HUN / Hjemme Undervisningen i Norge -      Hun9707a.htm

Oversikt -

- PS: Se evt. også NYHETER.

- 06.07. 1997, søndag - HUN / Internett :
"En profeti - om Mosvik-skole-saken", av Rune L. Hansen, 06.07. 1997.

- 17.07. 1997, Dagen, s. 14 / reportasje, torsdag :
"Sosionom Lisbeth Leithe etter hjemmeundervisningskonferansen i Inderøy: - Undervis mobbe-ofre hjemme", - og: "Tilsynslærer Marta Straume: - Gjensidig tillit er helt nødvendig" - av Svein Villy Sandnes.

- 18.07. 1997, HUN på Internett : 
"Arne Næss og jeg om Reform-97 og om grunnskolens formål",
av Rune L. Hansen - og Arne Næss : "Grunnskolens formål (1967)".

-

---

HUNs Internettsider 06.07. 1997, søndag :

En profeti - om Mosvik-skole-saken

Av Rune L. Hansen, 06.07. 1997.   PS:  Se også Bemerkninger til slutt.

          Kommuneadministrasjonen i Mosvik kommune i Nord-Trøndelag truer to familier som har hjemmeundervisning for sine barn med rettssak.
          Det er ikke så vanskelig å forutsi hvordan det vil gå. Uretten vil vinne frem suverent og overtrampe de to familiene fullstendig.
          De to familiene har ikke gjort noe som helst galt, tvert om, og de har hatt og har loven og retten på kryss og tvers og i korset på sin side.

          Men noen i den kommunale forvaltningen der - nærmere bestemt den kommunale skolesjefen - gjorde noe dumt og noen feil, og dermed så kom det prestisje og Jantelov i saken. Som ble pisket opp fra visse kanter i omgivelsene, med holdninger ifra det norske Arbeiderpartiet. Dessuten fikk noen i kommuneadministrasjonen der en henvendelse ifra noen i administrasjonen i Skaun kommune i Sør-Trøndelag, hvor «noe lignende» hadde skjedd. Og de to kommuneadministrasjonene forlovet seg nærsagt dermed med hverandre, i hovmod og sammensvergelse imot alt som smaker av hjemmeundervisning.
          Skolesjefen ville ikke ha noen hjemmeundervisning i Mosvik. Derfor har det vært om å gjøre for ham å sørge for å få det slik. Og skal det likevel være noen slags form for hjemmeundervisning i Mosvik så skal iallefall kommuneadministrasjonen ha bukten og begge endene med denne, og hvorvidt den skal godkjennes eller ikke.
          Dermed må grunnskolelovens formålsparagraf tilsidesettes, og likeledes de internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter som vårt land har underskrevet på. (Og «naturligvis» også medmenneskelighet, samt høflighet, etc.)
          Og altså Janteloven brukes. Og skrift-prinsippet om å lese Bibelen som Fanden gjør det er bra å ha.
          Ja, for hva? - bortsett fra trusler om maktmisbruk og å innehente støtte for sitt syn, - hva kan en skolesjef gjøre i en slik sak?! Når det å besinne seg på lovverket er uaktuelt eller for flaut?
          For ordens skyld: Formålsparagrafen (som er § 1) i grunnskoleloven går slik: «Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn. Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.»
          Skal man lese den norske Lov om grunnskolen fra 1969 så som Fanden leser Bibelen så er det vel kanskje bare to eller tre punkter der som kan egne seg en smule til formålet. Selv om Arbeiderpartiet med all sin regjeringsmakt har gjort og gjør overdådige anstrengelser for å få Stortinget til å vedta å sette inn flere - og for å få Fandens ånd inn i grunnskoleloven. Alle deres gjentagne forsøk på grunnskolereformer er i så måte å sammenligne med ormeegg. (Ser en opp mot lyset gjennom det tynne skallet på disse ormeeggene så ser en dyrets konturer - ser en dyreyngelen vri og bukte seg der inne bak det utsmykkede skallet.)
          De to eller tre punkter i grunnskoleloven som kanskje kan sies å egne seg en smule, er henholdsvis Gsl. § 27 punkt 3 - og Gsl. § 13 punkt 10. Og første halvdel i § 13 sitt punkt 1.

