HUN / Hjemme Undervisningen i Norge -      Hun9704a.htm

Oversikt -

- PS: Se evt. også NYHETER.

- 02.04. 1997, onsdag - HUNs Internett-sider (her):
"Foreldrenes rett og statens urett - Del 1", av Rune L. Hansen.

- 08.04. 1997, tirsdag - HUNs Internett-sider (her):
"Foreldrenes rett og statens urett - Del 2", av Rune L. Hansen.

- 11.04. 1997 - s. 25, a - Dagen / Kort og godt / Politikk:
"Foreldreretten", av Per Ola Hovd, Mosvik.

- 11.04. 1997 - s. 25, b - Dagen / Kort og godt / Samfunnsutvikling:
"Enhetsskolen", av Lillian Hellesø, Lokal- og fylkespolitiker i Nord-Tr.KrF.

- 14.04. 1997 - s. 14, Dagen / helsides kronikk:
"Hvorfor etablere kristne grunnskoler i Norge?", av Lorents Nord-Varhaug, Randaberg.

- 16.04. 1997 - s. 25, Dagen / lederplass (2 av 3):
"Demokratiets religion", av sjefredaktør Finn Jarle Sæle.

- 18.04. 1997 - s. 3, på lederplass (2 av 3) Dagen:
"Religionsdebatt i småskolen?", av sjefredaktør Finn Jarle Sæle.

- 19.04. 1997 - Side 3-innlegget, Dagen:
"Kristendomsundervisning, KrF og menighetene", av Kåre Kristiansen.

- 19.04. 1997 - s. 2 / kommentar, Dagen:
"Kristendomsfaget - fritaksrett og politisk tvang", av Dr. theol Njål Skrunes.

- 19.04. 1997 - s. 24 / aha, Dagen:
"Mangfald og kontroll", av Arnfinn Haram.

-

02.04. 1997, onsdag - HUNs Internett-sider (her) / Oppslag:

Foreldrenes rett og statens urett
- Del 1:
Av Rune L. Hansen, 02.04. 1997.

---
Kvalbein. Jon (red.): "Foreldrerett og friskolekamp. Festskrift til rektor Hans Bovim på 70-årsdagen 31. mai 1985",
Lunde Forlag, 1985. Oslo, Norge. ISBN 82-520-3685-6.

          Foreldreretten er hovedtemaet i boken "Foreldrerett og friskolekamp. Festskrift til rektor Hans Bovim på 70- årsdagen 31. mai 1985", et festskrift på ca. 200 boksider med Jon Kvalbein som redaktør og med mange bidragsytere. Festskriftet er en artikkelsamling som efter forordet innledes med en artikkel av jubilanten Hans Bovim - "Foreldrerett og foreldreforpliktelse", opprinnelig fra 1953. Denne hans artikkel innledes med ordene:
          "I dag reises foreldrerettskravet med styrke også hos oss, og årsaken er den gamle: det offentlige undervisningsvesen gjør mer og mer krav på å få være alene om å gi ungdommen undervisning og opplæring."
          Tankevekkende ord, - som i 1997 ikke er mindre aktuelle, dessverre! I begynnelsen av artikkelen har han en kort skisseaktig gjennomgang av foreldreretten i historisk perspektiv, hvor han bl.a. skriver at:
          "Hitler anerkjente ikke denne foreldrenes rett. Under nasjonalsosialistene blir statens rett igjen uinnskrenket, bl.a. også begrunnet i hensynet til barnas rett som ofte settes opp mot foreldrenes rett. Mot foreldrenes vilje skal de ha rett til å organisere seg i Hitlerjugend, og de skal ha rett til å angi sine foreldre. Det blir da staten som skal avgjøre innholdet av barnets rett og på hvilken måte denne skal praktiseres.
          Det er i det hele et markant trekk ved alle totalitære stater og ideologier at de bevisst og prinsipielt nekter foreldrenes rett til å oppdra sine barn. Hjemmet, som en Guds ordning, skal planmessig ødelegges. (...) Historien har talt sitt tydelige språk, og etter siste krig er statsmonopolet i de tyske skoler igjen brutt. Skolevesenet er i betydelig grad desentralisert, og foreldrenes rett til å oppdra sine barn i overensstemmelse med sin tro er nå slått fast i selve grunnloven."
          I Norge, skriver han, kommer foreldrerettsspørsmålet "inn i bildet når staten begynner å stille krav i spørsmålet om barnas opplæring. Hos oss skjer dette ved de pietistiske skolelover av 1739 som for første gang stiller krav om ordinær undervisningsplikt i Norge. Det er imidlertid betegnende at man den gang hadde et våkent syn for foreldrenes rett. Man skjelnet tydelig mellom undervisningsplikt og skoleplikt. Foreldre som ønsket det, kunne gi sine barn undervisning på annen måte enn i den offentlige skole. Da Norge ca. 100 år senere opplevde en gjennomgripende pedagogisk nyorientering, trer skolemannen Ole Vig fram med et syn på foreldreretten som er representativt og karakteristisk for norsk tankegang gjennom hundrer av år:
          Samtidig som han framhevet den offentlige skole som det beste middel i folkeopplysningens tjeneste, hevdet han sterkt og myndig foreldrerettens betydning. Selv om han så skoletvangen som en rask vei til et ønsket mål, tok han bestemt avstand fra denne tanke, og han innfører begrepet familiefrihet: "Foruden Aands- og Næringsfrihed er der endvidere noget jeg vil kalde Familiefrihed. - Gudsdyrkelsen, Næringsveiene og Familien er alle sammen ældre enn staten." - "Staten er stiftet for Menneskenes skyld, ikke omvendt."
          Videre skriver Hans Bovim om foreldreretten i skolelovgivningen, at dette syn, "som er så sterkt forankret i tanken om frihet, gjør seg enn mer gjeldende i siste halvdel av det 19. århundre, og skolelovgivningen får et sterkt liberalistisk innslag med lovfestet anerkjennelse av foreldrenes og privatpersoners rett til å sette i gang og å drive privatskoler med offentlig eksamensrett.
          Dette dualistiske skolesystem, (offentlig og privat skole sideordnet), som altså i Norge har tradisjoner like gamle som landets undervisningsvesen i det hele tatt, er sprunget ut av hensynet til foreldrenes og familiens rett. Dette skolesystem har på en lykkelig måte vist seg å imøtekomme foreldrenes dyptliggende ansvarsfølelse angående barnas oppdragelse, og det har skapt reelle muligheter for folket til å praktisere den frihet man ønsker på undervisningens og opplæringens område. Dette er da også den direkte årsak til at århundrelang norsk skolehistorie ikke kjenner de store kamper i foreldrerettens navn. Foreldreretten har ganske enkelt vært både respektert og praktisert i alle år og helt fram til begynnelsen av vårt eget århundre.
          I dag er situasjonen en annen - i dag reises foreldrerettskravet med styrke også hos oss. Årsaken er den gamle: det offentlige undervisningsvesen gjør mer og mer krav på å få være alene om å gi ungdommen undervisning og opplæring."

