HUN, Debatt, konferanser, etc. - MENY -

MENY /

- Oversende brev / innlegg / svar / spørsmål / kommentar / etc.
- Påbegynne debatter / konferanser her? /// Rune L. Hansen, 09.03. 1997.
- Tematisk oversikt, index - alfabetisk / debatter
-

---

INDEX / alfabetisk / debatter /

* Barn, lære sammen /// 03.06. 1997
*
*

---

09.03. 1997 - Rune L. Hansen: Påbegynne debatter / konferanser her?

          Jeg har tenkt litt på dette med å innlede særskilt forum for debatter og eller konferanser her på HUNs Internett-sider, og foreløbig kommet frem til at det vel bare er å forsøke å kaste seg i det på noe slags vis efter evne og sånn der!
          Så får vi se hva det kan bli til. Selv vil jeg egentlig nødig si for mye eller angi for mye retning i innledningsfasen, men betenker med dette forbehold at noen ord kanskje sagtens kan være på sin plass. Ikke mange mennesker har enda oppdaget eksistensen av HUNs Internett-sider; men uunngåelig og gledeligvis nok vil dette underveis ganske fort komme til å endre seg. Mange mennesker i Norge og Norden (og verden iøvrig) har allerede såvidt fått tilgang til Internett, og flere og flere kommer til, i forrykende fart! Det er grunn til å anta at stordelen av Norges befolkning i løpet av et par års tid nu fremover har tilgang til og bruker PCer og Internett, kanskje bortimot mere enn radio, tv og telefon! Hva enten vi liker det eller ikke!
          Jeg kan derfor tenke meg å innlede HUNs debattsider på Internett med noe som er og vil komme til å være av sentral betydning for oss alle mere og mere fremover, noe som dessværre er problematisk for oss pr. idag, men som vi og vårt samfunn forhåpentligvis får bukt med og orden på i det nærmeste!
          Jeg velger med omhu å la Jan Andrew Nilsen få ordet. Fra hans bok "DET STORE VI - en trussel mot pedagogisk frihet" (Eide Forlag, Bergen 1993), har jeg "klipt ut" noen avsnitt jeg vil gjengi herunder fra foredraget "MED RYGGEN MOT FEDRELANDET - en utkantlærers bekjennelser". Foredraget ble holdt ved et sentralt kurs - reformer i skolen - for NUFO-tillitsvalgte 17.-19. mars 1993 på Hurdalsjøen. Forfatteren, norske Jan Andrew Nilsen, er nå bosatt i Florø og er rektor på Årebrot skole i Ytre Sunnfjord, og har lang undervisningserfaring fra dansk friskole, fra dansk og norsk folkehøyskole, samt fra grunnskolen her hjemme. Han har bl.a. også i 15 år vært litteraturkritiker i norske dagsavisen VG, samt vært forskningsstipendiat i Romania, og har arbeidet i mange år som journalist og redaktør i norske aviser, og har utgitt tre megetsigende bøker de senere årene. Han var også redaktør og utgiver av det sagnomsuste tidsskriftet "Dissident". Her får han ordet nu:

          (...)
          En hovedoppgave for herretenkerne blir i de kommende årene å sikre en enda sterkere institusjonalisering av barns og unges liv. Man kan kalle det "livslang læring fra vugge til grav"; og det skolevesenet ikke formår å ta seg av, overlates til "frivillige" organisasjoner som på sin side tilrettelegger og profesjonaliserer resten av menneskenes "fritid".
          Vi har nådd et punkt der snart en tredjedel av borgerne befinner seg i permanent arbeidsløshet. Depresjoner og annen dyp nød gjør at mange av dem har store sosiale, økonomiske og personlige problemer med å klare dagen og veien og samtidig ta seg av sine barn på en tilfredsstillende måte.
          De andre i totredjedelssamfunnet løper derimot benene av seg for å kunne betale skyhøye husleier, studielån og andre lån som sikrer status samt tjene det altoppslukende firma på beste måte. Denne gruppen er muligvis enda dårligere rustet til å være foreldre.
          Men uansett om man tilhører entredjedels- eller to-tredjedelssamfunnet, får barna betale prisen. Spedbarn puttes i daghjem for deretter å bli skysset over i barnehager. Der blir ungene tatt hånd om av profesjonelle førskolepedagoger, og når så barna er seks år, er de "leveringsklare" til ytterligere 13 års beinhard institusjonell behandling av profesjonelle lærere, adjunkter, lektorer, logopeder, spesialpedagoger, rådgivere, psykologer, barnevernpedagoger og helsesøstre.
          Etter endt utdanning skal om lag halvparten av alle disse 18-åringene ifølge OECDs prognoser omskolere seg til livslang arbeidsløshet, noe som igjen krever flere tiltak og stadig utvidet institusjonsdekning og økt profesjonalitet på alle nivåer.
          Jeg vil fortsette en stund med å fordype meg i denne deprimerende virkelighet. Normalt får et menneske i vårt land leve om lag 620.000 timer. En betydelig del av disse er avsatt til skolering. Fra det 6. leveår til det 18. leveår skal barn og ungdom i Norge tilbringe mer enn 2530 dager i grunnskolen og i den videregående skolen, hvilket betyr om lag 14.500 timer i klasserom.
          Det er bare to andre gjøremål som opptar barns tid mer i løpet av disse årene, og det er de 15.000 til 20.000 timene ungene sitter foran skjermen og den tiden de sover.
          Etter endt videregående skole gjenstår nye hundretusener av ventetimer.
          - Hva skal de fylles med hvis man ikke er så heldig at man har funnet et firma man kan tjene?
          Svaret er gitt: Jobber er noe man lover, men som ikke finnes. Så lenge det er penger i statskassa, blir det lagt opp til stadig nye omskoleringsomganger i regi av profesjonelle formidlere. Forhåpentligvis kan man bli omskolert hvert halvår fram til pensjonsalderen. Er man riktig heldig etter oppnådde 67 år - og vel å merke har vunnet nok i Lotto til å forskuttere en skikkelig UNI- pensjon -, kan det være at man får noen ekstra tusen timer i private aldersgettoer, der man er sikret mot kriminalitet og vold bak vakttårn og piggtråd.
          La oss noe uærbødig se nærmere på hva som forventes av dem som skal ta seg av nordmenns liv mellom 6 og 18:
          I løpet av disse 14.500 timene i "verdens beste skole" skal dens medarbeidere ikke bare formidle kunnskaper, lære barn og ungdom intellektuelle ferdigheter, men i enda høyere grad sosialisere barna, gi dem følelsesmessig trygghet, lokke fram det kreative, lære dem moralske normer, disiplin, bordskikk, gode toalettvaner, rett kosthold, bespise dem, lære guttene å rulle kondomer og jentene rett bruk av P-piller samt skape en sunn innstilling til sex og alkohol, fortelle dem telefonnummeret til big daddy Trond-Viggo, slik at de kan anmelde og vanære sin far og sin mor, produsere et utall av absurde langtidsplaner for ditt og datt, tilbringe endeløse ettermiddags- og kveldstimer med pedagogisk preik i team, samtale med barnas foreldre eller - i tilfelle skilsmisse og annet havari - samtale med de av staten oppnevnte avlastningsforeldre, bønnfalle PPT-kontoret og andre rådgivningsinstitusjoner om å få hjelp til sine problemelever - for deretter å konstatere at hjelpeapparatet enten er overbelastet eller at apparatsjiktene er travelt opptatt med å beskytte sin egen opphøyde profesjonalitet - gå inn i pålagte prosesser for å løse fiktive eller reelle konflikter i kollegiet, delta i ydmykende medarbeidersamtaler med rektor der det gjelder å finne en "grimase der kan passe", trøste seg med at man tross alt har det bedre i dag enn man vil få det i morgen og vite at man aldri noen gang får møte i klasserommet med pistol, men at elevene snart har hver sin i skolesekken.