          For å ta det siste først, i § 13 pkt. 1. Der står det: «Born og ungdom har rett og plikt til å gå i grunnskolen, dersom dei ikkje på annan måte får tilsvarande undervisning. Dei skal skrivast inn ved skolen dei soknar til.»
          Fanden kan jo tolke dette som at «tilsvarende undervisning» ikke gjelder eller skal gjelde hjemmeundervisning. Eller som at «tilsvarende undervisning» egentlig betyr den «samme undervisning», og derfor evt. også at de som underviser sin realkompetanse heller ikke har betydning. Og som at foreldrene ikke har retten til å velge den art av undervisning som deres barn skal gies. (Selv om det i FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene, fra 1948, Artikkel 26 pkt. 3 står at: «Foreldre har en fortrinnsrett til å velge den art av undervisning som deres barn skal gies. » Og forut for dette, i Artikkel 18, sies det, at: «Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett innbefatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet, til enten alene eller i fellesskap med andre offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom undervisning, praksis, andakt og sedvane.»)
          Og når det gjelder Gsl. § 27, pkt. 3, så står det der: «Kommunen fører tilsyn med pliktig opplæring for dei som ikkje går i den kommunale skolen og skal, om det er grunn til det, kalle dei inn til særskilde prøver.»
          Hva kan vel ikke Fanden få ut av noe slikt! F.eks. at det egentlig ikke er foreldrene som har hovedansvaret for sine barns oppdragelse og undervisning (slik som f.eks. også Mønsterplanen sier og forstår grunnskoleloven), men at det underordnede medansvaret som Forvaltningen egentlig har egentlig er et overordnet ansvar. Noen bedre?
          Eller at Forvaltningen har en tilsynsplikt som umyndiggjør foreldrene! Og som iøvrig kan brukes til litt av hvert. Her er det vel bare å smøre på og å fleske på med «tolkninger»! Denne kommunens plikt gir jo kommunen rett til litt av hvert! (Hvis en bare stokker litt på ordene!) F.eks. så sier skolesjef Stein-Harald Lorentzen i Mosvik (13.02. 1996) at dette inkluderer at det er kommuneadministrasjonen som avgjør hvem som skal gjennomføre tilsynet, og når og hvordan. Dette kan han som skolesjef og ekspert si - eller ha fått beskjed eller forventninger om å si (f.eks. ifra Arbeiderpartiet, f.eks. via departementet og / eller fylkets utdanningssjef) - eller skrive, og i sin kommune kan han meget lett fremme et forslag til et kommunalt vedtak (vedheftet sine personlige vurderinger og sine saksopplysninger) som sier det samme. Hvilket han også gjorde. Derefter kan han gjøre seg håp om eller regne med at det fattes et kommunalt vedtak som sier noe annet eller det samme. Værre eller vanskeligere er det ikke!
          Og hvis kommuneadministrasjonen vedtar hans forslag fikk han det som han tenkte det. Nevnes bør vel her dessuten også Gsl. § 34 pkt. 3: «Ved klage over enkeltvedtak etter grunnskolelova er Statens utdanningskontor klageinstans.» Og pkt. 4: «Departementet kan gje nærmare føresegner om gjeremåla til Statens utdanningskontor.»
          Skolesjef Lorentzen i Mosvik kommune hadde på forhånd kontaktet Statens utdanningskontor i sitt fylke, Nord-trøndelag, både pr. telefon og (05.01. 1996) pr. post , og derifra også fått skriftlig beskjed (12.01. 1996, underskrevet Ambjørg Magnussen, og saksbehandler Kjell Arne Furunes) om hvordan Gsl. § 27, pkt. 3 om tilsyn bør tolkes. Et oppsiktsvekkende brevsvar som kvitterer med å gi ham medhold og ryggdekning eller direktiv i lange baner, og som samtidig er en vidtrekkende, vesentlig og sjokkerende omfortolkning (med tilføyelser) av grunnskoleloven!
          Det hele alt i fra begynnelsen av - og videre fremover - efter mønster av Skaun-skole-saken i Sør-Trøndelag. Hvor fylkets utdanningssjef, Ola Moe, var enda mere oppsiktsvekkende og grovt involvert.
          Et kommunalt vedtak som er på tvers av grunnskoleloven og lovverket iøvrig hverken kan eller bør foreldre med ansvarsfølelse akseptere. Hva enten vedtaket kan beklages eller ikke. Og når og hvis et slikt vedtak overtramper foreldrene og familiene, evt. også muligvis andre familier, så er denne siden av saken desto mere selvinnlysende. Og ytterligere enda mere selvinnlysende hvis og når kommuneadministrasjonen eller Forvaltningen iøvrig i saken tydeligvis og opplagt farer med fusk og bedrag. F.eks. for å «helliggjøre» sitt mål!
          Spørsmålet kan dernest fort bli; hva som kan gjøres med et slikt kommunalt vedtak hvis foreldrene ikke kan eller vil eller bør akseptere det?
          Hva kan eller vil foreldrene gjøre i forhold til et slikt vedtak? Og hva kan og vil kommune-administrasjonen eller Forvaltningen gjøre i forhold til et slikt vedtak? Hva foreldrene kan gjøre i forhold til et slikt vedtak er i stor grad beroende på hva kommune-administrasjonen eller Forvaltningen vil komme til å gjøre. Og dette bringer oss inn på det neste punkt i grunnskoleloven som Fanden nok kan misbruke hvis han vil og hvis han tilrettelegger for det:
          I Gsl. § 13 pkt. 10, står det: «Er ein elev borte frå den pliktige undervisninga, kan foreldra eller dei som er i staden, straffast med bøter dersom dei er skuld i fråværet. Offentleg påtale blir ikkje reist utan når kommunen gjer vedtak om det.»

          Grunnskolelovens § 13 pkt. 10 dreier seg altså mao. om hvis og når en elev er «borte fra den pliktige undervisningen». Dermed kan det for Fanden gjelde om å få det til å se ut som, eller å fremstille det som, som om eleven er borte fra den pliktige undervisningen.
          Denne Gsl. § 13 pkt. 10 var det som ble brukt for å bøtelegge og for å reise straffesak mot familien Hansen / Skjærvik i Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Og for å sverte og trakassere de nærsagt til døden. Og denne er det som nå også efter det samme mønsteret blir brukt for å reise offentlig påtale imot familiene som har hjemmeundervisning i Mosvik kommune i Nord-Trøndelag.
          En kommuneadministrasjon eller Forvaltning som ønsker eller vil noen av sine borgere vondt, har, viser det seg i praksis, svært så mange og suverene midler å ty til. Hvis den først har erstattet lovverket med prestisje og Jante-lov. Særlig vil barnefamilier da være spesielt forfærdelig utsatte. Noen av de makt-misbrukende midler de da fort vil kunne være utsatt for er: «Barnevernet», økonomisk trakassering i forskjellige sammenhenger, sverting og løgn, m.m., ifra den massemediaen som Forvaltningen helt eller delvis har kontroll med eller innflytelse i, harselering, rykter, sladder og ærekrenkelser, sammensvergelser mellom etater og kontorer, forfølgelser, psykiatri, evt. «dyrevern», telefonavlytting, umyndiggjøring, Sosialkontor, osv.!
          Alt dette og mere til i de mest umenneskelige og groteske former ble familien Hansen / Skjærvik utsatt for - i mere enn tre år! At denne i utgangspunktet svært så ressurssterke familie i det heletatt overlevde og som familie fortsatt er intakt er litt av, ikke ett, men flere, mirakel! Uten å ha gjort noe som helst galt eller ulovlig. Annet enn å vise omsorg for sine barn og ansvarsfølelse. Når de fortalte til andre om hva som skjedde så var det ingen som trodde de. De som fikk høre om det tenkte og sa enten at dette var for utrolig til å være sant, eller at hvis dette er sant så vil da vel politi eller noen gripe inn og gjøre noe med saken. Men poenget er at nærsagt ingen hadde mulighet, vilje eller makt til å inngripe i saken for å se hva som egentlig skjedde.
          De ble til slutt tvunget til å selge gård og grunn og til i all hast å reise fra alt de eier og har, sitt hjemsted, sitt arbeidssted, sine eiendeler, sine fremtidsutsikter, sine venner, naboer og forbindelser, sin slekt, og alt jordisk der som var og er de kostelig kjært. Og de ble forfulgt da de dro derfra, før de i slutten av februar 1996 kom til Sveio kommune, på en helt annen kant av landet, langt unna, hvor de ble bare godt mottatt og hvor dette med deres hjemmeundervisning fra første stund av var fullstendig uproblematisk i forhold til kommuneadministrasjonen. Og der bor og lever de enda i et slags indre eksil, hvor de samler styrke og forsøker å komme til hektene igjen - mens de iherdig og med flid og efter evne forbereder rettssak imot Skaun kommuneadministrasjon og medskyldige. En nødvendig rettssak som nå forhåpentligvis vil komme efter hvert. Men som noe annet enn et narrespill av en rettssak.
          På bakgrunn av dette vil jeg spørre: Hva vil kunne komme til å skje med de to hjemmeundervisnings-familiene i Mosvik kommune nå fremover og efter hvert?

