20100329-Ankeskriv-HR-Fengslingen

-- 20100329-Ankeskriv-HR-Fengslingen.html --- BREVENE ( ekstern ) --- dbn RLH ( ekstern ) ---> Straffesak-fengslingen-av-RLH-21-10-2008.html ( intern ) ---

RLH: Avsendes pr. e-post kvelden 29.03. 2010.
RLH, 04.04. 2010: Se og Tillegget avsendt samme dag ( ekstern ), og dets vedlegg fra 10 dager før rettssaken ( ekstern ). Samt skriv 31.03. 2010 ( ekstern ).

Til:
Påtalemyndigheten v/ statsadvokat Tormod Haugnes
e-post: post.rogaland@statsadvokatene.no
for videresending til lagmannsretten.

STØTTESKRIV OG FORKLARING
TIL ANKE TIL NORGES HØYESTERETT
FRA RUNE L. HANSEN

saks nr. 09-023220AST-GULA/AVD 2

Dato: mandag 29. mars 2010, Tindeland.

Det finnes absolutt ikke det minste som helst fnugg av bevis eller noe som ligner bevis for at jeg skal ha gjort hva jeg ble beskyldt, fengslet og dømt for. Så tvert om. Bare visse frekke intensjoner og løgnaktige påstander ifra Trude og Haugaland tingrett sin side, som kan motbevises. Deres versjon er hverken sann eller sannsynlig. Min versjon er derimot både sann og godt og omfattende dokumentert og bevitnet. Men hva skulle vel juryen tro, når den hadde bare en versjon å velge i? De grunnriss som ifra min side ble sagt om min versjon fikk hverken bli ferdig-fortalt, anskueliggjort, rekonstruert, undersøkt, bevitnet eller bevist. Retten gav seg kun tid til påtalemyndighetens versjon. Protester ifra min side ble kun avbrutt og ikke hensyntatt.
Og hva skulle vel juryen tro, når jeg hverken ble gitt mulighet for å motbevise påtalemyndighetens versjon og heller ikke Trudes troverdighet?! Og jeg heller ikke fikk fortalt om, anskueliggjort eller bevist Trudes motiver for og hensikt med sin versjon, og om den situasjon hun befant seg i hvor hun iøvrig både var truet og fristet til en slik versjon og hun sånn sett ikke hadde noe valg.
Hennes versjon og troverdighet kan omfatende og grundig motbevises.
Og min versjon og hennes motiver kan grundig og omfattende bevises.

Dommeren sa innledningsvis i rettssaken at rettssaken skal og må være ferdig torsdag 11.03. 2010 klokken 16. At det ikke er snakk om noe annet. Punktum. Dommeren forlangte i det heletatt saken fremstilt i en snever kort-versjon hvor det ikke skulle være rom eller tid for forklaringer, beviser, vitnemål eller dokumentasjon for min versjon eller til støtte for den eller meg. Min forklaring - min versjon - første dag ble avbrutt av dommeren og jeg fikk ikke snakket ferdig til tross for at jeg også da og senere ba om det. (Min advokat hjalp meg lite og dårlig.) Det ble ingenting gjort eller spurt for å sjekke om min versjon er sann. Og min versjon, slik den knapt i sin kort-versjon fremkom, ble omtrentlig ingenting gitt rom for forklaringer, beviser, vitnemål eller dokumentasjon.
Jeg fikk ikke protestere på trakassering og sverting av meg ifra aktors side. Uholdbare påstander om at sånn og sånn stående ifra påtalemyndighetens eller aktors side, - som jeg altså ikke engang skulle gies mulighet for å mot-bevise.
Vitner til min fordel ble lite spurt og fikk lite forklare seg. De vitner som hadde vært tilstedeværende i tilknytning til det tidsrom saken dreide seg om like så. Bare aktors vitner Åse Kristensen og Balder ble grundig utspurt - og deres troverdighet ikke satt i tvil.
Flere av vitnene hadde problemer med å huske hva som skjedde så lang tid tilbake og det ble ifra rettens side ingenting gjort for å forsøke å gjenoppfriske deres hukommelse. De samme vitner hadde forståelig nok i tillegg problem med å forstå hva retten egentlig ville vite og med hensyn til hva retten visste fra før av.
Jeg tviler iøvrig på at juryen hørte eller forstod hva dr. Tungesvik sa i retten i telefonen over høytaler i rettssalen, som vitne med kortfattede ord. Lyd-kvaliteten også dårlig. Og han bli ikke spurt om noe som helst utover hva han selv sa og tidligere har sagt skriftlig.
To mulige vitner, en advokat-fullmektig hos advokat Natvig på Karmøy samt Runar Olsen, måtte i forkant av rettssaken erkjenne at det var gått såvidt lang tid siden det aktuelle tidsrom (september-oktober 2008) at det var for vanskelig for de å huske hva som var skjedd. De ble derfor likevel ikke fremmet som vitner.
At dommeren nektet opplest fra dokumentbevis (et brev fra advokat Sverre Kvilhaug) under rettssaken bidro også fundamentalt til holdningen om at saken og dens omstendigheter ikke skal opplyses for retten. Hans begrunnelse for å bestemme dette - at advokat Kvilhaug da selv burde ha møtt i retten - var urimelig.
Den tidsramme dommeren bestemte for rettssaken bidro ytterligere på så forskjellig vis sammen med så forskjellig annet til at saken ikke ble opplyst. Dommeren ville ikke gi seg tid til at saken ble opplyst og motvirket og manipulerte forsøk på å få saken opplyst.