Ideologiske monopolkrav

          Videre skriver Hans Bovim, at "monopolkrav i skolen vil alltid være ideologisk motivert. Norge har siden første verdenskrig opplevd dette krav fra to forskjellige ideologier." De to forskjellige ideologier han sikter til er det marxist-leninistisk orienterte mere eller mindre fordekte norske Arbeiderpartiet på den ene siden - og på den andre siden nazi-ideologien, som særlig sterkt gjorde seg gjeldende under okkupasjonen under 2. verdenskrig. Forskjellen på disse to ideologier er ikke så stor som mange har trodd. Arbeiderpartiet ønsker tilsynelatende et klassedelt samfunn eller et kastevesen av undermennesker og overmennesker (mindre og mere verdifulle mennesker) med mest makt og rikdom til noe de (efter forgodtbefinnende) definerer som "arbeiderklassen" og med organisert egoisme og eksistensialisme som det rådende prinsipp. Med babbelet og floskler som tungemål og rabbelet som skriftsprog. Og et samfunn hvor det legges stor vekt på kontroll, sentralisering og mental uniformering. Nazi-regimets paroler om at "arbeidermakt frigjør" står i stil også til Arbeiderpartiet. Likeså deres steriliseringer (i vid betydning), kjemifisering, bio-teknologi og generelle babylonisering - og så altfor mye mere. Og begges holdning synes som å være, her sagt med Lenin: "De beste av alle mødre (og fedre) er staten." Dette er ikke noe nytt, men det er enda mere fordekt i 1997 enn det har vært tidligere. Bl.a. og særlig fordekt av floskler om og hentydende til det motsatte.
          Hans Bovim sier at "etter 1. verdenskrig ble målsettingen kanskje klarest uttalt av historikeren, professor Edvard Bull, Arbeiderpartiets nestformann i midten av 20 årene:
          "Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak."
          I den praktiske skolepolitikk har han også konkrete planer," skriver Hans Bovim: "Først må alle lærerskoler bli offentlige. Bare når staten har hånd om hele lærerutdannelsen, kan en ha kontroll med hva barna lærer. Så må religionsundervisningen ut av skolen. Han sier videre: "Hele skolen må gjennomsyres av den sosialistiske tankegang. Og den eneste måte vi kan nå dette på er, så vidt jeg kan se, at der bare ansettes sosialistiske lærere. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det. Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyre og kommunestyre og bruke den hensynsløst." (...) På lærerskolens område er professor Bulls tanke i dag allerede realisert fullt ut. I 1946 vedtok Arbeiderpartiflertallet i Stortinget: "Staten overtar all lærerutdannelse." (...) Ovenstående er nok til å vise at århundregamle dualistiske skoletradisjoner på kristen grunn i begynnelsen av vårt århundre presenteres for en etter norske forhold helt fremmedartet og ny skolestruktur: det monopolistiske skolesystem som sikter mot en ideologisk ensretting av hele folket. Dermed kommer automatisk foreldrerettsproblemet inn i bildet. Vi kan nevne to eksempler.
          Først situasjonen da Arbeiderpartiet i 1918 satte på sitt program at kristendomsundervisningen skulle ut av skolens fagkrets. Da reistes straks et sterkt uttalt ønske om private folkeskoler hvor foreldrene kunne oppfylle sitt foreldreansvar. Således gikk f.eks. professor Taranger i et opprop til det norske folk sterkt inn for den linje. Han sier at når det gjelder kristelig eller ikke-kristelig oppdragelse av våre barn, da har foreldrene det siste ord så lenge det fins personlig trosfrihet og kristelig handlefrihet i landet, og, sier han: "Vil sosialistene forlate den bane og med statens vold og tvang paatvinge os en ateistisk barneoppdragelse, saa haaper jeg med Guds hjælp at Kristi kirke ikke skal tape paa det."
          Foreldreretten vendes her både mot den kristendomsfiendtlige ideologi og mot monopolkravet. Reaksjonen ble meget kraftig, og hva man enn kan si om utviklingen siden den tid, parolen: kristendommen ut av skolen! har ikke egentlig vært aktuell her i landet siden 1918. -"
          "Og hva man enn kan si om utviklingen siden den tid", sier Hans Bovim ... Den fordekte avkristningen av skolen har nådd foreløbig topp-punkt i 1997. Noe så ukristelig og menneskefiendtlig som den norske grunnskolen, er rent utrolig og skremmende. Parolen "kristendommen inn i skolen!" (efter beste evne - og efter grunnskolelovens formålsparagraf) fikk mindre og mindre sjangse og dårligere og dårligere kår. Bl.a. fordi foreldreretten stadig har vært trakassert og så sterkt utsatt for Arbeiderpartiets innflytelser.
          Neste eksempel Hans Bovim nevner er fra 2. verdenskrig. Han sier at: "Da nazistene ville tvinge vår ungdom inn i "Ungdomstjenesten" møtte de sterk motstand også fra foreldrehold og da i særlig grad nettopp gjennom kravet om en kristent motivert foreldrerett. De formuleringer som den gang ga foreldreretten dens innhold og styrke er så vesentlige for vårt emne at jeg nedenfor gjengir utdrag av de tre viktigste dokumenter i saken."
          Det første dokument han refererer fra er de norske biskopers brev til nazi-ministrene Skancke og Stang, datert 14.02. 1942. Biskopene kommer i dette også inn på Mose-lovens 4. bud: Du skal hedre din far og din mor så det går deg godt og du får leve lenge i landet som Herren din Gud gav deg. Den 4. paragrafen av De ti bud som fyndig uttrykker den selvfølgelighet og pakt at vi skal og må respektere våre Store foreldre, Fader vår og Moder jord, og Deres gjenbilde i våre jordiske foreldre. Sentrale, vesentlige og elementære ord for oss alle.
          Biskopene sier bl.a.: "Grunnforholdet mellom foreldre og barn er en skaperordning, et Gudsbestemt forhold, som består ubrytelig og hellig for alle hjem. Det ansvar og den rett som deri er gitt hjemmet, er derfor ubetinget og uoppløselig. (...) Hver mor og far har det fulle ansvar også for hvordan de har tillatt andre å være med å forme deres barns karakter, tro og overbevisning. Dette samvittighetsansvar legger ikke bare en plikt på foreldrene, men gir dem også en ukrenkelig rett.
          På samme måte er det fjerde bud - Hedre din far og din mor - for barna ikke bare en plikt, men en rett, gitt dem av Gud. Et godt hjems indre frihet har alltid vært en grunnpillar i vårt samfunn, og ingen kan med tvang bryte inn i hjemmet og fremkalle et motsetningsforhold eller et skille mellom foreldre og barn uten at Guds bud da blir trådt under fot.
          I alt dette står kirken og foreldrene ubrytelig bundet av sin samvittighet og av Guds hellige befaling.
          Den som vil søke å tvinge barna ut av foreldrenes ansvarshånd og bryte hjemmets guddommelige rett, han vil med det samme tvinge foreldrene til den ytterste samvittighetshandling. Hver far og mor vet at de engang skal stå den Allmektige til ansvar for hvordan de har oppdratt eller latt oppdra sine barn. De må her alltid lyde Gud mer enn mennesker."
          I prestenes erklæring, opplest i kirken søndag 22. mars 1942, gjentas de samme argumenter, og man uttaler også følgende i tillegg: "Så har da foreldrene av Gud fått en rett til og en myndighet over sine barn som ingen kan ta fra dem så lenge de øver denne rett og myndighet over det av Gud gitte oppdrag". "I foreldremyndigheten", - sier Luther, "har all annen myndighet sin rot".
          Da prestene hadde nedlagt sine embeder, ble dokumentet "Kirkens grunn" opplest i kirkene påskedag 1942, og der sies bl.a.: "Kirken ville svikte sine forpliktelser på det kristne oppdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeoppdragelse uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til oppdragere som vil "revolusjonere deres sinn" og innføre dem i en "ny livsanskuelse" som kjennes fremmed i forhold til kristendommen."
          Svaret på biskopenes brev, fra daværende kirkeminister, inneholdt følgende ordlyd:
          "Som den høyeste myndighet i et folk har staten det største ansvar for, den største myndighet og den største rett over hver borger. Denne statens myndighet, ansvar og rett gjelder også barna. Som ansvaret for barnas oppdragelse er lagt på foreldrene, er ansvaret for folkets oppdragelse lagt på staten." (C.H. Christie: "Den norske kirkes kamp", Oslo 1945.)
          Dette er de totalitære ideologiers stemme, kommenterer Toralf Tveiten annet sted i boken, i sin fine bidragsartikkel.

Fortsettelse:  "Foreldrenes rett og statens urett - Del 2", av Rune L. Hansen.

08.04. 1997, onsdag - HUNs Internett-sider (her) / Oppslag:

Foreldrenes rett og statens urett
- Del 2:
Av Rune L. Hansen, 08.04. 1997.

---
Kvalbein. Jon (red.): "Foreldrerett og friskolekamp. Festskrift til rektor Hans Bovim på 70-årsdagen 31. mai 1985",
Lunde Forlag, 1985. Oslo, Norge. ISBN 82-520-3685-6.

          Om begrepet foreldrerett sier Hans Bovim bl.a. at ordet har "ofte fått karakteren av å være et kamprop og vil da naturlig nok også få et innhold som preges av situasjonen. Betydningen vil variere med det saksforhold som gjør foreldrerettsspørsmålet aktuelt. Årsaken er gjerne at krefter utenfor hjemmet, mot foreldrenes ønske, anmelder et eller annet krav på barna og de unge. Disse krav kan gjelde de forskjelligste områder av livet, men vil ofte angå de unges oppdragelse, deres utdannelse og undervisning, deres innføring i kulturverdiene, deres morsmål, deres yrkesvalg etc. Foreldrerettskravet vil her variere i innhold alt etter det felt som i øyeblikket er i søkelyset. Tross alle variasjoner finner vi imidlertid et fellestrekk: Foreldrerettskravene har sin grunn i en foreldre forpliktelse. De reises altså ikke i egoistisk kravmentalitet, men i troskap mot nærmere angitte grunnverdier som man kjenner seg forpliktet på."
          "Felles for de fleste av de ovennevnte livsområder", sier han, "er videre at de står i nær sammenheng med tros- og livssynsspørsmål. Dette gjør foreldreretten til en vesentlig sak. Dette er da også den direkte årsak til at foreldrerettskravet ofte reises med eksplosiv styrke og kraft. Man rører her ved livets sterkeste åndelige, sjelelige og legemlige bindinger, båndene mellom far, mor og barn. Disse bånd er gitt i og med skapelsens egen ordning og konstituerer familien som samfunnets sterkeste grunnenhet. Hertil kommer så at Guds ord setter denne grunnenheten inn i en total forpliktelse overfor Gud selv. Foreldrene skal stå Gud ansvarlig for hvorledes de har latt sine barn oppdra, og foreldrerettskravet vil derfor i visse situasjoner være begrunnet i en hellig og absolutt forpliktelse. Foreldreretten blir da overordnet rett, den lar seg ikke begrense av noe, heller ikke av gjeldende lov. Man skal lyde Gud mer enn mennesker. (...) Staten er en Guds ordning, og den skal legge tingene slik til rette at foreldrene kan gjennomføre sin barneoppdragelse i overensstemmelse med de gudgitte forpliktelser."
          Toralf Tveiten i sin artikkel i denne boken sier at: "Et samfunn kan aldri bli så homogent at det ikke vil være enkeltmennesker og minoritetsgrupper som søker noe annet på oppdragelsens, undervisningens og forskningens område, enn det som til enhver tid tilbys i de offentlige institusjonene. Og nettopp denne muligheten til å velge noe annet enn det staten tilbyr, er det menneskerettighetene tar sikte på å garantere. Ikke bare på oppdragelsens, undervisningens og forskningens område. Andre områder av åndslivet er også viktige."
          I sin styring av den skapte verden har Gud gjort seg anhengig av menneskelige myndigheter, sier Hans Bovim. "Han styrer verden gjennom de såkalte "ordninger", hjem, stat og kirke. Ingen av disse er selvbestaltede, de er forordnet av Gud selv, de er Gud-villede ordninger. Hjem og familie blir brukt av Gud til å fremme og gjennomføre hans skaperplan i verden. Staten er også et organ i den samme tjeneste. Staten er imidlertid noe mer enn en stor familie eller en sosial innretning, og den er av Gud tildelt et annet myndighetsområde enn familien. Kirken, i bibelsk forstand, er heller ikke et menneskelig påfunn, den er innstiftet av Gud for å fremme og gjennomføre hans frelsesplan. Disse ordninger har altså hver for seg fått en spesielt delegert myndighet, autoritet og rett av guddommelig art." Men Hans Bovim sier videre: "Denne delegerte rett omfatter ikke mer enn det område og den rett som er tildelt hver især. Anvender noen av de nevnte ordninger sin myndighet utenfor de grenser som er satt, står man overfor maktmisbruk, og ordningene har ikke lenger krav på lydighet."
*
          De tre ordningene Hans Bovim nevner er vesentlige. 1: Hjemmet / individet / familien. 2: Staten / samfunnspakten.. 3: Kirken.
          At den forskjellige form for delegert rett og myndighet kan misbrukes er Hans Bovim ytterligere inne på når han skriver om barnets rett, kirkens rett og statens rett, og om disses begrensninger, og om foreldrerettens primat og begrensninger. F. eks. har ingen rett til å oppdra sine barn i umoral, sier han: "De går da utenfor sitt myndighetsområde, og da har de andre myndigheter både rett og plikt til å gripe inn, kirken ved å forkynne Guds vilje, staten ved å bruke den makt som hører staten til." Og: "Av Guds ordninger er familielivet og foreldrestanden den første som, ifølge skapelsens ordning, blir overdratt hele ansvaret for og omsorgen for barnet. Vi står her overfor en absolutt og ubrytelig foreldreplikt, et ubetinget ansvar som ingen kan ta fra foreldrene og som foreldrene ikke kan gi fra seg. Vel kan de overlate en del av ansvaret til andre myndigheter, men "Hver far og mor har det fulle ansvar også for hvordan de har tillatt andre å være med på å forme deres barns karakter, tro og overbevisning", (se biskopenes brev) og videre "Hver far og mor vet at de engang skal stå den Allmektige til ansvar for hvordan de har oppdratt eller har latt oppdra sine barn. De må her lyde Gud mer enn mennesker".
          Og, sier han: "Det er en stor ulykke for et barn å vokse opp i den form for "fri" oppdragelse som består i manglende oppdragelse. Barnet har rett til å bli oppdratt. Det er en foreldreplikt å gjøre det riktig." Mest og best mulig riktig, vil jeg tilføye til hans ord.
          I den norske grunnskolelovgivningen, som har en kristen formålsparagraf, er det også foreldrene som har hovedansvaret for barnas oppdragelse og undervisning - mens Forvaltningen har et underordnet medansvar i respekt for hjemmet.
          Den norske grunnskolelovens formålsparagraf og § 1 forplikter ikke foreldrene, men forplikter den offentlige skolen, - og går slik:
          "Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn. Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim."
          Om statens rett, sier Hans Bovim bl.a.: "Som guddommelig ordning er det statens oppgave å verne om de andre ordninger, og den har rett til å bruke makt. Statens vesen blir derfor makt, og den største fare blir maktmisbruket. Dens makt er begrenset, den skal ikke være "til redsel for den gode gjerning", og i vår sammenheng står den ansvarlig for å gi foreldrene muligheter til å gi sine barn en oppdragelse og undervisning som de selv kan stå til ansvar for. Som verdslig regimente har den ingen adgang til å bruke sin makt overfor det åndelige regimente, disses myndighetsområder må aldri blandes sammen."
          Og om kirkens rett, at: "Kirken har aldri fått seg tildelt anvendelse av makt uten den som ligger i det forkynte ords makt. Den er i forkynnelsen bundet til å lære som Guds ord lærer. Dens rett er å tale dette ord til alle oppdragerinstanser for at disse skal utføre sine oppdragerplikter i samsvar med Guds vilje. Den har imidlertid som åndelig regimente ingen rett til å bruke makt for å gjennomføre sitt mandat, og den har heller ikke anledning til å benytte det verdslige regimentes makt. Førsteansvaret for barnas oppdragelse har imidlertid som nevnt foreldrene. Det har de fått direkte av Gud selv, og det er ikke overlatt dem av kirken. Derimot får kirken overdratt seg et spesielt undervisningsmandat fra de foreldre som lar sine barn døpe. Hverken stat eller foreldre har noen myndighet til å bestemme innholdet av denne undervisning. Det gjør kirken selv, bundet av Guds ord."
          Når det gjelder foreldreretten i relasjon til ikke-kristne foreldre, sier Hans Bovim at: "Også de skal, under det ansvar som kirken ustanselig skal foreholde dem, ha frihet og rett til å oppdra sine barn i overensstemmelse med egen tro og overbevisning. Dette kan føre til mange slags forvirret oppdragelse. Men kirken har ingen rett til å be staten med makt å hindre foreldrene i å leve etter sin overbevisning. Framfor alt har staten intet mandat til og ingen rett til selv, ved makt, å angi innholdet av en livssynsmessig undervisning. Her vil statens selvtekt føre til langt større ødeleggelser enn den de enkelte villfarne hjem kan avstedkomme. Fra et kristent synspunkt vil det her også være vesentlig at foreldre i uklarhet alltid vil ha muligheter for å komme til klarhet, mens statens definitive avgjørelser i vesentlig grad vil hindre en slik fri besinnelse."
          Så langt Hans Bovims artikkel. Hva så når og hvis Forvaltningen misbruker sin makt? Eller Kirken misbruker sitt veiledningsansvar? Hva da?
*

