-- 20101124-til-BUF-fra-RLH.html
---
BREVENE ( ekstern
) --- Ang-samvaer-etc.html
( intern ) ---
RLH: Dette brevet avsendes kun pr. e-post, onsdag 24.11.
2010.
Til:
Barne-, ungdoms- og familieetaten - pr. e-post: region.vest@bufetat.no
Region vest,
saksbehandler Tore Lied
Fra:
Rune L. Hansen, e-post: hunwww@online.no
Tindeland,
5568 Vikebygd
Dato: Onsdag 24.11.
2010, Vindafjord
Jeg henviser til mitt brev til dere i går, 23.11.
2010 ( ekstern
).
Hvor jeg også henviste til deres brev
datert 08.11. 2010 (
ekstern
) med deres referanse 2010/13269-3 arkivkode 420.
I dette deres brev henviser dere til brev
datert 02.09.
2010 fra advokat Odd Arild Helland ( ekstern
). Han er
som nevnt Trude Monica Hansen sin advokat og hun er mor til våre
10 barn.
Dere skriver at han i brevet via Familievernkontoret ber dere om
å oppnevne tilsynsperson i sak hvor jeg er tilkjent
tilsynssamvær med mine barn som jeg har sammen med henne. Slik
dere uttrykker det.
Jeg henviser her nu særlig til deres brev-svar
til
Familievernkontoret i Haugesund, datert 28.09. 2010 ( ekstern
).
Den dom dere
i alt dette henviser til er fra Haugaland
tingrett datert 08.05. 2009 ( ekstern
) saksnummer 08-081491TVI-HAUG.
Jeg bekreftet i mitt brev til dere i
går at jeg for mitt vedkommende ønsker iverksetting
av rettens
pålegg om samvær. Det har jeg iøvrig siden
begynnelsen ønsket og forsøkt å få til.
Når det gjelder deres forslag om å knytte
anførsler til deres brev av 28.09. 2010, så skriver og
avsender jeg et brev til dere også i dag. Dette her nu. For
iallfall å få sagt følgende:
Dere skriver at det er "samværsforelderen" som skal
"henvende seg til familievernet og be om at rettens pålegg
effektueres".
Til dette er fra min side forskjellig å si.
Samvær og kontakt med sine begge foreldre er i henhold til
Menneskerettsloven en rettighet barnet har. Når så
retten i dommen gikk til det skritt å fraskrive meg
både daglig omsorg og foreldreansvar for mine barn, er det fra
min side forventet at den som retten pålegger å ivareta
foreldreansvaret for barnet også ivaretar barnets rett,
ønsker, interesser og behov. Det har imidlertid ikke mor Trude
Monica Hansen gjort. Hverken når det gjelder denne barnets rett
eller iøvrig mht. vesentligheter. Hun har imidlertid aktivt
gjort det motsatte, helt siden hun 03.04. 2008 kidnappet, fangeholdt og
kneblet barna. Hennes vilje og hensikt har vært å
til-intetgjøre barnas far, i samsvar med krig-føringen
fra den offentlige såkalte barneverntjenesten som angrep
vår familie. Til dette har hun vært både truet og
premiert, og derfor gjort og sagt ethvert og alt hva de har forlangt og
forventet. Fra disse har også våre barn vært
trakassert og truet. Det har hele familien vært, og hver enkelt
reagert forskjellig på. Og konsekvensene har vært uhyrlige
for oss alle sammen.
Både Idun og Frøydis og andre har, efter
både mitt og alle barna sitt sterke ønske, hele veien
underveis efter dommen tilbudt seg å bringe barna frem og tilbake
for samvær. Dette er ikke i strid med dommen. Dette har Trude i
det heletatt ikke vært interessert i. Samtidig har hun hele veien
med så forskjellige midler kneblet, trakassert og truet barna i
forhold til deres far.
Bakgrunnen for mine mange forsøk på å
få samværsordningen i dommen iverksatt, er ikke at jeg
anser dommen for rett og riktig. Dommen har jeg hele veien anket, helt
til Norges høyesterett. Og jeg har hele veien mottatt
trakasserende og ubegrunnede avslag. Mine politi-anmeldelser er heller
ikke blitt tatt på alvor. Tvert imot. Både av disse grunner
og flere er jeg i ferd med å fremlegge saks-komplekset for blandt
annet og særlig Menneskerettsdomstolen i Strassburg. Det
er ifra representanter for norske myndigheter ikke bare terror og et
forsøk på til-intetgjørelse som har skjedd og enda
pågår overfor vår familie. Det er
et flerfoldig drap, både overfor barna og deres far. Og det er
fullstendig sinnssykt at representanter for norske myndigheter kan
utføre slikt. Og det har vært og er fra ende til annen
fullstendig i strid med nærsagt alt og ethvert av lov og
rett. I minst i strid med mange av Europakonvensjonens og
Menneskerettslovens bestemmelser.