          I et hemmelighetsstemplet kommunalt møte 14.09. 1993 vedtar det kommunale skolestyret enstemmig skolesjef Solveig Strand sitt saksfremlegg (SDNR7-rlh.) som konkluderer med det forslag til vedtak at: «Skolestyret vedtar at det reises offentlig påtale mot Rune Hansen og Trude Skjærvik, i henhold til Lov om grunnskolen § 13 pkt. 10.»
          Familien Hansen / Skjærvik ble ikke invitert til dette møtet, men fikk lenge senere tilfeldigvis tak i en kopi av «Utskrift fra møtebok» (SDNR7-rlh.) - til tross for at det i denne står at særutskrift tilsendes Hansen / Skjærvik. Det står i denne utskriften fra møteboken referert til følgende saksdokumenter:

1. Brev fra Rune Hansen og Trude Skjærvik til skolekontoret, dat. 24.05.1993. (SDNR1-rlh.)
2. Brev fra skolekontoret til Hansen og Skjærvik, dat. 01.06.1993. (SDNR2-rlh.)
3. Brev fra Rune Hansen og Trude Skjærvik til skolekontoret, dat. 31.07.1993. (SDNR3-rlh.)
4. Brev fra skolekontoret til Hansen og Skjærvik, dat. 30.08.1993. (SDNR4-rlh.)
5. Brev fra skolekontoret til Hansen og Skjærvik, dat. 03.09.1993. (SDNR5-rlh.)
6. Brev fra skolekontoret til sosialkontoret, dat. 03.09.1993. (SDNR6-rlh.)

          I brevet fra skolesjefen den 03.09. 1993 (SDNR5-rlh.) blir familien orientert om at: «P.g.a. sakens alvorlige karakter, vil et samlet skolestyre behandle saken i møte 14.09. 93. Skolesjefen vil der foreslå for skolestyret, at det blir reist rettslig tiltale mot dere fordi dere holder et barn borte fra skolen. Dette skjer i henhold til Lov om grunnskolen § 13 pkt. 10. Jeg vil samtidig gjøre oppmerksom på at det er gitt melding til barnevernet om at dere ikke har sendt Balder til skolen. Eventuelle nye saksopplysninger bes sendt skolekontoret innen 10.09. 1993. Denne meldinga gis dere i samsvar med forvaltningslova § 17.»
          Ikke lenge efterpå mottok familien en stevning til Forhørsretten (SDNR8-rlh.), datert 22.11. 1993, om rettslig avhør, fra Midt-Trøndelag forhørsrett. Med mere.
          22.03. 1994 mottok familien videre et brev (SDNR12-rlh.) med forkynnelse av forelegg, fra Uttrøndelag politikammer. Vedlagt bl.a. informasjon fra Statens Innkrevingssentral.
          Videre skjer bl.a. det at familien Hansen / Skjærvik innleverer en politianmeldelse, 17.04. 1994 (SDNR17-rlh.), hvor det bl.a. står at: «Vår familie er blitt trakassert og uthengt som lovbrytere, og defor finner vi det riktig at jeg på vegne av vår familie politianmelder skolesjefen og skolestyret i Skaun samt Skaun kommune ved rådmann Knut Nygård, og politiinspektør Kjell Erik Waclawczyk / Uttrøndelag politikammer. Politianmelder disse med krav om oppreisning og erstatning, og at denne politianmeldelsen straks blir tatt til efteretning før ytterligere skade blir forvoldt.»
          Derefter ble alt enda fortere bare værre og værre for familien. Mens motparten hverken beklaget noe som helst eller forsøkte å rette opp noe som helst. Tvert om. Og det skjedde svært så mye. Her nå nevner jeg bare noen av hovedtrekkene i det som skjedde.
          Den 05.07. 1995 tok Skaun kommuneadministrasjon ut rettslig stevning - med påstand om at Hansen / Skjærvik har plikt til å la sine barn gå i grunnskolen. Det ble samtidig begjært «midlertidig forføyning» i henhold til Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 med påstand om at foreldrene plikter å la sine barn møte til grunnskole ved Jåren Råbygda skole i Skaun fra skoleårets begynnelse 1995 inntil kravet er avgjort ved rettskraftig dom.
          Bemerk denne begjæring om «midlertidig forføyning» i henhold til Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15! Den innebærer at kommuneadministrasjonen spør om å få bruke overmakt og tvangsmidler for at sin vilje skal skje forut for rettssak og domsavsigelse!
          Denne deres begjæring om «midlertidig forføyning» - og ikke selve rettssaken begjært av Skaun kommuneadministrasjon (for ikke å snakke om av familien Hansen / Skjærvik) - ble berammet til rettslig behandling fredag 11.08. 1995 i Midt-Trøndelag namsrett, på sorenskriverkontoret i 4. etasje i Trondhjem tinghus, med dommerfullmektig Marianne Berg («m. alm. flm.») og de to parter med vitner og publikum og presse til stede.
          Et narrespill av en rettssak, som var over før den fikk begynt. Noen dager senere efterfulgt av en 18-siders (SDNR125-rlh.) rettskjennelse med slutning, hvor familiens motpart og dommerfullmektigen fremstår med løgner og forhånelser - og hva familien sier, og familiens vitner og sakkyndige, avfeies likså fullstendig som lovverket. En skamplett av en rettskjennelse som er så løgnaktig og langt borte fra lov og rett at det er hårreisende uhyggelig. Bortimot uten noe som helst som har med riktighet, sannhet eller saklighet å gjøre, men desto mere med partiskhet og en veldig iver efter å overtrampe en familie.
          I slutningens to punkter sies det at: «1. Trude Skjærvik og Rune L. Hansen plikter å sørge for at deres barn Balder og Idun møter til grunnskole ved Jåren Råbygda skole ved skoleårets begynnelse 1995. Balder og Idun plikter å følge undervisningen ved skolen inntil sak nr 197/95 A ved Midt-Trøndelag herredsrett er avgjort ved rettskraftig dom. 2. Den midlertidige forføyningen trer i kraft straks.»
          Iøvrig skjedde også like forut for rettssaken svært så mye forskjellig og interessant. Bl.a. også et grotesk grovt forsøk på å ty til «psykiatrien» eller hva som kanskje kan betegnes som Arnold Juklerød-metoden!

