeg for mitt vedkommende er torturert og terrorisert i en overflod
på kryss og tvers og frastjålet livets rett og rettigheter, fortid,
nutid og fremtid, bevegelses-frihet og det meste av alt gjennom mange
år. Og er egentliglig på sett og vis ødelagt og drept mange ganger.
Mine barn og min kone er fangehold under tortur, trusler og
indoktrinering uten mulighet for hverken samliv eller kontakt med meg
eller sitt hjemsted og sin integritet eller skole, etc.
Og jeg det samme.
De tok vår hjemsteder og eiendeler, utfoldelse, trivsel, trygghet,
fortid, nutid og fremtid, våre barn, vår ektefelle, vår slekt, osv.
Og gav oss i en overflod på kryss og tvers trakassering, tortur,
kidnappinger, terror, fangehold, seig-pinsler, utplyndringer, osv.
Kontinuerlig pågående.
Og skulle en klare på slags vis å "overleve"
slikt noe særlig lenge så er det en sjeldenhet, et unikt og
utrolig mirakel.
Det er enda en slags rester av liv og nutid i meg, men disse restene
av liv lever hverken mitt liv eller vårt liv. Og de befinner seg i et
tortur-kammer, ute-stengt og inne-stengt på allslags sett og vis i
forhold til eget liv. På sett og vis etslags tragisk mirakel.
Ytrings-frihet? Eller grov-kriminell diskriminering, knebling og drap
på ytrings-frihet og den og de som har noe av betydning å ytre?
På sett og vis etslags tragisk mirakel, under tortur, terror og seig-pinsler.
Jeg valgte denne gangen, fra 2006, ikke mere å flykte.
Vårt hjemsted og restene av meg er her enda, men kontinuerlig under stadig nye angrep.
Og stadig i en spissrotgang av tortur-kamre.
Og de gir seg ikke før de har til-intetgjort og utslettet oss og våre liv fullstendig.
Og alle de andre.
Rune L. Hansen, søndag 06. mai 2012, Vinberget.
*
---
---