Menneskerettighetene

          Verden er for menneskeheten blitt global i et annerledes perspektiv enn tidligere. Toralf Tveiten i sin artikkel i boken, sier, at: "Selv om menneskerettenes historie går århundrer tilbake i tid, så er det først etter den andre verdenskrig at arbeidet har fått den internasjonale bredde som det har nå. Erfaringene fra krigen ble en fornyet utfordring til å skape en internasjonal rettsorden som kunne forhindre barbariet."
          Han sier videre, at "dette er ingen meningsytring om norsk friskole eller norsk friskolelovgivning. Formålet med artikkelen er å belyse hva menneskerettighetsdokumentene sier om forholdet mellom staten og individet når det gjelder skole og oppdragelse. Her er det en nær og klar sammenheng som viser at arbeidet for å holde friskoletanken levende, er i pakt med noen av de mest grunnleggende ideene i menneskerettighetstenkningen. Skolen skal gjennom undervisning og oppdragelse gi kunnskap om og forståelse for de idealene som kommer til uttrykk gjennom menneskerettighetene, og gjennom dette motivere til arbeid for frihet, rettferdighet og fred. Friskolen har nøyaktig den samme oppgave. Men i tillegg til dette er friskolene ved sin blotte eksistens, et kjennetegn på at menneskerettighetene respekteres og praktiseres. Friskolene er en konsekvens av menneskerettighetsprinsippene."
          Videre sier han, at: "Verdenserklæringen om menneskerettighetene står i en særstilling blandt menneskerettighetsdokumentene. Den har ikke juridisk bindende kraft. Men den har vært inspirasjonskilde og dannet grunnlaget for det internasjonale menneskerettighetsarbeidet etter den annen verdenskrig. Senere har både De Forente Nasjoner og andre internasjonale organisasjoner ført arbeidet videre med sikte på å utforme konvensjoner som får lovs status i de land som ratifiserer dem."
*
          "I vår sammenheng", sier han videre, "er følgende fem dokumenter av størst interesse. Norge har ratifisert alle de fire konvensjonene som nevnes her:

          1. Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Vedtatt av De forente nasjoners Generalforsamling den 10. desember 1948.

          2. Den europeiske menneskerettskonvensjon. Vedtatt av Europarådet den 4. november 1950, med tilleggsprotokoll nr. 1 fra 1952.

          3. Konvensjon mot diskriminering i undervisning og oppdragelse (education), Vedtatt av UNESCO den 14. desember 1960.

          4. Internasjonal konvensjon om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle Rettigheter. Vedtatt av De forente nasjoners Generalforsamling den 16. desember 1966.

          5. Internasjonal konvensjon om Sivile og Politiske rettigheter. Vedtatt av De forente nasjoners Generalforsamling den 16. desember 1966.

          I disse dokumentene er det to prinsipper (rettigheter) som hjemler rett til å gi en annen oppdragelse enn den staten gir gjennom de offentlige skolene, nemlig foreldrerettsprinsippet, og religionsfrihetsprinsippet. Vi skal se på de formuleringene som er brukt for å uttrykke disse prinsippene. Men først bør familiens status i menneskerettstenkningen understrekes:                     Menneskerettighetserklæringen taler meget klart om familiens status i samfunnet. I artikkel 16 heter det: "Familien er den naturlige og grunnleggende gruppeenhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse".
          Det er i denne grunnleggende gruppeenhet ansvaret for oppdragelsen blir plassert både i den foreldrerettslige tankegang og i det oppdragersyn som følger av religionsfrihetsprinsippet.

          Retten til familieliv er også omtalt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, artiklene 8. og 12. Uttrykket den "naturlige og grunnleggende gruppeenhet i samfunnet" er ikke brukt i dette dokumentet. Det endrer imidlertid ikke det hovedsynspunkt at familien har de primære rettigheter og plikter når det gjelder barnas oppdragelse. I Internasjonal konvensjon om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle rettigheter heter det i artikkel 10:

          "Vern og bistand bør i størst mulig utstrekning ytes familien som er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet, og da særlig i forbindelse med dens grunnlegging og mens den er ansvarlig for omsorgen for og utdannelsen av barn. Ekteskap må bare inngås med de fremtidige ektefellers frie samtykke".

          Her skal en imidlertid legge merke til at punkt 3 i samme artikkel inneholder bestemmelser som tar sikte på å gi barna et ytterligere vern ut over det som normalt vil følge av å fastslå foreldreretten. Det heter:

          "Særskilte vernetiltak og bistand bør gjennomføres til fordel for alle barn og all ungdom uten forskjellsbehandling på grunn av herkomst eller andre forhold. Barn og ungdom bør beskyttes mot utnyttelse i økonomiske og sosiale henseende. Det bør være straffbart ved lov å anvende dem i arbeid som er skadelig for deres moral eller helse, eller som sannsynligvis vil hemme deres normale utvikling. Statene bør også fastsette aldersgrenser og forby og gjøre straffbart ved lov å ansette barn under disse grensene i lønnet arbeid."

          Internasjonal konvensjon om Sivile og Politiske rettigheter har tilsvarende bestemmelser som tar sikte på å sikre familien og barna.
          Foreldrene har altså ingen rett til å utøve sitt foreldreansvar på en slik måte at det blir til skade for barna. Barnas rettigheter er også sikret i menneskerettighetene. Her vil det fra tid til annen oppstå situasjoner hvor samfunnet, av hensyn til barnas liv og helse, må gripe inn i foreldrenes ansvarsområde. Men når det gjelder de verdi- og livssynsvalg som bestemmer barnas oppdragelse, kan ikke staten overprøve foreldrene uten å komme i konflikt med menneskerettighetene.

          UNESCO-konvensjonen mot diskriminering i undervisning og oppdragelse inneholder ingen bestemmelse om familien som samfunnsinstitusjon, men den inneholder formuleringer om foreldrenes rettigheter og plikter på oppdragelsens område som gjenspeiler det samme grunnsyn på familien som de forannevnte dokumentene.

          Under henvisning til ovenstående må en kunne slå fast at de mest sentrale menneskerettighetsdokumentene forutsetter familien som grunnleggende enhet i samfunnet. Dette er av avgjørende betydning for synet på skole og oppdragelse. Foreldrerettstenkningen og de pedagogiske konsekvensene av religionsfriheten forankres i dette utgangspunktet. Her er det sammenfall mellom kristen tenkning og den grunnholdning til oppdragelse som kommer til uttrykk i menneskerettighetsdokumentene.

          De fem menneskerettighetsdokumentene inneholder en serie av bestemmelser om foreldrerett. For oversiktens skyld refereres de viktigste av dem i kronologisk rekkefølge (jfr. tidspunkt da dokumentet ble vedtatt):
*
          Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948), art. 26. pkt. 3:

          "Foreldre har fortrinnsrett til å velge den art av undervisning som deres barn skal få."

          Den europeiske menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll nr. 1 (1952) art. 2:

          "Ingen skal nektes retten til utdannelse. Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse".