Bakgrunnen for mine mange forsøk
på å
få samværsordningen i dommen iverksatt, har vært og
er erkjennelsen av at barna underveis fremmedgjøres og blir
andre, fremmede sine barn. Og arbeidet for ikke å
miste mine barn og livets rett, og på vegne av barna at de ikke
skal frarøves sin far, sin integritet, sin identitet, våre
livsverdier, sitt hjemsted, sin arv og sin skole. Siden barna ble
kidnappet, fangeholdt og kneblet 03.04. 2008 har dette med rette
bekymret meg mere og mere. Jeg har også siden begynnelsen
vært oppmerksom på at nettopp til-intetgjørelse av
barnas far har vært hensikten. En hensikt som fremgår med
all tydelighet av det hele alt som har skjedd.
Samværsordningen i dommen har jeg ønsket
iverksatt fordi den kunne bidra til at fremmedgjøringen av
barna ikke skjedde så fort og lett. Altså for å
hindre at far og barna ikke mistet hverandre og for å redusere
utplyndringen. Det hele alt som har skjedd i saks-komplekset har fra
begynnelsen vært viltert pågående inngrep i barnas og
fars liv og integritet i form av kontinuerlig pågående
uttrykk for grov terror og kriminell galskap.
Jeg har i pakt med mine og familiens sentrale
livsverdier
hele veien
underveis i dette saks-komplekset på selvfølgeligste vis
uttrykt meg i
pakt med de elementære felles-menneskelige verdier, vern,
rettigheter,
ansvar og forpliktelser som er innbefattet i Menneskerettsloven, som er
og skal være over-ordnet gjeldende lov og rett i Norge.
De involverte representanter for norske
myndigheter og retten
i Norge
har hele veien underveis i dette saks-komplekset nektet å ta til
efterretning at
Norge er bundet av de sentrale internasjonale konvensjoner om de mest
elementære felles-menneskelige verdier, vern, rettigheter, ansvar
og forpliktelser. Likesom retten heller ikke har vist respekt for
norske Straffeloven, og heller ikke Norges grunnlov.
Og heller ikke under-ordnede lover. Men har, i samarbeide med blandt
annet fylkesnemnda og den såkalte barnevern-tjenesten, blandt
annet
konsekvent manipulert med under-ordnede
lover og regler samt falsk dokumentasjon for å forurette
vår familie.
Hensikten har i full kriminell galskap vært å
til-intetgjøre far i
familien, undertegnede.
Barn er tilsalgs for store penger i Norge, i en
overflod på
kriminelle vis i regi av representanter for det offentlige og politiske
og forvaltningen og deres med-spillere. Med under-avdelinger og
nøkkel-personer i flere forskjellige instanser og mennesker. Og
dette
skjer særlig med basis i den offentlige såkalte
barnevern-tjenesten,
hvor det i en overflod skjer menneske-handel. I tilknytning og
koordinasjon til alt dette er det tilordnet slik at det også er
store penger å tjene for en far eller
mor som kidnapper og fangeholder sine egne barn.
Trusler, premiering og falsk dokumentasjon er særlig
sentralt i
dette kriminelle spillet. Og mange er derfor ivrige på å
hjelpe til
eller truet til det.
Det skjer i et samfunnsmessig stort omfang. Og det blir
forsøkt
skjult bak kulissene, av hemmelighetskremmeri, trusler, premiering,
falsk dokumentasjon, trakassering og propaganda.
Retten har latt den såkalte
barneverntjenesten hærje med
hele vår familie, med barna ikke minst. Dette både kunne og
burde retten ha satt en
stopper for. I steden har retten vært trakasserende og grovt
forurettende og
tilkjennegitt, opprettholdt og videreført kriminelle hensikter.
Retten har både lukket øynene for og
stimulert og medvirket til iscenesettelser,
hus-inkvisisjoner, kidnappinger, fangehold, knebling
samt trakassering, trusler og terror i og med falsk dokumentasjon.