          Hva vil de to familiene i Mosvik ha å stille opp imot alt dette - eller imot bare en liten del av alt dette?
          De sitter med alle kortene på hånden; men det hverken har eller kommer til å ha eller få noen som helst betydning - hvis det fortsetter å gå i samme retning som Skaun-skole-saken. Og det er svært så mye som tyder på at det videre fortsetter å gå i retning av Skaun-skole-saken. Hva som faktisk har skjedd, om enn aldri så uhyggelig lovstridig og umenneskelig, og hva som faktisk er situasjon og hva evt. hvem som helst sier til støtte for familien eller hva som kan fremlegges er helt fullstendig uten betydning. Det som derimot skolesjefen og utdanningsdirektøren sier og ønsker, om enn aldri så løgnaktig og uriktig, det vil være av avgjørende betydning og angi resultatet. Om ikke de får en annen og mindre korrupt dommer da og annerledes rettssak, sier du?
          Familien Hansen / Skjærvik prøvde å innlevere to høyst berettigede politianmeldelser i Skaun-skole-saken. Begge deres politianmeldelser ble efter hvert henlagt av myndighetene. Riksadvokatembedet i Oslo, ved konst. ass. riksadvokat Anstein Gjengedal og førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer, begrunnet henleggelsen av deres politianmeldelse mot Skaun kommune-administrasjon, med at uansett hvor lovstridig den kommunale Forvaltningen fortolker og forholder seg til norske lover og lovparagrafer - så er det "selvsagt ikke tilstrekkelig til å trekke noe straffeansvar etter seg". De kan gjøre akkurat som de vil! Hva de enn måtte ønske! (Henv. til SDNR50-rlh: Påtegningsark fra Riksadvokatembedet i Oslo, til Statsadvokatene i Trondheim, datert 22.09. 1994, med kopi til Rune L. Hansen.) Dette bekrefter Riksadvokaten i Oslo igjen, ved ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch og førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer, i et brev til Rune L. Hansen (SDNR76-rlh) datert 27.12. 1994.
          Statsadvokaten på sin side, ved Førstestatsadvokat Jan H. Dahle i Trondheim, sa at "etter hans oppfatning så har ikke de anmeldte gjort annet enn det de plikter å gjøre", og henlegger anmeldelsen "som åpenbart grunnløs". (Henv. til SDNR30-rlh: Brev fra Uttrøndelag Politikammer til Politiinspektør Kjell Erik Waclawczyk, Skaun skolestyre, Skolesjefen i Skaun, Rådmannen i Skaun og Rune L. Hansen, datert 19.07. 1994.)
          Det er Arbeiderpartiet som nå lenge har hatt regjeringsmakt i Norge. Og som fortsatt har det. Det er de som har makten og som råder og hærjer i departementene, og i samfunnet. Lovstridigheter og korrupsjon, tvangs-politikk, løgn og urettferdighet, er på så mange plan bare en naturlig kjerne i deres politikk. Dette kan en fort få erfare hvis en ikke opptrer som de ønsker eller truer deres mentale uniformering. I Arbeiderpartiet sitt samfunn er det mange mennesker som ikke har livets rett og som på så forskjellig vis blir forsøkt utryddet, i det skjulte. De fleste får ikke oppleve det før de gjør sin genuine originalitet eller personlighet eller sitt fellesmenneskelige menneskeverd gjeldende; - men da og dermed kan de til gjengjeld fort og lett oppleve og erfare det skremmende uhyggelige i dette faktum.

          De to familiene i Mosvik kan lett komme til å bli stilt overfor et ultimatum som går ut på at - med mindre de sender sine barn til Arbeiderpartiets enhetsskole og oppgir sin hjemmeundervisning eller overlater sitt foreldreansvar til Staten, så vil Arbeiderparti-Staten ty til uhyggelige, umenneskelige tvangstiltak av nærsagt enhver nødvendig og mulig art. Hva enten dette blir å sende politiet hjem til familiene daglig for å hente barna med makt og tvang, for å ta de med til sin offentlige skole - i første omgang, før de evt. besørger en «omsorgsovertagelse», eller på noe vis setter «psykiatrien» på familiene for å ødelegge de, eller ruiner de økonomisk på utspekulerte måter (for f.eks. å tvinge de i Sosialkontorets favntak ...), eller, - ja, de er troendes og truendes til så mangt av det værste! Og de får det nok uansett også optimalt hemmelighetsstemplet og bortforklart! Hva det enn måtte være!
          Når noen i Forvaltningen i totalitære eller menneskefiendtlige stater tar seg rett til kriminalitet eller umenneskelighet, så gjør de det i tro og håp om å være hevet over lov og rett både i nåtid og i eftertid. Og vil også forsøke å sementere en eftertid som gjør dette mulig. For å stimulere til en nåtid og eftertid hvor de ikke vil kunne stilles til ansvar for sine ugjerninger, stimulerer de glemsel, likegyldighet, egoisme, kriminalitet, ansvarsforvirring og ansvarsoppløsning, etc. Da blir det evt. også lettere for de å si: Tilgi meg! Osv.: Jeg visste ikke hva jeg gjorde! Det var så mange som gjorde det samme!
          Men hvor skal en slik besinnelse og et oppgjør med de onde sirklene komme fra nå i dag?
          Hvis de to familiene i Mosvik har tro på at lov og rett eller saklighet eller menneskelighet skal vinne frem så vil de lett komme til å få svi i tilsvarende lange baner!
          Vil de to familiene i Mosvik likevel komme til å sende sine barn til den offentlige skolen? Eller la kommune-administrasjonen få tvangsmessig og totalitær kontroll med sin hjemmeundervisning? Eller vil de komme til å måtte flytte eller flykte ifra Mosvik kommune for heller å bosette seg og leve i en annen kommune, hvor deres hjemmeundervisning kan være uproblematisk og til den berikelsen og det alternativet den er ment som? Eller et annet land? Det er det store spørsmålet.
          Hvis de ikke gjør som de blir bedt om da er de lett og fort ille ute mere og mere efter hvert som saken fremadskrider! Deres ansvarsfølelse og ansvarsbevissthet overfor familien og barna og familier og barn iøvrig blir stående i konflikt overfor Arbeiderpartiet og kompani sin tilsvarende!
          Den som lever kan følge med i hvordan min profeti her, som vel er tydelig nok, forholder seg til virkelighetens verden mht. hva som vil komme til å skje nu fremover særlig i Mosvik kommune i Nord-Trøndelag! Selv er jeg ganske så ydmykt skråsikker - og vet hva jeg snakker om. Det blir vel også alt dette forsøkt bortforklart og fortiet i den eftertid hvor Arbeiderpartiet & kompani fremadskrider ...