          Konvensjon mot diskreminering i undervisning og oppdragelse (1960), art. V, pkt. b og c:

          "b) det er vesentlig å respektere foreldrenes og eventuelt de rettslige foresattes rett, for det første til å velge for sine barn andre institusjoner enn de som opprettholdes av de offentlige myndigheter, men som oppfyller de minimumskrav til undervisning som måtte være fastsatt eller godkjent av de kompetente myndigheter, og for det annet å sikre, på en måte som er i samsvar med den framgangsmåte som følges i vedkommende stat for anvendelse av dens lovgivning, den religiøse og moralske undervisning av barna i samsvar med deres egen overbevisning. Ingen person eller gruppe av personer skal tvinges til å motta religiøs opplæring som ikke er i samsvar med deres overbevisning:
          c) det er vesentlig å anerkjenne medlemmer av nasjonale minoriteters rett til å drive deres egen undervisningsvirksomhet, innbefattet opprettholdelse av skoler og avhengig av retningslinjene for undervisningen i hver stat, bruk av eller opplæring av deres eget språk forutsatt:
          1) at denne rett ikke utøves på en slik måte at den forhindrer medlemmene av disse minoriteter fra å forstå kulturen og språket i samfunnet som helhet og fra å delta i dets funksjoner eller at den setter den nasjonale suverinitet i fare;
          2) at undervisningsnivået ikke er lavere enn den alminnelige standard fastsatt eller godkjent av de kompetente myndigheter, og
          3) at tilstedeværelsen i slike skoler er valgfri".

          Internasjonal konvensjon om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle rettigheter (1966), art. 13 pkt. 3:

          "Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning."

          I de enkelte land er foreldreretten grunnlovsfestet. Det er den ikke i Norge. Fra juridisk hold er det blitt hevdet at foreldreretten er bedre beskyttet etter Europakonvensjonen enn etter norsk rett. Det er også en viss uenighet når det gjelder begrunnelse for foreldreretten. Noen hevder at den tilkommer foreldrene for deres egen skyld, mens andre fremhever foreldrenes plikter og ansvar overfor barna som det viktigste. Men når en tar i betraktning at disse bestemmelsene ble formulert kort tid etter den andre verdenskrigen, er det rimelig å tolke dem som en beskyttelse av familien mot totalitære regimer (Bolstad 1985).

          Retten til å velge andre skoler enn de som er opprettet av offentlige myndigheter, er klart uttrykt i disse bestemmelsene.
          Begrunnelsen for å velge andre enn statens skoler er at de ikke-statlige skolene gir en undervisning og oppdragelse som samsvarer bedre enn de statlige skolene med foreldrenes oppdragerønsker. Men det kan neppe pålegges foreldrene noe krav om begrunnelse for valget av en ikke-statlig skole. Et slikt krav eksisterer f.eks. ikke i norsk skolelovgivning på området. Foreldrenes valg må i seg selv aksepteres som et legitimt uttrykk for deres oppdragerønske.
          I Internasjonal konvensjon om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle rettigheter er et krav om at alternative skoler må oppfylle "eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat". Dette er et rimelig krav. Dersom det håndheves med forståelse for foreldrenes livsanskuelse, vil det neppe skape problemer. (...)
          Prinsippet om religionsfrihet med de konsekvensene det får for undervisning og oppdragelse, kommer til uttrykk i følgende bestemmelser i menneskerettighetsdokumentene:
          Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948), art. 18:

          "Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å endre religion eller tro og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving."

          Den europeiske menneskerettskonvensjon, art. 9 (1950) pkt. 1:

          "Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å endre religion eller tro, og frihet til, enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, undervisning, andaktsøvelser eller iakttagelse av religiøse skikker."

          Internasjonal konvensjon om Sivile og Politiske rettigheter (1966), art. 27:

          "I stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke sitt eget språk."

          (...) På tross av juridiske vanskeligheter, gir bestemmelsene grunnlag for noen observasjoner av almenn karakter", skriver Toralf Tveiten videre:
          Åndsfrihet og religionsfrihet er to sider av samme sak. Der det er åndsfrihet, der bør det også være frihet for troen og rom for religionsutøvelse. Der det er religionsfrihet, bør det også være frihet til å fornekte troen. Historien viser at hverken staten eller kirken alltid har levd opp til dette idealet. Forholdene i ulike deler av verden i vår tid vitner om det samme.
          I perioder har religionsfriheten vært åndsfrihetens skjold og beskytter. Det ser vi også eksempler på i vår egen tid. I totalitære stater med sterkt begrenset åndsfrihet, er kirken talerør for frihets- og rettferdighetsidealene. I en historisk framstilling av universitetenes forhold til staten hevder Hofstadter at ideen om akademisk frihet (frihet for høyere undervisning og forskning) er vokst fram i ly av religionsfriheten.
          Prinsippet om religionsfrihet innebærer også undervisningsfrihet. (...)
          Det kristne forvalteransvar og det kristne kulturoppdrag griper inn i alle forhold. Ingenting i det verdslige regimentet er kristentroen uvedkommende. Dette har vi kanskje ikke tatt den fulle konsekvens av i vårt engasjement på utdanningssektoren.
          De to rettsprinsippene det her er tale om, foreldreretten og religionsfriheten, kan egentlig samles i ett eneste hovedpunkt: Retten til å eksistere, styre seg selv, bevare sin egenart og arbeide i overensstemmelse med den.
          Det er det egenartede ved de frie institusjonene som legitimerer deres eksistens. Det gjelder uansett hva slags ideologisk profil de har. Derfor må styreordninger, tilsettingsprosedyrer, opptakskrav osv. begrunnes ut fra institusjonenes egenart. Når en institusjon mister sin egenart eller toner ned sin egenart, blir den i dobbel forstand svekket: For det første fordi den mister noe av sin åndelige kraft. Og for det andre fordi det alternativet den skulle være, blir utflytende. (...)
*
          Endelig nevner Toralf Tveiten "et fenomen som gjør seg gjeldende i flere land når det gjelder forholdet mellom staten og de frie utdanningsinstitusjonene. Staten "kjøper" seg innflytelse gjennom økonomiske støtteordninger, og institusjonene fristes til å gå på akkord med sin frihet for å oppnå en tryggere økonomi. Det politiske argument er som regel at offentlige midler legitimerer et statlig krav om medbestemmelse eller innrømmelser med hensyn til styringsorganenes oppbygging, opptaksvilkår, eksamensreglement, etc. Argumentet kan i første omgang virke overbevisende. Fra et menneskerettighetssynspunkt er imidlertid det avgjørende spørsmål om de betingelser som det kjøpslås om, er forenlige med institusjonens legitime rett til å bevare sin åndelige integritet. For utgangspunktet er nettopp dette at institusjonenes åndelige identitet er deres legitimitet.
          Staten har rett til å kontrollere at offentlige midler blir brukt etter forutsetningene. På dette punktet har det så vidt jeg vet aldri vært noen problemer i forholdet mellom staten og frie utdanningsinstitusjoner i vårt land. Det tjener disse institusjonene til ære.
          Men den juridiske status blir ikke forandret fordi om en institusjon får offentlig støtte. Enten er den statlig eller så er den det ikke. Og er den ikke-statlig, så skal den også ha rett til å styre seg selv. Statlig representasjon i styrene er ikke noen naturlig eller praktisk måte å føre kontroll med statens midler på, og praktiseres ikke, så vidt jeg vet som et krav overfor andre typer institusjoner som får offentlig støtte, f.eks. dagsavisene.
          Staten har rett til å stille krav om faglig standard og vente at institusjonen kan dokumentere dette på tilfredsstillende måte dersom det dreier seg om en utdanning det ellers i samfunnet stilles definerte krav til.
          Vanskeligheten her er å unngå at faglige krav og ideologiske krav blandes sammen. Det er ikke alltid lett å skjelne her. Men det er ofte lett å påvise at grensen er overskredet. Det ideologiske særpreget legitimerer ikke-statlige institusjoner. Å stille krav om at dette særpreget skal avstreifes, dersom institusjonens utdanning skal godkjennes, det er inkonsekvent. Det er å gi med en hånd og ta med en annen."
*
          Avslutningsvis i sin artikkel sier Toralf Tveiten, at: "En kristen og en naturrettslig begrunnelse har det til felles at de begge anser noe for rett, uavhengig av den politiske lovgivning på et gitt tidspunkt. Nürnberg- prosessen er et eksempel på at rettsfølelsen i en krisesituasjon søker feste i forestillingen om en slik rett som en overordnet norm. Ut fra en positiv rettslig oppfatning av menneskerettighetene blir bildet et annet. Menneskerettighetene blir ikke noen "rett i seg selv", men uttrykk for signatarmaktenes rettsoppfatning. Den positive rett har derfor ikke et tidløst, allmenngyldig og absolutt preg. I et slikt perspektiv kan tolkningen av menneskerettighetene bli prisgitt politiske konjunkturer.
          Menneskerettighetstenkningen hviler altså på ideer av nokså forskjellig karakter. Når begrunnelsene er forskjellige, kan tolkningene også bli varierende. Fra kristent hold har en vanligvis sett positivt på arbeidet med menneskerettighetene også i forbindelse med skole- og oppdragelsesspørsmål. Vurdert fra et kristent ståsted kan likevel ikke menneskerettighetene få noe annet enn sekundær gyldighet i samvittighetsspørsmål. Den endelige appellinstans er Guds Ord.
          De utfordringene som springer ut av menneskerettighetstenkningen, må føres videre etter to linjer innenfor det pedagogiske området. For det første er det en stor oppgave, nå som før, å skape forståelse for de åndsverdier menneskerettighetene representerer og gi dem en gyldig begrunnelse som kan bære igjennom krisetider. Dette er en oppgave for alle som har pedagogisk ansvar.
          For det andre er det en stor oppgave, nå som før, å bevare et friskolealternativ, ikke bare som en demokratisk trykkventil i samfunnet, men også som en utfordring og en mulighet for åndelig engasjement og særpreg. Det er en stor oppgave for de visjonære, som hemmes av majoritetens kompromisser slik de kommer til uttrykk i paragrafer, reglementer og budsjetter. Men ingen kan fraskrive seg ansvar for å holde denne frihetstanken levende."