Saken ble i det heletatt meget dårlig og lite opplyst.
Min advokat gjorde en meget dårlig jobb i forhold til mine uttrykkelige skriftlige ønsker forut for rettssaken. Hun ble blandt annet bedt om å få protokoll-ført meget. Ingenting ble protokoll-ført. Se blandt annet for eksempel mitt skriv med notater til henne datert 26.02. 2010 om nødvendige forberedelser ( ekstern ). (Se vedlagt som vedlegg.) Nærsagt absolutt ingenting av mine forberedelser hensyntatt i rettssaken! Ikke av henne som min advokat heller.

Juryen hørte mange svertende, trakasserende, krenkende ord om meg ifra motpartens side, men forstod eller fordøyde neppe særlig av hva det egentlig dreide seg om. Med hensyn til iscenesettelsene, de frekke, usanne dokumentene, påstander om ditt og datt, etc. Men hørte ord så som "krisesenter", "trusler", "diagnose", "fratatt foreldreansvaret", "barnevern-tjenesten bekymret", "omsorgsovertagelse", etc. Med andre ord: Fritt frem for forhastede slutninger! Med andre ord: Fritt frem for særdeles mange forhastede slutninger! Som ment ifra motparten sin side. Det er nettopp sverting, trakassering, krenkelser og falskhet ifra motparten svært mye av saks-komplekset har dreid seg om.

Saken er del i et større saks-kompleks, hvor det som omhandles i denne saken er en av en rekke kriminelle fremstøt for å ødelegge livet til Rune L. Hansen ved å frata ham sine barn og sitt liv, og da særlig ved tilrane Trude Monica Hansen en falsk familiestand.
Barnevern-tjenesten i Haugesund og Vindafjord kidnapper, fangeholder, preparerer og manipulerer sakens viktigste vitner forut for og i tilknytning til rettssaker i dette saks-komplekset. Med løgner og falsk dokumentasjon, trakassering, trusler og fristelser.
Trude, min kone, iøvrig later som at det er frykten for Barnevern-tjenesten som får henne til å forsøke å tilrane seg en falsk familie-stand ved kidnappinger og fangehold av ungene for å til-intetgjøre deres far, hjemsted, skole, identitet, integritet, etc.
Hele saks-komplekset dreier seg kort sagt særlig om kidnappinger, fangehold og mishandling av 7 barn og deres pappa, for at Trude skal tilranes en falsk familiestand. For på det vis å til-intetgjøre barnas far. En utvetydig hensikt som har gjennomsyret hele saks-komplekset i 4 år. Og oppi dette mengdevis med terror, ulovlige og straffbare dokument-falsk, trusler, trakassering, sverting og i det heletatt kriminelle ugjerninger. I regi av en krig-førende såkalt Barnevern-tjeneste og Trude Monica Hansen med diverse kriminelle midler ute efter å tilintet-gjøre barnas far. I anførsel med et knippe vesentlige løgner.

