Alt det Balder hadde og holdt på med her hjemme ble brått avbrutt! Så mye fint og så mye viktig, - forkrøplet og borte vekke. Det tristeste var å se og å høre at han ble mere og mere forkrøplet og borte vekke. Mistet seg selv og sitt mere og mere. I bråe kast og gradvis forkrøplet av simple og ugunstige innflytelser i mørke krinker og kroker i omgivelsene.

Han kommer brått langt over til den andre siden av gjerdet (hvor gresset langt ifra er grønnere!), uten den nødvendige og gunstige samarbeidsiver og støtte ifra sin familie!

Heldigvis, om så kan sies, så besitter han allerede nu forholdsvis utrolig med evner og talenter og muligheter! (Mange blandt folk flest er fornøyd med lite og syns vel det kan være nok og tilstrekkelig! Hvilket det absolutt ikke er.)

Men Balder sa at jeg hadde sagt at da kjører vi om en liten stund - og at han ikke tilhørte dette vi. Han har avsondret seg mere og mere solid og konsekvent ifra familien og viser det på tankevekkende og irriterende vis ved mange anledninger. Jeg sa at han tilhører dette vi han også – og tenkte at han kunne ha sagt ifra med det samme om han ikke hadde lyst til å være med. Både han og enhver av de andre. Jeg sa, som far i familien, at vi kjører som planlagt alle sammen unntatt mormor og Idun. Mormor sa med det samme i begynnelsen, da jeg spurte, at hun ikke hadde lyst til å være med. Det sa ingen av de andre.

Mariel Rose var ferdig på potten og stod på alle fire og ventet på at noen skulle tørke henne. Jeg var opptatt med noe på kjøkkenet, men la samtidig mere og mere merke til at ingen i stuen så ut til å ville hjelpe henne. Det er ikke min unge, sa Balder da jeg spurte om han ikke hadde tenkt å hjelpe henne. Ja, sa jeg, - og da og derfor har du ikke tenkt å hjelpe henne?

Da vi skulle kjøre måtte vi vente på Balder, i bilen med motoren på – i 40 minutter! Han agerte, som mere og mere vanlig, som at han selvfølgelig hører efter sine foreldre og sin familie, - samtidig som han kverulerte og fant på ting for å irritere og sabotere. Hvilket jo virker meget ugunstig og ødeleggende overfor hans søsken og resten av familien. Inntrykkene og innflytelsen ifra Barneverntjenesten i Vindafjord kommune – hun værste av damene der – har tydeligvis også virket som en vitamin-innsprøyting for å avsondre ham ifra familien. Slike ugunstige innflytelser kommer uunngåelig nok i et dårlig samfunn til å gjøre seg gjeldende ifra visse lavereliggende simple omgivelser, - så slike tendenser finner en ofte gjøre seg gjeldende særlig hos ungdommen. Tendensen kan forsterkes ifra mange hold og på mange måter, - men å motvirke og å motarbeide den når den først har begynt å virke ... er ikke bare bare!

Da vi hjemkom ifra Stråtveit – iøvrig med masse ramsløk – oppfordret jeg Balder til heller å ta skrittet helt ut og avsondre seg helt og på alvor ifra familien heller enn å være ødeleggende overfor familien. Han var til å begynne med litt i tvil kanskje, men skjønte jo at jeg mente alvor – og, tydelig nok for å vise sine søsken og resten av familien at det han står for og sier og hele hans oppførsel og kverulante meninger også er alvorlig, sa han at han lenge har tenkt på det og nu ville gjøre alvor av det – og dra sin vei. Jo fortere dess bedre, sa jeg, - før skadene blir enda værre og alvorlige – og kanskje enda lar seg rette opp.

Slike forferdelig ugunstige innflytelser går hardt ut over den gjensidige og nødvendige omsorgen og respekten for hverandre i familien!

Vi ble enige om at han pakker i kveld og tar med seg et telt og drar sin vei i morgen. For å ta det første skrittet på alvor. Og han ville sitte på med meg og Trude i bilen når vi kjører til Ølen i morgen tidlig.

Det er svært så meget trist at det faktisk går an å være så dum og forstokket – og ille suggerert og fiksert! Hvor lenge vil det sitte i? Hvor lenge vil det vedvare? Og hvor ille vil det ødelegge for ham? Og for oss som er igjen her i familien?