***

Hjemmeundervisningen i Norge spesifikt

          Det som her er sagt av Toralf Tveiten og i menneskerettighetene gjelder og angår selvfølgelig ikke mindre også tilfellene hvor det er snakk om hjemmeundervisning. Den gjeldende norske grunnskoleloven gir f.eks. foreldre rett til å undervise sine barn selv eller ved hjelp av andre. Det er bare skoleplikt "dersom de ikke på annen måte får tilsvarende undervisning." Det er altså ingen egentlig skoleplikt i vårt land, men juridisk en undervisningsplikt. Prinsippet om undervisningsplikt, ikke skoleplikt, fremgår også av de tidligere norske skolelover.
          I et brev fra Det kongelige utdannings- og forskningsdepartement, ført i pennen av Toralf Tveiten (21.08. 1990, til skoledirektøren i Hedmark) da Tveiten var saksbehandler og rådgiver i departementet, blir det bl.a. sagt at: "Loven har ingen bestemmelse om at foreldrene skal sende en formell søknad til skolestyret. Det er tilstrekkelig med en meddelelse til skolen eller skolestyrets kontor om at de akter å benytte seg av den lovhjemlede rett til å undervise barna selv."
          Iøvrig er Forvaltningen også tilsvarende forpliktet også av særlig formålsparagrafen i grunnskoleloven når det er snakk om hjemmeundervisning, og har bl.a. også en tilsynsplikt. At undervisningen skal være tilsvarende (ikke den samme!) betyr ikke at foreldrene eller de foresatte må ha lærerutdannelse eller annen spesifikk utdannelse eller dokumentasjon. Foreldrenes ønsker om objektive vurderinger og Forvaltningens tilsynsplikt kan gjøre det hensiktsmessig med en kompetent tilsynsperson som rapporterer til begge partene. Dette må eller bør naturlig nok være en tilsynsperson som først og fremst foreldrene og hjemmet ønsker og har tillit til, og som Forvaltningen kan eller bør akseptere. Dermed vil den realkompetanse hjemmet og de ansvarlige for undervisningen har kunne godtgjøres enkelt og greit. Departementet har ved anledning gitt uttrykk for at dette kanskje kan være den beste måten å gjøre det på. Og det er også en slik modell som pr. i dag er avtalen mellom foreldre og Forvalting de fleste steder i Norge for hjemmeundervisningens vedkommende.
          Forvaltningen har ikke krav på noe som helst overfor hjemmet, men særlig grunnskolelovens formålsparagraf og tilsynsplikten forplikter Forvaltningen. I det nevnte brev (hvor det iøvrig er noen uriktige opplysninger) sier Toralf Tveiten riktig nok, som rådgiver og saksbehandler for Det kongelige utdannings- og forskningsdepartement, at: "Er det fra skolemyndighetenes side tvil om de aktuelle barn som helhet får forsvarlig undervisning, skal de kalles inn til "særskild prøve", som det heter i lovens § 27 nr. 3." Dette har han rett i. I grunnskolelovens § 27 pkt. 3 står det uttrykkelig at: "Kommunen fører tilsyn med pliktig opplæring for dei som ikkje går i den kommunale skolen og skal, om det er grunn til det, kalle dei inn til særskilde prøver." Dette vil med andre ord si at Forvaltningen ikke skal innkalle noen til særskilte prøver for å demonstrere sin makt eller autoritet, - men, som det står, "når det er grunn til det". Hvis eller når det f.eks. virkelig er grunn til å anta at barnet ikke får den undervisningen det har krav på. Under noen som helst omstendigheter skal Forvaltningen ikke glemme eller gjemme bort grunnskolelovens formålsparagraf eller selvfølgelig medmenneskelighet, - slik den eksempelvis som en rettesnor kommer til uttrykk i internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter. Den imøtekommenhet og samarbeidsvilje som grunnskolelovens formålsparagraf forplikter Forvaltningen til - og ikke foreldrene - er et uttrykk for selvfølgeligheter og fellesmenneskelige verdier ivaretatt i lovverket.
          Tveiten skriver i det nevnte brev også at: "Med hensyn til lærebøker og annet undervisningsmateriell for elevene, har vi i vårt land en lang og ubrutt praksis for at dette stilles gratis til rådighet også for barn i skolealder som ikke er skolens elever. Denne regel har vært oppfattet som så selvfølgelig at det ikke har vært aktuelt å nedfelle den i de til enhver tid gjeldende skolelover."
          Dette Toralf Tveiten her sier er et uttrykk for minstestandarder, og som sagt selvfølgeligheter. At foreldrene i familier som driver med hjemmeundervisning også bør lønnes ifra Forvaltningen minst tilsvarende den andel familiene / elevene i den offentlige grunnskolen mottar er bl.a. også en slik selvfølgelighet, men i det norske samfunn enda dessverre en politisk gjenstridighet på linje med en hel del annen urettferdighet og vranglære som motarbeider trivsel, helse og fellesmenneskelige verdier.
*
          Hva hvis et barn ikke får den undervisningen samfunnet gir det rett til?
          Bortsett fra at noe slikt vil være mere eller mindre beklagelig vil det også være et spørsmål om ansvar og om skyld. Hvis Forvaltningen kan stilles til ansvar for noe slikt vil i Norge Forvaltningen også kunne pådra seg erstatningsansvar. Dette er det liten sjangse for hvis Forvaltningen ter seg ansvarsbevisst. Hvis imidlertid Forvaltningen, evt. for å unngå mulige erstatningsansvar eller i hovmod eller arroganse, for å få barna inn i den offentlige grunnskolen tyr til maktmisbruk og bryter med og overskrider grunnskoleloven og lovverket, så vil dette være temmelig grovt og forbryterisk og endog værre enn unnlatenhet.
          Hvis f.eks. et barn ikke får den undervisningen foreldrene eller hjemmet gir det rett til, inklusivt "tilsvarende undervisning", fordi ansvarlige i Forvaltningen har trakassert hjemmet på en måte som har gjort dette uholdbart og vanskelig eller umulig, hva da? Slike tilfeller forekommer dessverre, både i Norge og i andre land. Slike saker vil gjøre Forvaltningens ansvarsbyrde særdeles ille og tung.
          Hvis derimot foreldrene eller de foresatte er skyld i at barnet ikke får den pliktige undervisningen eller den undervisningen barnet har rett til, da vil foreldrene / de foresatte i henhold til den norske grunnskoleloven kunne straffes med bøter. Som det står i § 13 pkt. 10: "Er ein elev borte frå den pliktige undervisninga, kan foreldra eller dei som er i staden, straffast med bøter dersom dei er skuld i fråværet. Offentleg påtale blir ikkje reist utan når kommunen gjer vedtak om det."
*
          Hjemmeskolens og hjemmeundervisningens fortreffelighet og overlegenhet, for samfunnet og for hele familien, for barna og de voksne, har enda mye ubrukt potensiale i seg. I vårt tidsrom blir dette tydeligere og tydeligere, og mulighetene på mange måter bedre og bedre. Som en motvekt mot totalitære og mentalt uniformerende tendenser har også hjemmeundervisningen mye for seg. Hjemmeundervisningen kan gi barna, familien og samfunnet sunnere sosiale vilkår. Og så mye mere.
          De beste muligheter og det beste forsvar er ikke likegyldighet eller underkastelse, men ansvarsbevissthet. Menneskeverdet og trivsel står i sentrum. For andres trivsel er egen trivsel.

***

- 11.04. 1997 - s. 25, a - Dagen / Kort og godt / Politikk:

Foreldreretten

          Det er meget interessant og avslørende at Nord-Trøndelag Arbeiderparti i en enstemmig resolusjon vil forsøke å stanse den demokratiske retten til å drive private skoler. Men det er ingen nyhet. AP forsøkte i forslag til statsbudsjett for -97, å ta kvelertak på folkehøyskolene, men da det i slike prinsipielle saker er et demokratisk flertall på Stortinget, lyktes ikke AP med dette sosialist-fremstøtet.
          FNs erklæring om menneskerettighetene gir uttrykk for et prinsipielt syn på foreldreretten. At saken i det hele tatt er omtalt i menneskerettighetserklæringen, forteller hvor viktig dette er i frie, demokratiske stater. I Artikkel 16, pkt. 3 heter det: "Familien er den naturlige og grunnleggende gruppeenhet i samfunnet, og har krav på samfunnets og statens beskyttelse". Når det gjelder familiens ansvar for undervisning, heter det i Artikkel 26, pkt. 3: "Foreldre har fortrinnsrett til å velge den art av undervisning som deres barn skal få". Når foreldrenes rett til å bestemme over undervisningen er så tydelig fastslått, er det heller ingen tvil om at det er foreldrene som også har retten til å bestemme over oppdragelsen i sin alminnelighet. Dette går da også fram av Tilleggsprotokoll nr. 1 av 1952 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950. Der heter det i Artikkel 2: "Ingen kan nektes retten til utdannelse. Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse". UNESCO-konvensjonen av 14.12. 1960, Artikkel 5, sier det samme.
          Og Grunnlovens paragraf 2 første ledd, lyder slik: "Alle innvånere av Riget har fri religionsutøvelse".
          Når skal AP begynne å respektere Grunnloven og internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å følge? Svaret er nok enkelt: Et totalitært, og individfiendtlig sosialistparti er ikke egnet til å skape gode levevilkår for ansvarlige mennesker. Sørg derfor for å gi din stemme til et parti som sikrer at Norge fortsatt kan være et fritt, uavhengig og demokratisk styrt land!

***

- 11.04. 1997 - s. 25, b - Dagen / Kort og godt / Samfunnsutvikling:

Enhetsskolen

          I disse dager er en aksjon på gang. Parolen likner så altfor mye på Arbeiderpartiets parole. Enhet, likhet, brorskap. I dette tilfelle er det: Enhet, likhet, kunnskap. En ny skolelov er på trappene. Ja vel, med de siste skolelovene i frisk erindring, er det på tide å gjøre sine betraktninger. Skolestart for seksåringer. Seksåringer - til og med noen som bare er fem og et halvt år - tvinges ut i trafikken. Ut av hjemmet. De små skal rives ut av sine hjem, helst fra de er tre-seks måneder gamle.
          Derfor har vi barnehjem (barnehager) for spedbarn. Hvorfor er det så farlig for barna å få vokse opp hos sine foreldre? Jo, de kan risikere å vokse opp til sunne, friske og balanserte mennesker. En fare for et samfunn i oppløsning. Hva er grunnen til at ungdommer trekkes til de forskjellige ytterliggående retninger i vårt samfunn, slik som nazisme (fascisme) og satanisme? Jo, det fortelles at disse miljøene har et nært forhold innbyrdes - derfor blir de unge så lett trukket dit og fascinert av dette miljøet - som igjen gir seg utslag i diverse dårlige handlinger.
          Det er et rop om hjelp fra de unges side. Nærheten er borte i det norske samfunn. Samfunnet (helheten) stjeler fra oss. Hva stjeler de? Jo, våre barn, våre liv, våre ekteskap. Hva er galt? Grensene som skal være i samfunnet for å beskytte, er borte.
          Politikernes ansvar: For at et samfunn skal fungere, trengs det lover og restriksjoner. Når disse så blir borte og erstattet med lover som er direkte skadelige, har vi nådd bunn-nivå. Politikerne har fått altfor stor makt. Vi legger altfor stor makt i politikernes hender. Demokratiet blir borte, og vi får et fordekt elitestyre. Folkets røst skal høres.
          Tilbake til skolesaken: Nå står politikerne der og vrir seg. Seksårsskolestart. Lærerne aksjonerer. Forholdene ligger ikke til rette i det norske hus for denne invasjonen. Det nye religionsfaget har også skapt store reaksjoner i det norske samfunn i alle lag av folket. Hva vil det bringe oss? Fritak - vil det finnes= Når det nå gjelder denne nye skolesaken, hva vil den bringe oss? Vil vi våkne opp til en ny hverdag av dimensjoner, skoleåret høsten 1997? Vil vi oppdage at parolen "enhet, likhet og kunnskap" skal ta den siste rest av råderett ut av foreldrenes hender og plassere den på statens alter?