***

BEMERKNINGER :

* 1 : 22.07. 1997, Rune L. Hansen: Denne artikkel ble første gang offentliggjort på HUNs internett-sider 06.07. 1997, hvor den fortsatt er tilgjengelig, og denne artikkel ble 08.07. 1997 pr. fax oversendt til bl.a. advokat Liv Clemetsen i Oslo, med følgende påskrift: "TIL ADVOKAT LIV CLEMETSEN - pr. fax 08. 07. 1997 / Denne artikkel ble i dag, 08.07. 1997, oversendt pr. fax til følgende aviser: Dagen, Dagbladet, Aftenposten, VG, Adresseavisen, Morgenbladet, Trønder Avisa (i Steinkjer) og Sentrum (Sp), samt til TV2 i Oslo."

* 2 : 22.07. 1997, Rune L. Hansen: Utfyllende og ytterligere mye opplysninger om alt dette og om hjemmeundervisning kan finnes på Internett hos foreningen HUN / Hjemme Undervisningen i Norge - på adresse: http://home.sol.no/hunwww/index.htm
          Denne artikkel har der iøvrig adresse:
http://home.sol.no/hunwww/Hun9707a.htm#HUNs Internettsider 06.07. 1997, søndag

***

17.07. 1997, Dagen, s. 14 / reportasje, torsdag :
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Sosionom Lisbeth Leithe etter hjemmeundervisningskonferansen i Inderøy:

- Undervis mobbe-ofre hjemme

          - Jeg vil si det så sterkt at dersom det stadig foregår plaging av et barn på skolen - og det ikke er mulig å få slutt på denne plagingen - kan det være et overgrep mot barnet å ikke gripe inn og satse på hjemmeundervisning.

Av SVEIN VILLY SANDNES

          INDERØY: Dette sier sosionom Lisbeth Leithe til Dagen når vi ber henne om en kommentar under hjemmeundervisningskonferansen i Inderøy.
          Lisbeth Leithe er sosionom og har solid bakgrunn fra arbeid innen barnevernet. For et års tid siden sluttet hun i stillingen i barnevernet og satset heller på hjemmeundervisning. Det var derfor mange som lyttet med åpne ører da hun under hjemmeundervisningskonferansen hadde foredrag der hun rettet søkelyset blandt annet på spørsmålet om barn som får hjemmeundervisning blir isolert. Ut fra forskjellige innfallsvinkler kom hun fram til konklusjonen om at barn som får denne undervisningstypen ikke blir isolert.

Offentlig skole

          - Noen tror at man er avhengig av å ha barna i den offentlige skolen for å aktivisere dem, men dette er ikke riktig, sa Leithe og fortsatte:
          - Gjennom hjemmeundervisning er det utallige muligheter for å aktivisere barn, og vi opplever at barn som får hjemmeundervisning får mer overskudd til å være med på andre ting. Vi opplever med våre egne barn at hjemmeundervisningen fører til at de får mye mer positiv sosialisering der de selv får bestemme takten. Oppfinnsomhet og kreativitet blir det også større grobunn for.
          - Vi kan sammenligne barn med blomster. Vi trenger ikke å plante alle blomstene på rekke og rad for å få dem til å vokse. Noen planter vil kanskje dø av noe slikt. Slik er det også med barn. Noen barn vil mistrives dersom de blir tatt bort fra det opprinnelige og plantet et annet sted, sa Leithe.

Mobbing

          Det er mange forskjellige grunner til at en rekke familier her i landet har satset på hjemmeundervisning. En av grunnene er mobbing.
          - Du er sosionom og har erfaring fra arbeid i barnevernet. For en tid siden ble en gutt behandlet så stygt på en skole i Rindal at han måtte sendes på sykehus. Det var ikke mulig å få kontakt med han etter at hans hode sannsynligvis var slått inn i en murvegg flere ganger. Er hjemmeundervisning etter ditt syn et alternativ til der det foregår sterk plaging av barn i skolen?
          - Ja, så absolutt. Plaging kan være grunnlag for hjemmeundervisning.
          - Jeg vil si det så sterkt at dersom det stadig foregår plaging av et barn på skolen - og det ikke er mulig å få slutt på denne plagingen - kan det være et overgrep mot barnet å ikke gripe inn og ta barnet ut av skolen og satse på hjemmeundervisning.
          - Det vil da være viktig å satse på hjemmeundervisning for å unngå at barnet skal bli enda mer skadet. Noe av det som er alvorlig med mobbingen, er at barn hele tiden får negativ selvbekreftelse. Dette kan være så skadelig at det kan være omsorgssvikt å ikke gjøre noe med det, sier Leithe.

Mor og far borte

          - Her i landet får vi stadig flere "nøkkelbarn". Det vil si barn som må ha med seg nøkkel når de går til skolen fordi både mor og far er borte når de kommer hjem. Disse barna ser nesten ikke mor og far gjennom dagen. Hva mener du som barnevernarbeider at dette gjør med barna - og hva med hjemmeundervisning?
          - Det er ikke tvil om at det skaper problemer når mor og far har så mye å stå i med at de nesten ikke er hjemme.
          - Hos barn fører dette til et tomrom. Enkelte barn har egne ting å holde på med slik at dette tomrommet eller stresset i en viss grad blir kompensert. Samtidig er det en gruppe barn som bukker under. Men den største andelen av barna ligger i mellomsjiktet.
          - Problemet for barna blir at de føler at de ikke betyr noe for mor og far når mor og far ikke avsetter tid til å være sammen med dem. Dermed vil vi som arbeider i barnevernet få et større antall barn å ta oss av på et noe senere tidspunkt. Det må være bedre å forebygge på et tidlig tidspunkt enn å reparere etter at skader har skjedd.
          - Her kan satsing på hjemmeundervisning være et godt alternativ, for hjemmeundervisning fører til en god kontakt mellom foreldre og barn, sier Lisbeth Leithe.