Rettssaken kunne altså bare pågå i tre dager. Juryen - 5 kvinner og 5 menn - klargjort der i retten først på dagen. Derefter Trude som fikk forklare seg. Derefter jeg som fikk forklare meg, men dog ikke forklare meg ferdig. Rettssaken fortsatte dagen efter, med vitnene. Og da særlig Åse Kristensen og Balder.Sikkert nok altfor mye å fordøye på for juryen. Bare det lille de nu har fått høre. B alders forklaring først av vitnene. Han forklarer seg som han tidligere har gjort, helt i tråd med Hebnes (i barnevern-tjenesten) og advokat Hjelde sine ønsker, som verst han våger. Og senere på dagen Per Schnabel og Åse Kristensen, like så. Av vitner iøvrig: Idun, Frøydis, Trygve Einar, dr. Tungesvik, Anja, Hilde, Reidun Wastian. De fire sistnevnte pr. telefon. Balder og Åse Kristensen ble spurt og vitnet langt mere enn de andre. Både Idun og Frøydis hadde glemt mye. Det har gått lang tid siden angjeldende tidsrom. Ingen anledning til rekonstruksjon eller å gjenoppfriske deres hukommelse eller til komme inn på hva de egentlig kunne vitne om. Hjelpemidler til rådighet for rekonstruksjon, i form av detaljert dokumentasjon og hukommelse, hadde og har undertegnede. Jeg skjønner ikke vitsen med at de fleste av vitnene møtte i retten. Bortsett fra Åse Kristensen og Balder. Hei, heter du Frøydis, hei heter du Idun, hei heter du Trygve Einar, hei heter du Anja, - hyggelig å hilse på deg. Nu kan du gå. Slik kortfattet farse og tåpelighet var omtrent det hele. I forhold til hva det skulle dreie seg om. Trude og advokat Hjelde fortalte på slutten av dagen triumferende at de nettopp hadde fått melding om at Haugaland tingrett har forlenget mitt såkalte Besøksforbud med et år. Godt timet iscenesettelse også det.
Mange aspekter av saken dårlig belyst. Og saken i det heletatt! Min advokat Cecilie Schløsser Møller av den oppfatning at mangt og meget talte til fordel for meg. Jeg sa til henne at det dog ikke hjelper noenting som helst. At hun trenger ikke være optimist av den grunn - eller tro at saken dermed er opplyst. Og at all den stund det i rettsvesenet i Norge i dag dreier seg om at synsing rår og dømmer, og frekkhet og iscenesettelser fremmer sak, og retten ikke engang har tid til at sak kan bli godt nok opplyst, osv., så er det ille. En slags kort-versjon, for synsing. En jury vil gjerne under slike forhold være i eller omkring grenseområdet for synsing, og lite nok opptatt av både reelle beviser og konsekvenser.
Tredje dag skjedde ikke meget, jeg gikk fra rettssalen før klokken 13 og juryen sa sitt og rettssaken forsåvidt ferdig for mitt vedkommende. Jeg hadde da fått beskjed om at juryen dømte meg skyldig på alle punkter og at de resten av dagen der vil være opptatt med straffeutmålingen. Dommeren gjorde forut for det juryen og retten oppmerksom på at saken dreier seg om påstand imot påstand. Hvilken versjon juryen velger å tro på. Og at sikker kan bare Rune og Trude være.
Juryen valgte å tro på Trude, med utgangspunkt i tillit til at det Trude i efterkant hadde fortalt Åse Kristensen og Balder (og flere) var sant. Å anse hennes versjon for troverdig og sann nok til å dømme meg skyldig. Verre var det ikke. Lenge leve frekkheten og løgnaktigheten! Hva har vel uskyld, tålmodighet, sindighet, lovlydighet og saklighet å stille opp imot slikt? Hvem av vitnene trodde eller håpet vel at det kom til å gå slik? Bare Åse Kristensen, Balder og Per Schnabel! Kidnapper-gjengen. De delaktige og medskyldige i de kriminelle ugjerningene saken og saks-komplekset egentlig dreier seg. (Deriblandt også Haugaland tingrett og Arild Austrheim ved Lensmannkontoret i Vindafjord kommune.)

Dette forsåvidt en rettssak uten bevis imot tiltalte. Og hvor tiltalte og hans barn er de egentlig krenkede. Forskrudd underlig det hele! I det kriminelle er mye motsatt lov og rett.
Både politiet og Haugaland tingrett kunne ha gjort meget for å finne ut hva som egentlig var skjedd. Det gjorde de meget for å unngå. Som for eksempel å vente meget lang tid med å la de egentlige vitnet få forklare seg samt helt å unnlate andre vitner og beviser og dokumentasjon. De gjorde derimot svært så meget for å påvirke og å fangeholde de involverte. Og for å fremme ensidighet, diskriminering og en usann versjon - som de enkelt nok kunne ha unngått. De ønsket ganske enkelt ikke å finne ut hvordan tingene egentlig forholdt seg!
La i tillegg også dette være nevnt: At både Trude og politiet i Vindafjord kunne enkelt nok ha skaffet seg beviser for hva Trude påsto. For eksempel ved lyd-opptak. Det gjorde de ikke. Fordi det ikke var slik som Trude sa og som hun hadde saagt til Åse Kristensen og Balder. Trude hadde lyd-opptager både på sin mobil-telefon og som hun hadde fått i julegave fra meg. De ville hverken ha beviser eller vitner, for de visste at det var ingenting som helst å bevitne eller bevise - annet enn min versjon, sannheten og fakta. Bare hvis sannheten og fakta var annerledes kunne de ha fremskaffet beviser og vitner. I steden gjorde politiet i Vindafjord med Arild Austrheim i spissen alt som kunne gjøres for å hindre fakta og sannheten å komme frem - og for å få frem en falsk versjon. Arild Austrheim fordi han på et tidlig tidspunkt hadde gjort seg delaktig i kidnapper-gjengen, tilskyndet av Iren K. Hebnes, roten til og kjernen i hele saks-komplekset, en forskrudd ung-jente leder for den kommunale barnevern-tjenesten i Vindafjord - som hadde bestemt seg for med alle midler å til-intetgjøre barnas far, undertegnede. Arild Austrheim gjorde seg krig-førende del i det hele.