Med løgner og trusler fra Iren K. Hebnes
i den kommunale
barnevern-tjenesten her i Vindafjord og en såkalt
sakkyndig-rapport hun
bestilte som eneste utgangspunkt har dette saks-komplekset
fremadskredet i mere og mere forurettelser og kriminell galskap.
Falsk dokumentasjon som det både i utgangspunktet
og underveis ikke var noe grunnlag for å tro på som noe
annet enn svindel.
Det meste av dette og mere til har jeg underveis uttrykt
for retten, skriftlig, uten å få noen reaksjon på det
annet enn mere og videre trakassering.
Retten har kontinuerlig kvittert med kriminelle dommer og
avgjørelser og hensikter ( ekstern
). Dommer som av flere grunner ikke
engang egentlig er rettskraftige. Blandt mye annet fordi mine anker er
avslått uten begrunnelse. Uten begrunnelse, men med trakassering,
forhånelser, sverting - og kriminell videreføring av
kidnappingen og fangeholdet av barna.
Saks-komplekset gikk på slikt vis til topps i det
norske rettsvesenet, til Norges høyesterett. Iøvrig
nokså ensidig og fullstendig kun behandlet av kvinnelige dommere,
ialt omtrent 10 stk.
Kidnappingen, fangeholdet, kneblingen, trakasseringen
og utplyndringen av barna, og også av far, har de involverte
representanter for norske myndigheter på forskjellige groveste
kriminelle vis hele veien underveis opprettholdt og videreført.
Og barnas mor, Trude, har underveis mere og mere latt seg true og
premiere til delaktighet i dette.
Jeg har ikke kunnet akseptere hverken å
være fratatt foreldre-ansvaret eller mindre enn likeverdige
forhold for mine barn. Hva enn barnas mor eller andre gjør.
Jeg har ikke kunnet akseptere at barna og
jeg frataes våre selvfølgelige rettigheter.
Noe annet vil være grov kriminell urett og grov
krenkelse.
Jeg arbeidet intenst og i håp om at
rettsvesenet og myndighetene i Norge skulle besinne og beskikke seg og
barna og familien få rettferdighet, gjenopprettelse, trygghet og
likeverd. Det skjedde ikke og har enda ikke skjedd. Jeg bestemte meg
underveis for også å arbeide for å få
saks-komplekset fremlagt for blandt annet og særlig
Menneskerettsdomstolen i Strassburg. Jeg har siden begynnelsen og
kidnappingen begynte kontinuerlig arbeidet med og for dette. Samtidig
med alt det av kriminelle overgrep familien har vært utsatt for.
At jeg i det heletatt enda har overlevd under slik terror, samt ikke
gitt opp, er ingen selvfølgelighet.
Jeg innså som sagt underveis at jeg og mine barn
risikere å miste hverandre, at forbrytelsen fullbyrdes, at de
underveis mere og mere blir andre, fremmede sine barn. Om ikke norske
myndigheter - eller Menneskerettsdomstolen - kan og rekker å
sette en stopper for den kriminelle galskapen. Jeg har nu underveis
måttet sette opp en grense overfor meg selv. Den er satt til
23.12. 2010. Har barna ikke kommet hjem før denne datoen
erkjenner jeg å ha tapt mine barn, at de ikke mere er mine barn
(annet enn i biologisk forstand), at forbrytelsen ble fullbyrdet og jeg
og barna tapte. Barna frarøves sin far og jeg frarøves
mine barn. Blandt annet. Jeg har lenge vegret meg for å sette en
slik grense og har samtidig skjøvet den lengst mulig frem i tid.
Men der går den og står den nu.
Oppi dette er det nu enda ingenting annet å
høre fra rettsvesenet eller representanter for norske
myndigheter, også BUF, enn forhånelser overfor meg og barna
- og tydelig tilkjennegitte videre hensikter.
Slik reagerer
Haugaland tingrett også nu ( ekstern
) på en fra min side datert
21.10. 2010 innlevert stevning og begjæring om midlertidig
avgjørelse ( ekstern
).
Og det er slik og i lys av dette jeg nu skriver disse
anførsler til det angjeldende brevet fra BUF datert 28.09. 2010.
Hilsen fra
Rune L. Hansen
Kopi, dette brev også
pr. e-post:
-- Min advokat Tone Linn Thingvold
---