---

FOTO (stort, s/h, med teksten): GODT ALTERNATIV: - Hjemmeundervisning er et godt alternativ for bedre kontakt mellom foreldre og barn, noe som har større betydning for barn enn mange tror, sier sosionom Lisbeth Leithe. Foran henne fra venstre: Miriam, Susanne og Mats Ivan. Bildet er tatt ved innkjøringen til Sund folkehøyskole. FOTO: SVEIN VILLY SANDNES.

---

Tilsynslærer Marta Straume:

- Gjensidig tillit er helt nødvendig

          - Det er viktig at tilsynsbesøkene legges opp slik at tilsynslæreren er sikker på at barna lærer det de skal - men like viktig er det at tilsynslæreren opptrer på en slik måte at det er tillit mellom vedkommende og foreldre og barn som han skal øve tilsyn overfor.

Av SVEIN VILLY SANDNES

          INDERØY: Dette sa høyskolelektor Marta Straume da hun talte til de mange som var kommet fra forskjellige kanter av landet for å delta på hjemmeundervisningskonferansen på Sund folkehøyskole i Inderøy.

Dagsaktuell sak

          I den senere tid har spørsmålet om barn og foreldres tillit til tilsynslærer stått sentralt i hjemmeundervisningsdebatten. Ikke minst i Mosvik-saken, der kommunen nå vil forsøke å gå rettens vei for å vinne fram. Da den fremste læreren her i landet på området hjemmeundervisning, høyskolelektor Marta Straume ved Lærerakademiet i Bergen, skulle innlede om hjemmeundervisning, berørte hun dette temaet.
          - Det er viktig at den som er tilsynslærer gjennomfører tilsynet på en slik måte at vedkommende er sikker på at hjemmeundervisningen holder mål. Men samtidig er det også viktig at den som er tilsynslærer rent praktisk går fram på en slik måte at det bygges opp et godt tillitsforhold mellom tilsynslæreren på den ene siden og foreldre og barn på den andre siden.
          - Dersom man som tilsynslærer opptrer på en slik måte at foreldre og barn går omkring og er livende redd hver gang det skal være tilsynsbesøk, fungerer ikke tilsynslæreren godt nok, sa Straume.

Nær medhjelper

          Overfor Dagen påpeker Marta Straume at en tilsynslærer i praksis blir en nær medhjelper til familier som starter med hjemmeundervisning.
          - Plutselig kan det være ting som en hjemmeundervisningsfamilie står litt fast i. Da er det viktig at det er et så godt forhold mellom familien og tilsynslæreren at familien ikke trenger å grue seg for å ta kontakt med tilsynslæreren for å få hjelp.
          - Dersom kommuner her i landet skulle oppnevne tilsynslærere som er direkte motstandere av hjemmeundervisning - eller som av en eller annen grunn står i en konflikt med hjemmeundervisningsfamilien - er dette et for dårlig grunnlag, sier Straume.
          Hun viser til at i løpet av det siste året har antallet familier som driver med hjemmeundervisning blitt fordoblet - slik at det i da er cirka 40 hjemmeundervisningsfamilier her i landet. Langt over halvparten av disse var representert på hjemmeundervisningskonferansen i Inderøy.

Mange grunner

          - Du kjenner relativt godt til hjemmeundervisningsfamiliene her i landet. Hvorfor begynner familier med hjemmeundervisning?
          - Det som har overrasket meg, er at det ikke er en bestemt grunn som gjør at foreldre satser på denne undervisningsformen. Noen familier har valgt hjemmeundervisning på grunn av at barna blir mobbet på skolen, noen har tatt dette valget på grunn av livssyn. Noen gjør det på grunn av farlig eller lang skolevei. I det siste er det flere som har satset på hjemmeundervisning som alternativ til å sende sine 6-åringer på skolen. Dette er noen av mange grunner for å satse på denne undervisningsformen, sier Straume.

6-årig skolestart

          - I en skolekrets i Svolvær kommune har fem av de syv foreldrene som har seksåringer valgt hjemmeundervisning, istedet for skoleundervisning. Hvordan ser du på det som har skjedd i Lofoten?
          - Jeg blir ikke overrasket over at foreldrene til fem av de syv seksåringene valgte denne undervisningsformen. Noen av foreldrene deltar her på hjemmeundervisningskonferansen.
          - Dersom folk ut over hele landet blir bevisst på hva det innebærer å sende 6-åringen på skole - istedet for å satse på hjemmeundervisning - tror jeg at det kan bli mange som gjør som de fem foreldrene i Svolvær-området, sier Marta Straume.

***

18.07. 1997, HUN på Internett / ang. gsl. :

Arne Næss og jeg om Refom-97 og
om grunnskolens formål

Av Rune L. Hansen

          Nedenstående artikkel av Arne Næss om grunnskolens formål og grunnskolens formålsparagraf stod på trykk i hans bok "Teknikk, pedagogikk og en ny livsstil. En del artikler og foredrag gjennom 25 år", Universitetsforlaget, 1978. For tyve års tid siden. Denne hans artikkel er ikke blitt mindre aktuell eller betydningsfull siden da, dessverre, - men dette faktum, og at den enda synes som fullstendig forbigått og ubesvart efter disse tyve årene, fortsatt i disse dager, - dette kan tyde på at få har lest den; at den ikke har nådd frem til de tiltenkte og hvem dette angår. Det er forfærdelig trist, og ganske katastrofalt for hele vårt samfunn!
          Den dreier seg om grunnskolelovens formålsparagraf (§ 1), - og den dreier seg om den gamle "Normalplanen for grunnskolen", - men den dreier seg også om Mønsterplanen for grunnskolen / M-87 og den nye Reform-97 med "Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen / L-97". Noen få punkter i artikkelen er kanskje på kanten eller over kanten - ang. kristendom og vitnesbyrd, - men hovedinnholdet i den er særdeles velformulert og presist, og tankevekkende. Og spørsmålene den stiller er særdeles viktige og vesentlige.
          "Grunnskolens formål" er, sier Arne Næss i en kommentar, skrevet i fortvilelse over den totale mangel av forsøk fra skolemyndighetenes side på å vise at det som faktisk praktisk gjøres på skolen dag for dag er det som er mest egnet til å realisere grunnskolens formål slik den blir formulert av myndighetene selv. Konklusjon: lærerne må søke formålet realisert. Det er deres plikt, ikke å følge reglementer etc. når de skader formålet.
          Her er den:

Grunnskolens formål (1967)

Av Arne Næss

          Normalplanutvalget av 1967 har nå publisert et "Forslag til normalplan for grunnskolen". Det er et betydelig arbeid som utvalget har nedlagt, og kvaliteten - såvidt jeg kan bedømme - er vel høyere enn det vi har vært vant til. Det rike stoff er veldisponert og arbeidet er lettlest. Jeg går ut fra at skriftet nå vil bli gitt ut i minst 50 000 eksemplarer, slik at det norske folk kan følge med i hva som foregår på skolefronten.
          Skriftet er filosofisk tankevekkende, men jeg må i denne artikkel innskrenke meg til å behandle ett hovedemne: forholdet mellom mål og middel.
          Normalplanen skal gi en utforming av de mål som er satt for skolen i loven av 13. juni 1969. Den første paragraf, den sterkt kontroversielle formålsparagraf, begynner slik: "Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane en kristen og moralsk oppseding, ..." Under overskriften "Grunnskolens oppgave" har forfatterne gitt en 18 siders generell fortolkning av formålsparagrafen.
          Ifølge forfatternes fortolkning er det den niårige grunnskolens oppgave å hjelpe barn og tenåringer til at sannhet, rettferdighet, redelighet, troskap, nestekjærlighet blir bestemmende for deres livsholdning og livsførsel. (Side 8.) Hovedoppgaven er å utvikle den hele personlighet og ikke minst fantasi, skaperevne, følsomhet, selvstendighet, åndsfrihet, toleranse. (Side 9 og 18.)
          Ut fra denne filosofi må enhver bli interessert i å få vite hvilken art samvær mellom elever og lærere man tenker seg mest egnet som middel for å nå målet. En institusjons formålsparagraf er jo utgangspunkt for prøving og feiling: noen midler viser seg gjennom prøving å være egnet, andre uegnet til å realisere formålet. Og fremfor alt: det som på ett sted og til én tid har vært egnet viser seg et annet sted eller til en annen tid uegnet.
          Leseren får temmelig plutselig svar på sitt spørsmål: Side 82 fylles av en tabell med nøyaktig angivelse av minimum antall timer pr. uke som skal ofres til en lang rekke fag. Og senere i fremstillingen, når talen er om vurdering av elevenes innsats, er det ikke vesentlig i relasjon til nestekjærlighet og sannhet, men i relasjon til fagene i tabellen. Tallene i tabellen er såpass store at samværet i klassen primært må bli et faglig samvær hvor de emner som tas opp i det store og hele er fastsatt av administrasjonsapparatet, ikke av lærerne, og fremfor alt ikke av elevene. Riktignok sies at man kan velge stoff innen visse grenser, f.eks. hvilke salmevers som skal læres, men timetall og vurdering innenfor de enkelte fag røper en stor rigiditet både med hensyn til fagutvalg og kvantum lærdom.
          Problemet som enhver som er interessert i pedagogisk filosofi og praksis må stille seg er klart: Hvilke erfaringer og hvilke logiske slutninger har normalplanens skapere benyttet seg av for å komme til den konklusjon at en i det vesentlige ensrettet fagskole best kan realisere skolens høye formål? Hva har de av argumenter å tilby overfor dem som mener slik skole snarere hindrer enn gavner allsidig personlighetsutvikling og selvrealisering? Spørsmålene som her reiser seg er ikke tatt opp. Det virker som om side 5 til 22 om grunnskolens oppgave er skrevet i en rus. En idealistisk rus som temmelig plutselig mister sitt grep på forfatterne. De våkner opp og fortsetter å skrive, men uten påvirkning fra rusens vyer.
          Det store planutvalget har dog delt seg på ett punkt i tabellen. Flertallet vil på 8. trinn (blandt meget annet) ha matematikk 4 timer, naturfag 4, musikk 0, forming 2, mens mindretallet foreslår matematikk 3, naturfag 3, musikk 1, forming 3. Jeg håper at det av offentlig diskusjon i den nærmeste fremtid vil fremgå hvorledes de to fraksjoner har fulgt bestemte, litt forskjellige veier fra normene om sannhet, rettferdighet, fantasi, følsomhet, utvikling av hele personligheten til timetall og faglister. Kort sagt: la oss få vite litt hvorledes normalplanens forfattere har oppfattet forbindelsen mellom mål og middel.
          Slik planen foreligger vil mange lærere som nå arbeider i grunnskolen tenke omtrent slik: "Ut fra loven om grunnskolen skal valg av fagområde, pensum og vurderingsmåte av ytelsene ubetinget og fullstendig underordnes de høye, noe vagt og flertydig uttrykte formål nevnt fra side 5 til 22. Jeg føler meg forpliktet overfor disse formål, men jeg er overbevist om at det ikke tjener dem å følge tabellen side 82. Da tabellen ikke er ledsaget av noen argumentasjon som rettferdiggjør den i lys av de oppstillete formålene, er det min plikt å følge min egen tankegang på dette punkt. Jeg vil ved skoleårets ende gi rapport om de faglige områder som vi i min klasse har berørt, og vedlegger en vurdering av resultatet."
          Vekten på formålene og mangelen av begrunnelse for fagmaskineriet gjør det til et samvittighetsspørsmål i samråd med foreldre og elever for den enkelte lærer å finne ut hvorledes han i praksis mener han bør forholde seg. Jeg hilser denne frihet han har fått med glede.
          Det innebærer riktignok at det ikke kan bli noe ensartet standardisert eksamens- eller vurderingsvitnebyrd for alle skoler i alle distrikter. På vitnebyrdet må det opplyses om hvilke fagområder som er gjennomgått og på hvilket nivå. Videre bør det angis hvorledes man kan skaffe seg nærmere redegjørelse for hvilke lærere og hvilken undervisningsplan som er fulgt i de enkelte år. Det er å vente at hvis lærerne følger sin samvittighet og sin common sense som pedagog vil vitnesbyrdene preges av store og meget verdifulle forskjeller. Og fremfor alt vil vi få vitnesbyrd om en skolegang hvor lærer og elev ut fra personlige interesser og behov har preget undervisningen. Allsidig personlighetsutvikling hos lærer og elev kan kun skje ved å gi dem et minimum av selvbestemmelsesrett når det gjelder valget av spørsmål som skal gjøres til utgangspunkt til faglig fordypelse.