Da jeg i rettssaken gjorde dommeren oppmerksom på at samlivet mellom meg og Trude tildels var gjenopptatt lenge før det aktuelle tidsrom og at vi for eksempel til og med hadde vært tre døgn nesten alene sammen hjemme i Vikebygd få dager tidligere (mens Idun passet ungene for oss i Haugesund) sa han at dette bare var min versjon (underforstått: ikke sant). Men det er jo bare å la meg få bevise det, det er mange beviser i så måte, sa jeg. Og jeg sa at ikke engang Trude som sitter der er spurt! Jeg fikk ikke bevise det og Trude ble heller ikke det minste som helst spurt.
Dog var og er rettens misforståelse i så måte også i dommen ifra Haugaland tingrett en vesentlig forutsetning for å kunne finne meg skyldig.

Det å få meg fengslet og inn i straffe-registeret som straffedømt skulle tydeligvis ifra begynnelsen være en lett utført kriminell bragd og iscenesettelse ifra motparten sin side! Deres hensikter og motiver var mange, og den da foreliggende situasjon gav Trude sånn sett ikke noe valg. Det var det eneste hun kunne gjøre. Å finne på nøyaktig det der! Det ble hun entydig og uhyrlig grovt tvunget til. Som hun også tidligere har vært det og blitt det, og dessuten iøvrig en typisk reaksjon for henne. Nu skulle hun på alle måter også premieres for det! Hun som kriminell premieres og jeg som uskyldig straffes!

Hun skulle på så forskjellige kriminelle vis tilranes en falsk familiestand. På bekostning av barna og barnas far, undertegnede. Flere gjorde seg medskyldige og delaktige i dette, under trusler og terror ifra Iren K. Hebnes. Ved blandt annet kidnappinger og fangehold av barna. Kidnapping og fangehold av barn i forhold til foreldre er rent faktisk grove kriminelle ugjerninger! Som hverken skal eller må bagatelliseres. Jeg henviser i så måte - for de som trenger det - til både Straffeloven og Menneskerettsloven. Har kidnappingen eller fangeholdet av barnet vart i mere enn en måned er minimums-straffen i henhold til norsk Straffelov fengsel i minst et år. Dette nettopp fordi det er grov kriminell ugjerning det er snakk om. Det står uttrykkelig og utvetydig i Straffelovens paragraf 223, at: "Den som ulovlig berøver en anden Friheden eller medvirker til saadan Frihedsberøvelse, straffes med Fængsel indtil 5 Aar. / Har Frihedsberøvelsen varet over en Maaned, eller har den voldt nogen ualmindelige Lidelser eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred eller medført nogens Død, idømmes Fængsel i mindst 1 Aar. / Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som nevnt i annet ledd, straffes med fengsel inntil 10 år." Hva så om kidnappingen eller fangeholdet av barnet har vedvart i et år, eller mere?! Eller om kidnapper eller fangeholder derigjennom forsøker å tilrane seg en falsk familie-stand? Paragraf 215 i Straffeloven omhandler dette, og går slik: "§ 215: Den, som i retsstridig Hensigt søger at unddrage en anden den ham tilkommende Familiestand eller at tilvende sig selv eller andre en falsk Familiestand, eller som medvirker hertil straffes med Fængsel indtil 6 Aar. Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes. / Denne bestemmelse gjelder ikke ved fastsetting av farskap etter barneloven." Og hvor går grensen, med hensyn til når barn og foreldre er fremmed-gjorte i forhold til hverandre? Og barnet har blitt en annens barn? Eller ikke mere ens eget barn? En slik grense vil selvfølgelig variere efter diverse omstendigheter. For mitt vedkommende går den antagligvis ved omtrent to år. Da kan jeg antagligvis ikke mere si at det er mitt barn, om enn jeg kanskje fortsatt på noe slags vis vil være barnets far og pappa. Da ble jeg eller blir jeg defintivt nokså fullstendig frarøvet mitt barn. Da ble eller blir forbrytelsen fullbyrdet. En forbrytelse konkret sammenlignbar med mord, og det som verre er, i forhold til både barn og far. Hvilket Straffeloven sier bare litt om. Og hva om noen i denne tiden lar barnet, eventuelt foreldre, gjennomgå en prosess av uhyrligheter tilsvarende eller på noe vis lik den mine barn nu har vært utsatt for siden kidnappingen 03. april 2008? Hva da? Mange barn og foreldre i Norge har opplevd og erfart slike langvarige prosesser av terror og tortur ifra krigførende kommunale såkalte Barnevern-tjenester, og medskyldige. (Endog også ifra tidligere ektefelle!) Såkalte Barnevern-tjenester som i praksis og realiteten altså er det motsatte av hva de egentlig skal være! Som i praksis utsetter både foreldre og barn for langvarig mishandling, trakassering, terror og tortur. Hva skal en vel si til slikt noe? Bortsett fra at det i uhyrlighet overgår det meste av det groveste av det kriminelle Straffeloven og Menneskerettsloven omhandler! Og hva med Straffelovens paragraf 189: "§ 189: Den, som i inden- eller udenlandske offentlige Dokumenter eller Bøger eller i Lægeattester afgiver urigtig Erklæring angaaende nogen Begivenhed eller Omstændighed, hvortil Erklæringen er bestemt til at afgive Bevis, eller som bevirker eller medvirker til, at saadan Erklæring afgives, straffes med Bøder eller med Fængsel indtil 1 Aar, men indtil 3 Aar, saafremt Hensigten har været at forskaffe sig eller andre en uberettiget Vinding eller at skade nogen." Og: "§ 190: Den, der har benyttet som rigtig nogen saadan Erklæring som i § 189 nævnt, straffes saaledes som der er bestemt." Og hva med de løgnaktige vedtak og dokumenter en slik krigførende Barnevern-tjeneste fremfører for myndighetene for å nå sine hensikter? Eller en en tidligere ektefelle ute på barnerov sier overfor politiet eller retten? Det er flere paragrafer i Straffeloven som omhandler slikt noe. Slikt noe som jo med rette er straffbart. Det er umulig å få igjen de dager eller år eller det liv en blir fratatt. Faktisk kidnapping og fangehold av barn i forhold til foreldre er rent faktisk grov kriminell ugjerning. Som hverken skal eller må bagatelliseres. Ikke under noen omstendighet.
Dommen 17.03. 2010 fra Gulating lagmannsrett er også dessuten et dokument som rammes av nevnte Straffelovens § 189.