***

- 14.04. 1997 - s. 14, Dagen / helsides kronikk:
(Kopi / avskrift: HUN, rlh & th.)

Hvorfor etablere kristne grunnskoler i Norge?

Av Lorents Nord-Varhaug, Randaberg.

          Det er foreldrene som har rett til å oppdra og undervise sine barn i henhold til religiøs eller filosofisk overbevisning. Det er ikke statens ansvar og oppgave. "Ingen skal nektes retten til utdannelse. Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse." Den europeiske menneskerettskonvensjonen nr. 1, art. 2.
          Vi som foreldre må løfte frem foreldreretten og se på hva som virkelig skjer i den offentlige skole. Hvilken undervisning får våre barn? Er dette i samsvar med vår overbevisning? Hvis ikke må vi løfte frem alternativer. Vi må ikke "la det skure-mentaliteten" få overhånd og tro at alt er vel.

Et kort tilbakeblikk

          Professor Edvard Bull, Arbeiderpartiets nestformann i midten av 20-årene, sa følgende: "Vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistrering. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak."
          Gjennom hele dette århundret har vi hatt en skolestruktur som har siktet mot en ideologisk ensretting av hele vår nasjon. Arbeiderpartiet satte allerede i 1918 på programmet at kristendomsundervisningen skulle ut av skolen. Da reiste kristenfolket seg i kamp, og Arbeiderpartiet valgte en annen taktikk, nemlig toleransens og fornuftens taktikk ved selvrealisering, åpenhet og solidaritet som de store parolene. De har i stor grad manipulert kristenfolket, og nå er det nesten ingen som roper et varsko over utviklingen i den offentlige skolen. Allerede i 1939 utvidet en lærestoffet slik at faget kristendom ble mer åpent og inkluderende. I 1969 slo Stortinget fast at faget ikke skulle fungere som kirkens dåpsopplæring. I fagplanene M74 og M87 ble det lagt ytterligere vekt på etiske spørsmål, og slektskapet mellom kristen og humanistisk etikk ble understreket. Foreldrene hadde frihet til å ta elevene ut til livssynskunnskap for de som ikke ønsket kristendomsopplæring. I oktober 1995 vedtok Stortinget et nytt fag som ble kalt "kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering". I hele denne perioden ser vi hvordan kristendomsfaget har blitt svekket uten nevneverdig motstand fra lek og lærd av vårt kristenfolk. Det ser ut som en dyp søvn har inntatt oss på dette området.

Lov om grunnskolen, § 1:

          "Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikla deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn."
          Vi skulle tru at undervisninga ville legges inn under denne lovformulering. Fagplanene for 1997 er stikk i strid med § 1.
          Hvilke prinsipper / verdier skal grunnskolen bygge på?
          "Oppfostringen skal baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven, slik at den gir perspektiver og retning for fremtiden."
          Dette innebærer at humanistiske og kristne verdier blir sett på som likeverdige og skal være retningsgivende for fremtiden. De kristne verdiene er moralske og etiske prinsipper som ikke bryter med Arbeiderpartiets program. Og som ut fra en tolkning kan kombineres med humanistiske verdier.
          "Opplæringen må altså klarlegge og begrunne etiske prinsipper og regler. Disse kan anskueliggjøres med utgangspunkt i Bibelen, men også ved eksempler fra andre religioner, fra historie, fortellinger og biografier, fra sagn, lignelser, myter og fabler."
          Etiske prinsipper og regler kan ha sitt utgangspunkt i Bibelen, men like mye fra andre kilder og religioner. Bibelens ord og bokstav blir ikke satt i sentrum. Der de har funnet at kristne verdier samsvarer med humanistiske verdier og verdier fra andre religioner som skaper toleranse, kan vi beholde de kristne verdiene, men ikke uten. Menneskets tanker og ideer gjennom en bestemt ideologi som ikke samsvarer med Bibelen skal være retningsgivende, nemlig at alt er like sant og godt.
          Det eneste som ikke godtas, er at noe er sannheten.

Innholdet i det nye faget

          Hva er innholdet i det nye faget "kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering"?
          "Opplæringen i faget kristendom med religions- og livssynsorientering skal gi elevene grundig innsikt i kristendom og hva kristen livstolkning innebærer, og god kunnskap om andre verdensreligioner og livssyn. Sentrale kunnskapsområder er derfor de klassiske bibelfortellingene og annet stoff fra Bibelen, hovedlinjer og hovedpersoner i kristendommens historie og grunntrekk i kristen tro og etikk.
          Opplæringen omfatter videre hovedtrekk i andre levende religioner og livstolkninger og noen sentrale spørsmål i filosofiske og allmennetiske oppfatninger av mennesket. De samme pedagogiske prinsipper skal legges til grunn for arbeidet med kristendommen og andre religioner og livssyn. Faget skal være åpent og bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål.
          Det skal ikke være en arena for forkynnelse. Faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Faget har derfor fler funksjoner i grunnskolen: Å formidle tradisjon, å ivareta identitet og å bygge broer som gir innsikt og fremmer samtale."

Hva innebærer dette?

          A) Kristendomsundervisningen konsentrerer seg om de klassiske bibelfortellingene som historier, uten å kunne ta frem lov og evangelium, synd og nåde som hovedpillarene i kristendommen. Så snart vi kommer inn på kjernen i kristendommen, nemlig at vi reddes fra Guds vrede ved Jesus Kristus, han betalte for alle våre synder på Golgata, da er vi forkynnende. Hovedvekten blir lagt på de dramatiske historiene i Bibelen som spennende lesning.
          B) Kristendommen blir sett på som en religion på lik linje med de andre, og andre religioner blir kalt for levende. Det er like lett å be til Allah som til Jesus Kristus.
          C) Lærerne skal benytte de samme pedagogiske prinsipper ved undervisning i alle religioner. Det innebærer at alt er like sant. Barna blir forvirret, og kan få store problem og konflikter fordi skolen ikke tar hensyn til de kristne foreldrene som ønsker at barna skal bli undervist i henhold til kristen tro og lære. Vi kan se for oss mange konfliktsituasjoner mellom elever og lærere. Elevene som vil være bekjennende kristne må i mye større grad gå i rette med lærerne i undervisningen, og de kan i værste fall bli "hjernevasket" og miste den enfoldige tro på Kristus.
          D) Faget skal formidle tradisjon. Kristendom blir sett på som tradisjon, hvor noe er godt å ta vare på som en kulturarv og som en forklaring på hvorfor noen har handlet slik som de har gjort.
          E) Bygge broer mellom religionene hvor man skal forsøke å finne likhetstrekk mellom disse ut fra at allereligionene gir svar på menneskets dypeste spørsmål.
          Det er satt opp konkret hva som skal gjennomgås fra de forskjellige religionene og livssynene. Elevene skal gjennomgå denne undervisningen. Hvordan skal det gå med deg, du kristne lærer, i dette kaoset? Må Gud hjelpe deg til å finne kursen, og ikke gå kompromissets vei.
          Vi som kristenfolk har i de fleste sammenhenger valgt kompromissets vei i lang tid. Når noe nytt kommer inn i kristenflokkene har vi valgt kompromissets vei for ikke å skape splid, og miste muligheten til å vinne mennesker for Herren. Kompromissets vei er dødens vei. Jeg er redd for at vi også her vil velge kompromissets vei og finne en gylden middelvei for å påvirke skolen. Hva medfører kompromissets vei?
          Alt sant liv blir kvalt. Lyset fra evangeliet kan ikke skinne på denne veien.
          Det er evigheten det gjelder. Må Gud gi oss lys i en vanskelig tid.
          Vi må starte kristne grunnskoler over land og strand.
          Vi arbeider nå med å få til en kristen grunnskole i Rogaland med oppstart høsten 1997. La ikke staten få dine barn i sine ideologiske klør.

FOTO (s/h, av et barn med kuleramme - med teksten):  I følge artikkelforfatteren har Arbeiderpartiet gjennom mange år manipulert kristenfolket, noe som har ført til at nesten ingen roper et varsko over utviklingen i den offentlige skolen.  FOTO: DAGEN-ARKIV.

***

- 16.04. 1997 - s. 25, Dagen / lederplass (2 av 3):
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Demokratiets religion

Av Sjefredaktør Finn Jarle Sæle

"Den nye religionen vil trolig bli humanistisk. Den vil handle om mennesket, ikke om Gud."
Rudolf Dreikurs, "Demokratiets religion", 1955.

          I et intervju med Dagen (11.04) sier professor Peder Tyvand ved Norges Landbrukshøgskole at humanismen er en religion. Dermed har han sluppet katten ut av sekken. Utviklingslæren er nemlig en religion med et eget presteskap.
          Og Gyldendal Norsk Forlag som gir ut naturfagboken for femte klasse som møter eleven med det negative menneskesynet: "Du er et dyr", har vært forlegger for dette presteskapet i over 100 år, like siden Georg Brandes.
          Nå er det ikke bare Gyldendal som har forvekslet religion med vitenskap. Det har hele den norske åndseliten gjort.
          Går vi til sekulærhumanistenes egne skrifter, slik som David A. Noebel har gjort i sin bok "Clergy in the Classroom, The Religion of Secular Humanism ("Presteskapet i klasserommet, Sekulærhumanismens religion") ser vi at også humanismens egne talsmenn har definert humanismen som en religion. Det er altså ingen påstand fra fiender, det er den plassering venner selv har gitt den.
          Den ledende vitenskapsfilosof Karl Popper slår fast at "utviklingslæren ikke er en prøvbar vitenskapelig teori", men en metafysisk ramme for slike teorier. Altså en trosmessig ramme, en religion.
          En professor i naturvitenskap prøvde seg i radio (P4) med at kristne som angriper utviklingslæren, hevder hundre år gamle standpunkter. Men en professor ved et norsk universitet må jo vite at mesteparten av innsigelsene fra naturvitenskapens ulike disipliner mot utviklingslæren, har kommet de siste 20 år.
          Riktignok har Mendels arvelære og den annen termodynamiske lov som evolusjonsteorien er i grunnleggende konflikt med, vært kjent lenge. Men det materiale som kommer fra moderne forskning innenfor genetikk, molekulærbiologi og astronomi, legger opp til å erstatte sjanse- og tilfeldighetsprinsippet (som Darwins teori bygger på) med et skapelsesprinsipp for å forklare den fysiske verden.
          Det er underlig at en norsk professor ikke har fulgt såpass med at han er klar over at de erkjennelsesteoretiske problemene knyttet til utviklingslæren har øket dramatisk de siste 20 år.
          En etterfølger av Darwin og ledende forkjemper for evolusjonsteorien var Julian Huxley. Om ham sier de to humanistene Lloyd og Mary Morain i boken "Humanismen, Det neste steget" følgende: "Julian Huxley ... er blandt dem som tror at humanismen vil bli verdens neste store religion (faith)".
          Folk i Norge, forleggere og utviklingslærens prelater, får sjokk når Dagen sier at sekulærhumanismen er en tro, en religion.
          Men det sier jo dens egne fremste forkjempere også! Det virker som om våre motdebattanter ikke har studert leksen sin, og gjør seg dummere enn de burde være.

***

18.04. 1997, s. 3, lederplass (2 av 3) Dagen:
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Religionsdebatt i småskolen?

Av sjefredaktør Finn Jarle Sæle

          "Til Debatt" i NRK onsdag kveld avslørte hvor forvirret den nye skolesituasjonen med det nye kristendomsfaget er blitt. Skal småskolen bli arena for en ny religionsdebatt. Er førsteklassinger modne for det? Statsråd Reidar Sandal mener visst det.
          Han er strålende fornøyd med det nye kristendomsfaget. "Bruk mulighetene!". "Nå har vi fått muligheten til å diskutere og føre dialog i skolen", sa statsråden.
          Men skal virkelig småskolen bli en arena for religionsdebatt, en slags miniutgave av "Til Debatt"? Statsråden kan ikke ha gjennomtenkt sitt standpunkt.
          I "Til Debatt" hevdet en humanetiker at faget er "forkynnende" og en "tvang til barnetro". Interessant.
          Men det er jo barnetroen og en redelig innrømmelse av at ethvert verdifag vil måtte inneholde forkynnelse i en viss forstand, som mangler i det nye kristendomsfaget. Man prøver å skape et "objektivt" kunnskapsfag, som mer og mer blir basert på et religionshistorisk og liberalteologisk grunnsyn.
          Men som kristne foreldre vil vi gi våre barn et kristendomsfag som er basert på Bibelen.
          Hva gjør vi?
          Det første kravet vi må stille, er at skolen skal godkjenne foreldreretten og dermed friheten og fritaksordningene. Det er overordnet.
          Alt som foreldre ønsker fritak fra av samvittighetsgrunner, bør de få fritak fra. Frihet er alltid overordnet. Vi kan ikke godta en skolesosialisme der frihet er underordnet.
          Den begrensede fritaksretten som sier at en er fritatt fra påvirkningsdelen i faget, men ikke kunnskapsdelen, er umulig i praksis.
          Oppstår det en konflikt om hvorvidt et fritak dreier seg om fritak fra kunnskap eller fritak fra påvirkning, så er det foreldrene som må være øverste dommer i den konflikten, ikke staten.
          Men staten kan stille krav om at foreldrene sørger for at barna erhverver seg basiskunnskaper på en alternativ måte, om de velger fritak for deler av undervisningen av overbevisnings- eller samvittighetsgrunner.
          Staten må også kunne pålegge tester som viser at en har denne basiskunnskapen.
          Så enkelt kan det gjøres!
          Men det fellesfaget som det nå er lagt opp til, og som har møtt motstand hos kristne foreldre og alle livssynsminoriteter, mangler den fremste kvalitet det må ha når det undervises i kristendomskunnskap: Frihet.
          I Vestens kultur er evangeliet, vekkelsen, friheten og demokratiet sider av samme sak.
          Vi kan ikke gjøre felles sak med sosialismen som setter staten og kollektivert høyere enn friheten. Derfor må KrF i den situasjon som har oppstått, være frihetens talsmann.
          Den tvang som Regjeringen vil etablere overfor livssynsminoriteter, kan lett komme i konflikt med menneskerettene og religionsfriheten.
          KrF som har plassert seg som menneskerettspartiet i alle saker, for eksempel i fosterdrapsspørsmålet, må gjøre det samme i denne saken. Men det kan stundom virke som om vi har hatt statskirke så lenge i dette landet at sosialismens skoletvang får en religiøs betydning.
          Det er selvsagt et berettiget anliggende at alle kjenner den kristne kulturarv. Men hvis ingen livssynsminoriteter opplever det nye kristendomsfaget som et kunnskapsfag (slik det kom fram i "Til Debatt"), kan en ikke med tvang få dem til å se det slik.
          Foreldrene selv må avgjøre når det skal være fritak, og når ikke.
          Vi må og spørre om ikke debatten vi nå får, vil føre til fritak for alle livssynsminoriteter, men ikke for de kristne.
          Da kan vi ende opp med at det nye kristendomsfaget hvor en har innført andre religioners bønner slik at det føles som avgudsdyrkelse, blir obligatorisk for kristne, mens muhammedanere og humanetikere får unntak!
          Det vil ta seg nydelig ut. Derfor må vi arrangere møter der vi kan reise en kamp for frihet og for Jesus i skolen.
          Det som er forunderlig med den nye skolereformen, er at den har fått alle imot seg: Lærerlaget, humanistene, muhammedanerne og kristenfolket.
          Dette er en reform som nesten bare Stortinget er entusiastisk for.

***

19.04. 1997, Dagen, Side 3-innlegget :
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Kristendomsundervisning, KrF og menighetene

Av Kåre Kristiansen

          Da daværende kirkestatsråd, Kjell Bondevik i 1968-69 tok iniativet til en ny lov om kristendomsundervisningen i grunnskolen, hvilte den nye ordning på to bærebjelker: En sterk konfesjonsbundethet og en ubegrenset fritaksmulighet. I innstilling O XIV (1968-69) uttaler en enstemmig stortingskomite bl.a. følgende: "I og med at vi har en statskirke som omfatter en vesentlig del av befolkningen, er det naturlig at opplæringen i kristendomskunnskap bygger på evangelisk, luthersk lære ... Det grunnfestede prinsipp om religionsfrihet innebærer imidlertid at elever som står utenfor Den norske kirke, ikke skal være tvunget til å følge den ordinære opplæring i kristendomsundervisning".
          Det var nok mange av oss frikirkelige som hadde motforestillinger mot å akseptere en slik prioritering av luthersk konfesjon. Men vi innså p.d.a.s. at en kristendomsundervisning uten en klar bekjennelsesmessig basis, ville føre til en utvanning av faget, og gi den enkelte lærer en nesten ubegrenset mulighet til å påvirke elevene ut fra sitt subjektive syn. Etter vårt syn var derfor en luthersk basis langt å foretrekke fremfor en utvikling i liberaliserende og rasjonaliserende retning. Siden 90-95 prosent av befolkningen nominelt tilhørte den lutherske kirke, ga det seg nesten selv hva basis måtte bli. Samtidig hadde dessuten de fleste av oss en dyp respekt for de åndelige verdier og strukturer lutherdommen hadde tilført vårt folk og som også hadde influert andre norske evangeliske samfunn. Men ett vilkår sto fast fra vår side: Muligheten for å frita barn av foreldre med et annet religiøst syn måtte være ubegrenset. Bondevik - som den kloke mann han var - innså dette og innførte også den regel at lærere tilhørende andre trossamfunn kunne undervise i faget når de avga en lojalitetserklæring og lot en luthersk lærer overta undervisningen i kontroversielle temaer.
          Det var derfor med forferdelse og vantro jeg for ca. 1 år siden ble klar over at KrF nå i en innstilling (S.nr. 15, 1995-1996) hadde forlatt denne vellykkede ordning til fordel for en ny hvor kravet til konfesjonsbundethet var svekket vesentlig - samtidig som unntaksmuligheten var sterkt begrenset. Selvsagt førte dette til sterke reaksjoner - både fra alle dem som var imot den konfesjonelle utvanning, og fra andre samfunn og religioner som følte fritaksbegrensning som et brudd på sine menneskerettigheter.
          Konfrontert med denne kritikk førte forsvarerne av nyordningen en meget ambivalent argumentasjon. Etterhvert ble det klart for de fleste at tolkningene var innbyrdes uforenlige. Eksempelvis uttalte Erling Pettersen, innstillingens "far", følgende i et forsøk på å forsvare seg overfor kritikk vedrørende innskrenket fritak: "Det er ikke riktig ... at det nye kristendomsfag (er) et kristningsfag", men "en felles arena for brobygging og dialog" (Arbeiderbladet den 3/10-95). I Dagen den 20/12-95 uttaler imidlertid formannen i Stortingets KUF-komite, Jon Lilletun: "Undervisningen skal ikke være verdinøytral og skolens formålsparagraf skal stå ved lag". En slik ambivalens i tolkningen var selvsagt ikke egnet til å berolige noen.
          Nettopp i disse dager får vi så det nye læreplanverket hvor faget får betegnelsen Kristendom med religions- og livssynsorientering. I denne forsikres vi om at det "ikke skal gis opplæring i bestemt tro". Videre fremgår det at det skal gjennomføres en vidtrekkende likestilling mellom undervisning i Islam og i kristen tro. Både islamsk trosbekjennelse, bønn og salmesang skal inngå i faget. Se for øvrig Sissel Lagarhus` artikkel, "Foreldre, våkn opp!" i Aftenposten den 15. april.
          Hva vil KrF nå gjøre for å rette opp den fadesen partiet øyensynlig har begått? Lar det seg gjøre å reversere hele loven? Det er ønskelig - men neppe mulig. I så tilfelle er det bare en vei å gå: Det må åpnes for en full privatisering av faget ved å overføre undervisningen til menighetene og hjemmene. Skolene må i sin planlegging medvirke til dette. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke lenger tør ta det for gitt at KrF er rette instans til å ta seg av dette - særlig ikke etter at det har gjort seg så politisk avhengig av Senterpartiet som dessverre også på dette felt synes å ha overtatt de sosialistiske partiers kullsviertro på "enhetsskolen" - og lar dette hensyn gå foran ønsket om en kristen skole. Derfor må nå kristenfolket gjennom sine menigheter, organisasjoner og ledere reise denne sak ut fra prinsippet om religionsfrihet og med basis i den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Det er ikke uvesentlig at en aksjon med dette formål reises i et valgår.
          Mer enn på noe annet område avslører nemlig denne saken APs og SVs manglende forståelse av religionenes grunnleggende betydning for individ og samfunn. Deres argumentasjon minner oss om at deres marxistisk-ideologiske fortid ikke ligger så langt tilbake. Deres "alt er egentlig like godt"-teori er imidlertid uforenlig med religionens innerste vesen - med det som gjør den til religion. De tre religioner er ulike på områder som er helt uvesentlige for dem, men de er samstemmige i å avvise teorien om at de kan slåes sammen til ett felles fag, og at det bare dreier seg om ulike former for tilbedelse av samme Gud. Derfor er jøder og islamitter i sin fulle rett når de hevder at en skole med kristen formålsparagraf og en grunnlovsforpliktelse på en kristen konfesjon, er uakseptabel for dem. Og vi som kristne er i vår fulle rett når vi krever at disse lovbestemmelser fortsatt må praktiseres slik at bekjennelse og forkynnelse fortsatt forblir levende elementer i et levende kristendomsfag.
          Derfor: Hvis regjeringen og de partier som støtter den, tvinger gjennom denne hybrid av et religionsfag, må friskoleprinsippet få fullt gjennomslag - også i grunnskolen. Vi må håpe at Høyre, KrF og Frp tar iniativ i denne sak. Det er det minste vi nå må kreve av dem.