          Det som i første omgang fremtrer som en stor svakhet ved normalplanen viser seg altså paradoksalt nok å kunne bli en velsignelse: et slag mot sentralisering og detaljdirigering og et skritt i retning av å gi det lille samfunn, elev og lærersamfunnet ved de enkelte skoler, en myndighet de sårt trenger i vårt teknokratiske storsamfunn. Skolens mekanikk underordnes skolens menneskelige formål. Ved å formulere høye forpliktende målsettinger, men ingen begrunnelse av at de angitte midler er adekvate, inviteres lærer og elev til selv å finne adekvate midler. Det er jo ikke midlene, men målene som forplikter lærerne overfor departementet. De kan kaste tabellen s. 82 i papirkurven hvis de mener den ikke er egnet middel.
          "Kristendommen" og "kristendomskunnskap" er nøkkelord i normalplanens formålsfortolkning. Dette har rimeligvis bekymret dem som mener at innholdet i den norske statsreligions bekjennelsesskrifter ifølge normalplanen skal fremlegges for elevene som en art kunnskap læreren er i besiddelse av. Men "kristendomskunnskap" har lærerne anledning til å tolke som kunnskap om kristendom. Kunnskap i kristendom vil for de mange, kanskje de fleste som kjenner litt til vår tids teologi og religionsforskning være en absurditet. Søren Kierkegaard har ikke levet forgjeves.
          Nå vil noen lærer si at de som i sin tid fikk inn uttrykket "kristen og moralsk oppseding" i formålsparagrafen nettopp tenkte seg at trosbekjennelsen skulle fremsettes som åpenbaret kunnskap. Loven fordrer ifølge disse lærere at de fremlegger bibelen, i alle fall noen deler av den, som kunnskap. Men da ligger de under for en vesentlig misforståelse av hva det vil si å fortolke en lov. En lovs forhistorie er ikke relevant. Den enkelte lærer står fritt overfor lovteksten forsåvidt han er berettiget til å tolke ordlyden ut fra moderne sprogbruk og ut fra egen kompetanse i pedagogiske anliggender. (Annerledes med testamenter: da må man ved tolkning søke å treffe nøyaktigst mulig hva testator har lagt i sine ord. Hvis tante Anna er tildelt "biblioteket", men testator påviselig brukte dette ord om vinkjelleren sin, får Anna vinkjelleren.) Forsåvidt man overhodet kan tale om kristendomskunnskap, står altså den tolkning åpen at stoffet tas fra religionsfenomenologi, religionshistorie, religionssosiologi og andre grener av religionsforskningen.
          I de første skoleår har barna ennå en vidunderlig udifferensiert måte å oppfatte på. Det som ved senere differensiering skiller seg i religiøs, kunstnerisk, filosofisk eller vitenskapelig tenkemåte er ennå samlet i et hele. Men i det urbaniserte miljø mange nå vokser opp, stiller barna meget tidlig spørsmål som fordrer at man gjør rede for hvor man står i forhold til kristen forkynnelse. Videre må man ha lov å oppfatte navnet "kristen grunnverdi" på sannhet og nestekjærlighet derhen at også i kristendommen finner man disse idealer forkynt og praktisert.
          Normalplanen inneholder meget sterke uttalelser om åndsfrihet og vidsyn, og fremhever at skolen må "anstrenge seg" for at elevene kan få møte ulike syn og standpunkter. (Side 18.) Når talen er om forpliktelse til å forsøke å styrke elevenes religiøse utvikling kan en lærer ta uttrykket i de vide betydninger som ordet idag har. Religiøsitet har idag mange utslag som bryter med enhver konfesjon. Gudløshet må skjelnes fra den kjempende ateisme som idag ofte er forenet med sosialt engasjement. Ut fra vide, men høyst aktuelle fortolkninger av religiøsitet bør normalplanens vekt på både religiøs og etisk utvikling hilses med glede.
          Dette bringer meg imidlertid til en side ved selve artikuleringen av planen som jeg finner uheldig. Slik den er formulert synes skoleadministratorer og lærere i kraft av sin stilling automatisk å være kompetent til å bidra til å gjøre sannhet, rettferdighet, redelighet og alle de andre høyeste dyder til bestemmende for barn og tenåringers livsholdning og livsførsel. Det tales overhodet ikke om barnas kompetanse i retning av å hjelpe lærere og administratorer til det samme. Denne er jo heldigvis undertiden like stor eller noe større. Skolen er en toveis institusjon: utenfor de få rent faglige spørsmål står vel elev og lærer likt i relasjoner til de mange idealer som normalplanen med rette stiller opp. Pretensjonsløshet fra lærernes side må vel fremheves som en forutsetning for en positiv og stimulerende gjensidig påvirkning.
          Skolen har særlig ansvar for å bygge opp en god mental helse hos elevene, sies det. Men kan lærere med dårlig mental helse bygge opp andres? Skoleplanleggerne må også ha i tankene lærernes mentale helse. Hva hvis den reduseres ytterligere?
          Uttrykket "skolen" brukes i normalplanen stadig som om elevene er ekte del av skolen. Hvis vi setter "lærer og elev" for "skolen" i forrige setning får vi f.eks. en uttalelse om at lærer og elev har særlig ansvar for god mental helse hos elevene. Et utmerket perspektiv, men det er neppe ment slik. Hva vi skal frem til er vel øket gjensidig hensynsfullhet, overbærenhet, men også ærlighet og en freidig kampånd på begge sider. Det er påfallende at i vurdering av oppførsel menes høflighet, men ikke ærlighet og mot og evne til ikke-voldelig adferd i konfliktsituasjoner.
          Slik normalplanen er formulert fremstår administratorer og lærere nærmest som guddommelige vesener. De skal løfte barnet fra mørket opp mot det lys de selv står i og forpakter. Imidlertid er det vel selve formuleringsmåten som her er villedende. Jeg mistenker ikke noen av planens forfattere for en slik falsk og autoritær holdning. Men hvis grunnskolens lærere skal ta på seg de avgrunnsdype forpliktelser normalplanen beskriver, må det skilles meget skarpt mellom lærerautoriteten i faglige detaljspørsmål og den kombinerte lærer-, foreldre- og elevautoritet i alle vesentlige forhold innen skolesamfunnet. Dette må komme klart til uttrykk i selve fortolkningen av grunnskolens formålsparagraf. Her trenges en reformulering som jeg håper forfatterne med glede vil påta seg.

***

---

Denne side er fra (This page is from):

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: hunwww@online.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww

-