Min advokat Cecilie Schløsser Møller uken efter rettssaken med melding på min mobil-telefon, om den resulterende dommen ifra rettssaken. Aktor fikk det presis som han ville, sier hun, 8 måneder fengsel. Derav liksom som en gave til meg 90 dager betinget, - en gave jeg så absolutt ikke vil ha. Jeg betakker meg for denslags. Men hva så? Det er dommen på straffe-dømt jeg absolutt ikke vil ha og som uansett må ankes. Dommen er en kriminell gave til kriminelle for kriminell virksomhet og ugjerning.
Jeg skal straffes og få dom for uhyrligheter av kriminelle ugjerninger som Åse, Trude og resten av kidnapper-gjengen gjør! Alt motsatt lov og rett. Og Balder og Iren K. Hebnes skal leke pappa for våre barn, sammen med en mamma som ofrer hva som helst for sin egoisme! Og barnas far skal på alle måter terroriseres, trakasseres og til-intetgjøres. Og har dog ingenting som helst galt eller upassende gjort. Det er mange underveis som har reagert på alt dette. Hvilket heller ikke på noe vis kom frem i retten.

Så langt fra å være noen Sherlock Holmeser de der i retten, mildt sagt. Og de hadde mildt sagt veldig liten interesse for rekonstruksjon. Jeg forsøkte, men de var ganske enkelt ikke interessert, lyttende eller spørrende. Dommerne i det minste burde ha vært det, men nei, det var de ikke. De ville vel ikke kaste bort sin tid på denslags, en fille-sak blandt så mange andre! Hva bryr vel de seg om konsekvenser og slikt noe for meg og min familie. Det hele skulle være bare planke-kjøring. Ubetydelig å finne ut nærmere av. Hvorfor gjøre tingene mere komplisert enn de er? Hvorfor tro at en slik liten fille-sak skal kreve særlig til tid og oppmerksomhet? Vi bryr oss ganske enkelt ikke! Og min advokat, hva gjorde hun egentlig, og i forhold til hva hun skulle gjøre? Jeg undres! Iallfall meget lite. Og hva skulle det hele være godt for? Hat? Hovmot? Hevn-gjerrighet? Jeg aner ikke. Sannelig om en kan undres! Troverdighet? Retten har ikke tid til denslags heller. Det får bli med et stykke synsing. Retten har ganske enkelt ikke tid til lov og rett! Sånn sett kan en si at det hele var avgjort på forhånd, i den retnings synsingen var tilrettelagt. Og av dommeren i særlighet ble tilrettelagt. Kanskje også av aktor og de to partene hver sin advokat? Eller var min advokat sånn sett maktesløs? Eller ganske enkelt bare ubrukelig? Sånn sett var det altså politioverbetjent Arild Austrheim som tilrettela og avgjorde det hele! Helt ifra begynnelsen av. Skremmende! Men, sier kanskje mange, - at en politi-mann skal helst og bør helst være ærlig og flink. Og da blir det jo ikke så mye urett ut av det hele. Men hva skal så det hele i retten være godt for?! Og det i en rett hvor dommerne og juryen bare kjenner til det som blir sagt der og da! Som ikke skal vite eller vet noe mere enn det! Og det endog henimot 2 år efter det skjedde! Både advokat-fullmektigen på Karmøy og Runar måtte trekke seg på grunn av at det var gått så lang tid og så mye skjedd i mellomtiden at de ikke mere husket særlig av noe! Til og med Frøydis og Idun husket jo lite! Og absolutt ingenting ble gjort for å gjenoppfriske deres hukommelse! Eller for å rekonstruere! Trygve Einar husket antagligvis også lite. Muligvis ville kanskje Stauda ha husket mest, - men hun fikk ikke lov til å være tilstedeværende!
Så absolutt ikke imponerende nei. Om det så hadde vært 5 dager der i retten så hadde antagligvis resultatet blitt det samme. For en muligvis redelig håndtering av saken ville en kanskje eller antagligvis ha trengt 2 ganger 15 dager, med en ukes mellomrom mellom hver av de 15 dagene. Jeg vet ikke. Jeg bare tror det. Saken ville iallfall kunnet ha blitt bra opplyst da, tror jeg. Eller hva?
Det at politiet i 2008 ventet i to måneders tid med å la Frøydis og Stauda få vitne tror jeg bare har årsak i at politiet, og da særlig Arild Austrheim, ikke ville at de skulle få fortelle. Mangt og meget tyder på det. De ventet kanskje mest av alt til de visste at jeg pr. telefon hadde snakket noen minutter med Stauda, og med Frøydis. Da, først da, ville de i det heletatt snakke med Stauda og Frøydis! Det at jeg, for ikke å bli beskyldt for påvirkning av Frøydis og Stauda, ventet i to måneders tid med i det heletatt å snakke med de - under sensur og kontroll av vokterne i fengselet - ville de ved å gjøre det slik, utsette i det lengste, ikke ha noe av at var til min fordel! (I mellomtiden var det jo Trudes og Balders jobb å forsøke å få ungene og Idun til å tro på at det kanskje var slik som Trude fortalte!) Alt imens Trude og Balder, som underveis i hele saks-komplekset, intenst ble oppfordret og stimulert til å bruke all tiden sammen med ungene til omskolering, fremmedgjøring, trakassering, fangehold, knebling og alt slikt noe! (Slik som Trude fortalte om til Rolf Jakobsen, men hun da forsøkte å legge skylden på Aud Signy Jakobsen for! Som om hun eventuelt selv ikke hadde noe som helst ansvar for sin tilstedeværelse! Dessuten: Det var jo uansett Trude som fangeholdt ungene, ikke Aud Signy. Hvis Aud Signy eventuelt var delaktig i fangeholdet, og det var hun jo, - så var det dog i regi av Trude, hvordan en enn snur og vender på det.) Som helt ifra begynnelsen i april 2008! Og da Stauda og Frøydis først ble spurt, ble det ganske så meget de ikke ble spurt om eller fikk fortelle! Ikke da heller. Hvilket de også ifra første stund meget gav uttrykk for overfor meg. Og de ble da spurt med ledende spørsmål som mere gikk ut på å forsøke å få de til å tro at bor i Skoglandsveien og at det er Trude som er den sannferdige og at Rune ikke er som de tror men en fengslet kriminell! Og iøvrig bare en noe likegyldig person. At de må bare ikke tro noe annet. Og at de må bare ikke tro de vet hvem sin far er. Eller hva som egentlig foregår. Alt dette og mere til gav Frøydis og Stauda også sterke reaksjoner til uttrykk for overfor meg, da de fortalte om mennesker som oppfører seg slik! Og videre heller ikke at det er noen som bryr seg om hva de eller noen av ungene har å fortelle! Ja, stadig mere og mere særlig det. I forsøkene på å utviske deres liv. Bestrebelser intenst og omfattende pågående i regi av Trude, Balder og Åse og den såkalte Barnevern-tjenesten i Haugesund og advokat Hjelde, og Haugaland tingrett! Også med å avhøre Idun tror jeg de ventet for lenge, om enn ikke så lenge! Og spurte de lite og ledende og lot de ikke få fortelle. (Det skulle i mellomtiden få synke ned at pappa i mellomtiden ble satt i håndjern og glattcelle og bragt til et av landets verste fengsler og mishandlet satt der kneblet i isolasjon sammen med straffedømte! Forhånet og ledd av og triumfert over. Med en livlig Trude i rollen som mishandlet, truet og krenket!) For sykt det hele!

Trude hadde i den situasjon Barnevern-tjenesten i Haugesund og advokat Trond Hjelde satte henne i i oktober 2008 ikke noe annet valg enn å påstå at jeg hadde truet henne til å underskrive de to Tilsvarene og brevet til Haugaland tingrett! De begge lot henne med tydelighet forstå at barna ellers ble tatt. Punktum. Trude ble ikke i den minste tvil om at de mente det. Trude "måtte" derfor igjen "redde barna". Hennes eneste valg - ble om barna skulle settes i fosterhjem / barnehjem, eller kunne få være hos henne! Det samme valget hun ble truet til å ta da hun i april 2008 kidnappet og fangeholdt barna! Dermed måtte hun si at jeg hadde truet henne til å underskrive og innlevere de to Tilsvarene og brevet til Haugaland tingrett. Hun hadde absolutt ikke noe valg sånn sett. Dette ble helt fullstendig tydelig for henne efter møtet med advokat Hjelde 15. oktober 2008 klokken 14.30 ( ekstern ). Hun hadde da absolutt ikke noe valg. Og noen sier at en far eller mor skal ofre seg for barna. Jeg sier: Ikke for uretten. Ikke for å hjelpe de kriminelle. Så tvert om vil en kunne ofre seg for sine barn imot de kriminelle! Trude har hele veien trodd og sagt det motsatt av meg med hensyn til dette. Og har flere ganger med tydelighet også overfor andre sagt at om hun hadde vært i min situasjon så hadde hun ofret seg ved å finne seg i uretten. Jeg har sagt og sier at det er feil, dumt og urett. Mest av alt overfor barna! Men også overfor alle andre og samfunnet. Dette har ikke Trude og visse andre vært enig i.

Enhver som gidder å sette seg inn i saken - for eksempel via den langt på vei komplette saks-dokumentasjon jeg har offentliggjort på mine hjemmesider på Internettet - eller som gir seg tid til å sette seg inn i saken, vil se at min versjon stemmer og er riktig og at Trude ikke er troverdig (og heller ikke Åse og Balder). Og at Trude og påtalemyndigheten sin versjon ikke er sann eller riktig, men at den forsøker å dekke over og å skjule de faktiske forhold og mengdevis med kriminelle ugjerninger fra Trude og kidnapper-gjengen sin side.
Det kan enhver der finne ut av. Både nu og i eftertid. Temmelig så grundig overbevisende. Det er så altfor urett og dumt og farlig og katastrofalt at ikke retten har tid til eller interesse for lov og rett!
For de saken angjelder og angår har hva retten kommer frem til i konkret denne saken meget stor betydning, for hele deres liv. (Det av flere forskjellige bestemte grunner. For eksempel også det forhold at undertegnede alltid inderlig har lært barna ærlighet, lovlydighet og respekt for lov og rett! Og nu i to år vet de at omgivelsene intenst og kronisk har indoktrinert de med det motsatte og forsøkt å lære de det motsatte! Derom kommer de aldri egentlig til å være i tvil. Og sikre blir de uansett.)
Og at retten skal premiere en kriminell motpart med et trumfkort for å frata barna deres far, hjemsted, integritet, identitet og livsverdier, det er så altfor sykt og dumt.

Det eneste troverdige med mor Trude er at hun overfor de fleste andre ikke har lagt skjul på at hun gjør slikt og finner på slikt for at hun tror det er eneste måten "å redde ungene fra allmektige Iren K. Hebnes". Det er typisk Trude og slik hun har gjort det også før, som særlig for eksempel da hun 03.04. 2008 bortførte og fangeholdt barna. Og nu denne gangen hadde hun mindre enn noensinne noe valg sånn sett. Hun rett ut sagt ofrer far for "å redde barna fra Iren K. Hebnes". Alt dette og mere til kunne både jeg og vitner ha fortalt om og dokumentert og bevist i og for retten, men ville retten med urette ikke gi tid eller rom for.
Trude har underveis i hele saks-komplekset om og om igjen i all vesentlighet i regi av sin advokat fremført for retten og visse andre ingenting annet enn grove usannheter, samt unnlatelser med hensyn til de faktiske forhold. Det er med den frekkhet og ingenting annet hun så langt har vunnet frem! Og efter hvert underveis har hun bedre og bedre lært leksen at hun premieres for å snakke stygt om meg overfor poltiet og retten og visse andre.
At retten hjelper henne og hennes medskyldige sånn sett er så motsatt lov og rett som noe bare kan bli.
Og egentlig nokså meget lett overdådig å finne ut av for den som forsøker å sette seg inn i saken.

Jeg hverken har vært eller er det minste som helst skyldig i noe som helst av det Trude, politiet og retten i utgangspunktet og videre sa eller påstod. Ikke det minste som helst.
Hvilket jeg hele veien har blitt forsøkt nektet og hindret å bevise og å fortelle om, og vitner også kneblet i forhold til.
Bevisene og dokumentasjon for min uskyld er omfattende mange og overbevisende. Og handler om hva som egentlig har skjedd, og hva som er sakens fakta. Hvilket er noe helt annet enn rettens tåpelige og så altfor dumme jukse-versjon av saken og fakta.

Dommen ifra Haugaland tingrett og Gulating lagmannsrett er sinnssyke tåpeligheter. Et oppkok av forhastet synsing og forhastede slutninger og løgn. Med hensyn til alt og det hele. I stort som i smått.
For bare å ta et bittelite konkret eksempel, ut av mange:
Trude måtte for eksempel ikke oppholde seg i tre uker i Vikebygd. Og det gjorde hun på ingen måte heller.
Videre påstand om at jeg skal ha lyd-overvåket vårt hjemsted! Litt av en forvrengning av fakta, hva angjelder typiske småtterier omhandlet i dommene.
Likså når dr. Tungesvik sin dokumentasjon blir tatt ut av sin sammenheng og brukt imot meg. Jeg åpenhjertig av meg og har en solid integritet, hvilket tidvis kan gi inntrykk av paranoide tendenser. Hvilket dog er noe annet.
Osv.
Dommene er ensidige, diskriminerende, krenkende, svertende og i sitt innhold og i sine slutninger urette. Både overfor meg og de angjeldende barna.

Noe av det iøvrig mest forskudde med hele rettssaken var at min egen advokat Cecilie Schløsser Møller brukte veldig mye tid på å referere og å gjengi motpartens verste løgner, trakasseringer, krenkelser og svertelser (ifra Hebnes - Westly via Fylkesnemndas skriv med vedtak datert 27.06. 2008. Skriv politi-anmeldt, blandt annet for mortifikasjon, ifra min side.) Og forsvinnende lite tid på det hun egentlig skulle gjøre. Det hele på det nærmeste som om hun var motpartens advokat, i stort monn, og til meg sa det motsate! Måten og hensikten lar seg neppe forstå eller forsvare annerledes. Eller? Jeg vet ikke. Hvorfor, det bør flere enn meg undre på. (Det var som om hun selv trodde på det, eller ville ha juryen og retten til å tro på det. Iallfall i stort monn.) Selv har jeg vanskelig for å forstå denslags.

Om retten nu er i tvil om det er sant og riktig hva jeg forteller om rettssaken og dens innhold og forløp, så vedlegger jeg hermed dette støtteskriv til anken komplett lyd-opptak, på dvd-plate, av alt som skjedde i hele rettssaken (bortsett fra straffeutmålingen), så kan retten selv forsikre seg om hva jeg forteller er fakta.
Dvd-platen med de komplette lyd-opptakene av rettssaken oversender jeg kun til påtalemyndigheten v/ statsadvokat Tormod Haugnes for videresending til Høyesterett via lagmannsretten. Et eks. pr. post i egen sending.
I nødverge måtte jeg få gjort et lyd-opptak. Nødvendigheten av dette skal jeg her ikke utdype, unntatt hvis retten ber meg om det.

Min advokat Cecilie Schløsser Møller har også skrevet et Støtteskriv til denne anken. Det som fremgår av det er hennes måte å forsøke å forholde seg til det som har skjedd - og anke av saken. Hennes støtteskriv har mangler og for alt jeg vet kanskje også feil og er underordnet dette mitt eget, og likevel inngående i dette mitt eget. Jeg har gjort henne oppmerksom på at jeg er usikker på hvordan praksis, regler og bestemmelser i så måte er, og om at jeg evt. heller straks avskjediger henne enn å risikere at mitt eget støtteskriv til anken (inkluderende hennes) ikke blir hensyntatt. Håndteringen av alt dette i oppløpet til i kveld klarte hun ikke å forholde seg saklig til på en for meg tilfredsstillende måte, og hun orienteres derfor i og med dette i kveld og i morgen formiddag om at hun ikke mere er min advokat og om at jeg videre inntil videre er selvprosederende.
Hennes Støtteskriv til anken datert i dag ( ekstern ) inngår dog som sagt i dette mitt eget Støtteskriv til anken. Jeg vedlegger hermed derfor som et vedlegg hennes støtteskriv.

Med hilsen fra en meget sannferdig, opprørt og indignert

Rune L. Hansen,

mandag 29. mars 2010, Tindeland.

Kopi m/ vedlegg oversendes samtidig pr. e-post til:

-- Trude Moonica Hansens bistandsadvokat Trond Hjelde.
-- Rune L. Hansens forhenværende advokat Cecilie Schløsser Møller.

---