***

19.04. 1997, s. 2 / kommentar, Dagen :
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Kristendomsfaget - fritaksrett og politisk tvang

Av Dr. theol Njål Skrunes,
lektor ved Norsk Lærarakademi i Bergen

          Debatten om det nye kristendomsfaget har pågått lenge. Etter at politikerne og departementet fikk hånd om prosessen kom det inn betydelige endringer i forhold til den skissen som i sin tid ble lagt fram i utredningen "Identitet og dialog". Ikke minst kommer dette til syne i en markert utviding av det religionshistoriske stoffet like ned i småskolen og i ubetydeliggjøringen av moralundervisningens forankring. Det skulle tas mer hensyn til minoritetene og ikke-kristne livssynsgrupperinger. Men endringene har allikevel ikke skapt større begeistring og identifisering med faget hos minoritetene. Samtidig har dette bidratt til å forsterke kritikken av faget fordi det har vært med å utvanne det kristendomsfaglige innholdet og skapt uklarhet om fagets ståsted.
          Denne tvetydighet i innhold og forankring kombinert med manglende identifisering med faget skaper også problemer i forhold til fritaksretten. Faget står nå i spenningen mellom en form for "enhetsideologi" og foreldrerett. Stortinget krevde at dette forholdet måtte belyses grundig og lagdommer Erik Møse la fram en fyldig utredning. Hans primære anbefaling er at det opprettes full fritaksrett. Det samsvarer best med intensjonene i en rekke internasjonale erklæringer som omhandler religions- livssyns- og samvittighetsfriheten og de konsekvenser disse rettighetene har for oppdragelse og undervisning. Samtidig sier Møse at han ikke ut fra en juridisk vurdering kan si at et begrenset fritak kommer i strid med disse. Men da balanserer en helt i ytterkanten av det tilrådelige og en lang rekke forutsetninger må oppfylles for at en kan ha en viss sikkerhet for at faget holder seg innenfor de tillatte rammene.
          Nå har departementet lagt fram sin tilråding. (Ot prp nr 38 (1996-97)) som holder fast ved et begrenset fritak. Hele tiden bygger departementet inn i sine premisser krav om at faget skal være et kunnskapsfag som blir praktisert nøytralt og objektivt. De faller dermed tilbake på helt foreldede forestillinger om kunnskapens nøytralitet og ikkepåvirkende karakter. Slike meningsløse krumspring blir nødvendige for at faget kan bli "salgbart" i det politiske miljøet.
          Hvem er det som kommer i klemme i en slik tenkning? Det er først alle de foreldre som vet og erfarer at nøytralitet er en umulighet. Det rammer først religions- og livssynsminoritetene. Men det rammer også en lang rekke av kristne foreldre som vil ta på alvor sitt kristne oppdrageransvar og som nå opplever at skolens nye fag er blitt bærer av en "enhetsideologi" de ikke kan stå inne for. Et begrenset fritak legger et enda sterkere uthulingspress på faget samtidig som det skaper et tvangssystem ingen er tjent med. Det er derfor flere religions- og livssynsgrupperinger som har bebudet rettssaker.
          Den andre gruppen som rammes er lærerne. De skal nå undervise i et fag som er omgitt av så mange begrensninger og så mange trusler at det kan virke lammende på dem. Resultatet kan bli at de trekker seg tilbake til et tørt, kjedelig og faktaorientert kunnskapsfag som undergraver selve fagets egenart som bærer av en grunnleggende tros- og virkelighetsforståelse med dyptgripende betydning for verdier, holdninger og livsorientering.
          Når fagplanen etter framlegget til ny opplæringslov (Ot prp nr. 36 (1996-97)) også skal ha status av forskrifter, er dette med å forsterke presset mot lærerne og øker usikkerheten omkring undervisningen i faget. Hvem våger å være noe annet enn "objektiv og nøytral", tilbaketrukken og forsiktig når faren for rettssak ligger der som en trussel?
          Departementet har stilt politikerne overfor et grunnleggende ideologisk verdivalg. Prosessen på det politiske planet har hittil vært styrt i en "enhetsideologisk" retning. Resultatet synes å bli en dyptgripende usikkerhet og frustrasjon med fare for rettslige etterspill. Disse konsekvensene burde tilsi at politikerne "snudde i tide" og fulgte det primære rådet fra lagdommer Møse, nemlig full fritaksrett.

***

19.04. 1997 - s. 14, aha, Dagen:
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Mangfald og kontroll

Av Arnfinn Haram

          Radioen står på - og statsrådens politikarprofesjonelle røyst svarar på intervjuarens spørsmål med den glatte "omstendighet" som vi etterkvart er så vane med frå den kanten. Det dreiar seg om tilhøvet mellom offentlege og private institusjonar, særleg innan barne- og ungdomsvernet. Mange spør seg om regjeringspartiet har gløymt sine gamle parolar ettersom dei frie institusjonane har nytt ein viss fridom og gunst den seinare tida. Det kan nesten sjå ut som om ein er i ferd med å rekne med dei som noko normalt og ynskjeleg.

          Det trur eg er å gle seg for tidleg. Rett nok har eit moderne og tilpassa AP lært seg å bruke meir softe metodar. Ein unngår barske programpostar som i klårtekst seier at all omsorg, ja alle fellesoppgåver i samfunnet, eigentleg er statens ansvar. Men det finst andre måtar å utøve makt på. Departementell, administrativ og byråkratisk praksis kan vere like effektivt. I det nye politikarspråket heiter det: "Vi ser på dette nå, dette skal vi se nærmere på, vi holder på med en gjennomgang osv. ..." Makt som fagleg inspeksjon, kan vi kanskje kalle det.

          Kva er det som ligg under her? Ei djup og uutryddeleg tru på at det offentlege veit best. Dei frie institusjonane er amatørar, så å seie kvakksalvarar, som ein må halde i sjakk. Gjennom regelverk, prosedyrar og kontroll med pengepungen kan ein gjere livet så surt for institusjonane at dei anten tilpassar seg - og kva skal vi då med dei? Etter mitt syn har den norske praksisen med å basere dei frie institusjonane på store, statlege løyvingar, demoralisert og uthola dei frie institusjonane både innan omsorg og utdanning. Sjølv om ein aldri så mykje seier at eit demokratisk samfunn har plikt til å støtte slike tiltak, er det likevel eit maktpolitisk grep å la alle pengane fyrst gå inn i statskassa for så å skulle omfordelast på visse vilkår som maktapparatet altså "gjennomgår", "ser på", "arbeider med" og "har en fortløpende vurdering av". Det vil seie: som passar på at institusjonane ikkje går i urimeleg utakt med staten og dens overordna formål. Alt snakket om at det er positivt med mangfald og variasjon, er søt sovemusikk. Utfallet av personalsaka på Kristeleg Gymnasium i Oslo burde vere god nok illustrasjon.

          Lista kunne gjerast lang over sjukehus og aldersheimar, skular og høgskular som har måtta gje opp, både innan Den norske Kyrkja og i andre, t.d. den romersk-katolske kyrkja.
          Dersom vi kan tyde tidarteikna, burde vi skjøne at den brutale overtakinga av Oslo Lærarskule i si tid, var uttrykk for ein vilje til makt som på ingen måte er oppbrukt. Heile trykket i AP-politikken går i retning av at dei frie institusjonane er ei naudløysing som skal og må opphøyre så snart det let seg gjere. Kva får oss til å tru at folka i regjeringskvartala sit inne med ein så mykje høgare visdom enn andre som steller med sine fag, anten det er på det sosiale eller det pedagogiske området? Vi godtek at dei omgjev seg med ein nimbus som ikkje står tilbake for den gongen vi hadde kongar "av Gudsnåde". Vi må heller ikkje tru at den oppfriska, sosialdemokratiske staten som steller med oss i dag, har gløymt sine ideologiske mål. Rett nok har ein lagt seg på ei meir pragmatisk tilnærming, men gamle, ideologiske instinkt er stadig levande. Som angsten for at kyrkje og religion skal tre fram i det offentlege rommet på eiga hand; med eigne ressursar og med eigne målsetjingar som kanskje vik av frå regimets.

          Dei offentlege religionane si tid er forbi - anten det er den evangelisk-lutherske, den sosialdemokratiske eller den humanetiske. Vi bør helse mangfald og fridom velkomen. Men då må det ikkje vere eit liksom-mangfald, nøye kontrollert av den store, kloke staten som alltid veit best og som med sitt mjuke maktspråk løyner knyttneven i silkehansken.

***

Denne side er fra (This page is from):

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: runehan@sn.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww/index.htm

-