          Elevene skal på sin side oppfylle "arbeidskvotene" slik de nye reformene foreskriver i "den sorte skole". I tjo-hei-tempo skal de proppe i seg kunnskaper og statistikk, måles, veies, sorteres samt venne seg til å se sin verste konkurrent i sin beste venn; og alle som faller utenfor systemet skal "utplasseres" i arbeidslivet mot klekkelig stønad til arbeidsgiver eller "innplasseres" på institusjonen "Den sorte gryte".
          Hvor befinner så foreldrene seg i dette verdens beste skolesystem hvis de ikke sitter til forhør hos barnevernpedagogene eller hos politiet?
          Jo, det hender at man finner en håndfull av dem på ett og annet foreldremøte. Noen flere dukker opp når de er blitt beordret til konferansetimer eller til dugnadstimer.
          Dette siste moteordet "DUGNAD" kalles av skolesjefene og rektorene i festtalene "integrering av foreldrene i skolehverdagen" for å dekke over at det ikke finnes penger på budsjettet til å male klasseværelsene eller til å vaske dem.
          En ting har alle disse obligatoriske foreldreseanser felles, og det er at i likhet med alt det andre i dagens skole er forskriftsmessig strukturalisert, institusjonalisert, profesjonalisert og effektivisert slik at fremmedgjørelsen av de stakkars foreldre blir 100 prosent vellykket.
          Bortsett fra disse korte "rollespill" på skolen - hvis foreldrene da i det hele tatt innfinner seg - er de aller fleste av slagsen travelt opptatt med å redde skinnet. De er - som allerede omtalt - så hardt kjørt både økonomisk, sosialt, psykisk og privat at de er takknemlige for at samfunnet tar seg av barna deres.
          Mange foreldre har kanskje til og med gjennom skolens beredvillighet til å ta på seg deres oppgaver kommet til å tro at de ikke duger til foreldreskap. I hvilket som helst fall ser det ut til at det ikke lenger skal være plass for et frihetlig foreldreansvar og et frihetlig foreldreskap i det "reformerte Norge".
          Familiens oppløsning er kan hende vårt alvorligste problem i dag. Vi bør huske at familien inntil nylig har vært den viktigste bufferen mellom individet og staten. Eller for å si det på en annen måte: Familien er en av de få gjenværende informelle, ikke-teknologiserte og ikke-profesjonaliserte samlivsformer.
          Visst er det sant at "den hellige familie" snart er en saga blott. Likevel må man ikke glemme at det ennå finnes familier som tappert prøver å holde stand, og som formidler verdier vi ikke har råd til å miste.
          Den totalitære staten - slik vi kjenner den fra Sovjet og Nazi-Tyskland - har alltid forsøkt å undergrave familiens autoritet. Uten at vi ennå riktig har forstått det, er det samme ved å skje i de nordiske land.
          Etter min og mange andres mening har politikerne, barneombudet og hæren av sosionomer og barnevernpedagoger gått altfor langt i sine bestrebelser på å "nasjonalisere" eller - om man vil - "ekspropriere" familien.
          Intet reflektert menneske vil vel kunne bestride at det offentlige ofte bør og skal sikre barnas velferd, men det er på høy tid at det sies klart ifra at grensen for offentlighetens beføyelser for lengst er kraftig overskredet. Ferske og groteske eksempler på overtramp og smadring av familiens rettsbeskyttelse - møysommelig murt opp gjennom århundrer - er barnevernpedagogenes incesthysteri og deres inntrengning i skolene og i barnehagene.
          Selv om det ennå langt fra er noen daglig foreteelse, hender det at barn mellom fire og tolv på utspekulert måte - uten klasseforstanderens, førskolelærerens og foreldrenes kjennskap - blir utspurt om pappas tissemann osv. og får høre at "de ikke skal stole på noen voksen, ikke engang på mor og far, og at de trygt kan betro seg til "beskytterne" på sosial- og barnevernskontoret".
          Det er bare én karakteristikk som passer for slikt: STASI! SECURITATE! - hvilket minner meg om mine studieår i DDR og i Romania, der det også fantes årvåkne "beskyttere" som var eksperter på åndelig terror og mistenkeliggjøring av borgerne.
          Ikke bare familien blir skadeskutt i denne vettløse og totalt misforståtte aksjoneringen av sosial- og helseinstitusjonene.
          Det er først og fremst barna som blir dypt krenket og trampet på når man som her til lands - voksen og dum - bryter seg inn i barnesinnet med noe som ennå ikke hører hjemme der. Man frarøver dem barndommen og påfører dem varige skader.
          Èn ting burde snart være klart: Samtidig som skolen og andre institusjoner er ved å overta familiens ansvar, berøver man familien muligheten til å kunne gjenopprette sin autoritet.
          Jeg kan bare slutte meg til Neil Postman som sier i sin bok "Teaching as a conserving activity":
          "Gjennom programmatisk å ta ansvar for et problem, forvandler skolen automatisk problemet til et sosialt problem og støtter dermed den voksende overbevisning om at individet er maktesløst."
          (...)
          Jeg våger videre den særdeles freidige påstand at hjelpeinstitusjonene - PPT-kontorene og andre spesialpedagogiske sentraler, sosialkontorer og barnevernkontorer - framover vil skape enda mer byråkrati og enda større produksjon av papirhauger, tilrådinger og løsninger som ikke duger til noe som helst annet enn å sikre disse kontorers videre eksistens og de profesjonelle eksperter et levebrød.
          Èn ting kan vi forhåpentligvis være enige om: Dagens barn og ungdom er inne i en dyp krise som savner sidestykke i historien. Den ene undersøkelsen etter den andre foretatt i Norge og i andre vestlige land viser med all tydelighet at flertallet av 90-årenes barn og ungdom ikke har noen tro på fremtiden.
          (...)
          Men tror man da fortsatt at man kan erstatte hjemmene? Tenk bare på hvor mange barn det er per voksen i en institusjon! Hva med den stadige utskiftningen av personalet?
          Og hva da med personlig engasjement og følelsesmessige bindinger?
          Selv i et såkalt dårlig hjem er det ofte livsviktige følelsesmessige bindinger. Hva med kontinuitet og ansvar? Kan vi noensinne erstatte hjemmene på disse områder?
          Det riktige vil være å styre ressursene over på hjemmene, slik at de kan komme ut av krisen og fungere igjen.
          Skal man unngå katastrofen, må man derfor først sørge for gigantomaniens snarlige avskaffelse. For de fleste "reformene" vi nå er vitne til, er totalt uegnet til å løse noe som helst. Skulle det imidlertid ikke skje, kan man bare si med profetene: Ve våre etterkommere! De får unngjelde for sine fedres og mødres synder og en feilslått skole- og familiepolitikk.
          (...)
          Det er ikke for sent ennå. Vi lærere kan begynne med å si nei til kremmertenkningen som er ved å bemektige seg skolen, samt papirveldet, byråkratiseringen, de meningsløse, påtvungne møtene, alle de infantile kursene som man vær så god skal delta i fordi noen inngåtte avtaler foreskriver det, og alt det andre som tapper ens krefter og gjør en uengasjert og sliten. For så kan det være at vi får fornyede krefter igjen å ta fatt på det egentlige: å være lærere.
          Men det er ikke bare skolens humanistiske verdigrunnlag som skal forsvares. Like viktig er det å ta vare på familien og dens funksjon, som er tuftet på de samme verdier. Det kan man kanskje gjøre ved å satse på lave renter og på en fornuftig familiepolitikk - hvilket bl.a. vil si å flytte en stor del av pengene fra institusjonene over til hjemmene.
          (...)
          Hittil har norsk familiepolitikk vært en skammelig affære, og samtlige politiske partier må ta det fulle og hele ansvar. Det haster dersom stumpene skal reddes.
          Trass i min harde kritikk, tror jeg på skolen. Men skal vi gjøre en noenlunde brukbar jobb, må vi våge å kaste over bord alle flosklene, retorikken og alle disse gigantomane planene, teoriene og fikse metodene som vi lærere, barn og foreldre er ved å drukne i.
          Vi må si blankt nei til statsmaktens formynderi, rovdrift og kontrollering av alt vi gjør. Likeledes må vi si nei til et framtidssamfunn der individene med umerkelig tvang er blitt ført inn i de roller som makthaverne ønsker de skal spille:
          (...)

---

* Oversende brev / innlegg / replikk / etc. /

--- PS: Trykk evt. her for opplysning om andre måter å oversende på.

Denne side er fra (This page is from):

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: hunwww@online.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww