INDEX / denne side | HUNs FRONT-SIDE / MENY | ANNET / LITTERATUR | DAGEN OG NUET NU | DEBATT | HUNs BARNE-SIDER |

OPPSLAGSTAVLE | HJELPER1 | HUV | NYHETER / HDA | SKRIVE NOTAT | THE END | <<< FORRIGE / NESTE NOTAT-SIDE >>>

HUNs notater på Internett, 07 til og med 00, 1997  - - -  - - - Har du / dere en notis, reaksjon eller noe?
---
1998, JULI : ---
- 02.07. 1998, HUN www / Notater, torsdag :
 

Overdådig Jon Lilletun

   Det er tydelig at han og hans Arbeiderparti-orienterte tropp og byråkrater satser 100% på at folk flest ikke vet hva lov og rett på saksområdet utvetydig og megetsigende med tyngde sier! Og på at folk flest vil lytte til og tro på hva han og den Arbeiderparti-orienterte og Arbeiderparti-fikserte tropp sier, og uten videre ta det for god fisk!
   Folk i befolkningen som intervjues i sammenheng med alt dette som har skjedd og skjer, synes også som i stort monn og i hovedsak å gi uttrykk for nettopp dette, - at de så fullstendig som bortimot mulig er ført bak lyset og - og det er det værste - ønsker å være ført bak lyset, - ønsker forurettelser, svindel og bedrag! Rettere sagt: ønsker det kriminelle svindel og bedrag som utgår ifra de øvre kretser og ovenifra, hva det enn er, - ønsker at det skal være lov og rett og gjeldende!

   Jeg undrer på årsakssammenhengen:
   Tildels er den opplagt nok og antagligvis særlig frykt og karriære-bevissthet, i forhold til Arbeiderparti-regimet. Først og fremst dette. Men det er noe mere i det også, om så kan sies. Iallfall også noe som i noen sammenhenger brukes som en slags bortforklaring ifra enkelte små men «betydningsfulle» kanter (i visse miljøer), - ifra visse særlig korrupte eller dumme «kristne» som i strid med Ordet og Bibelen og det juridiske på grovt forkvaklet vis fortolker noen bruddstykker i teksten på tilsvarende vis som når Fanden leser Bibelen, - sånn at det rent faktisk også dermed faktisk blir Fanden som da fortolker Bibelen! Setninger som f.eks. følgende ifra Paulus sitt brev til kolosserne, 3,22: «Dere slaver adlyd deres herrer efter kjødet i alle ting, ikke med øyentjeneste som slike som vil gjøre mennesker til lags, men i hjertets oppriktighet, fordi dere frykter Gud.»
   Slike ord er vel klar tale, eller hva? For den som ønsker slaveri og underkuelse, terror og umenneskelighet?
   Nei; - de er faktisk ikke det - for en som har lest litt mere i Bibelen enn noen bruddstykker hist og pist! Men om dette og enkelte andre sammenhenger i Bibelen mistolkes dithen, - da sier det umåtelig meget om hvor glupsk dårskapen kan bli!
   Det er omtrent likså sinnsykt som hvis man skulle tolke følgende ord ifra Jesus som et enestående lukket logisk system og altsigende bruddstykke - og slik som Fanden vil vi skal lese både Bibelen og mere til, - når Jesus, i Matteusevangeliet 23,34 sier:
   «Derfor sender jeg til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene og forfølge fra by til by.»
   Hvem trenger flere eksempler?!

   Det er en opplest og vedtatt og godt underbygget påstand, som er livlig levende i befolkningen, som sier og har stadfestet at Fanden ikke kan bli, aldri kan bli, statsråd - som Jon Lilletun, i Norges land. Hverken Fanden selv eller noen av hans nærmeste undersåtter!
   Se bare på hvor vel-kledd Jon Lilletun er og fremstår, i sin stillings glorie! Han holder ingen bloddryppende kniv i sin hånd bak sin rygg, - gjør han vel?! Det ser vel alle og enhver, som ikke er blind, at han ikke gjør!
   Og han er vel kristen? Uten å være for kristen? Og det at han er litt kristen er vel bedre enn om han ikke var det i det heletatt?
   Vi kan vel akseptere at han er kriminell når han bare er det på en renslig og akseptabel måte? Det er jo mange der høyt på stråene, rikfolk og mektige og litt av hvert, mange andre også, som liker ham svært så godt!
   Og riksadvokat Tor-Aksel Busk er jo riksadvokat selv om han er kriminell! Man bør vel kunne ha overbærenhet med slikt? Jeg har sett riksadvokat Tor-Aksel Busk fremstå på tv som er særdeles sympatisk person, minst ti ganger, - og da kan han vel ikke være så altfor kriminell?!
   Egentlig så var vel ikke Adolf Hitler i Tyskland så veldig kriminell heller? Jeg har sett ham på film mye mere enn ti ganger, alltid vel-kledd, og vel-talende efter den tids mote, alltid uten en eneste bloddråpe på klærne og tiljublet som var han The Beatles eller Kongen selv. Få av hans undersåtter ble avstraffet efter den verdenskrigen, hverken i Nürnberg eller andre steder. Bare noen få. De andre, de fleste av de, var og er hedersfolk.  Mange av de var og er besteborgere i godt betalte og respekterte stillinger, fortsatt, i Tyskland, men også andre steder i verden.
   Vi må vel heller skylde på oss selv?! Vi får de politikere, ledere og helter som vi gjør oss fortjent til. Og når de vil vi skal være noen uslinger så får vi vel bare finne oss i å være noen uslinger, - særlig når de aldri sier at vi er noen uslinger! Hva skulle vi ellers forvente å være? Skrøpelige oss. Den ene værre enn den andre.
   Resignasjon? Fanden er ikke bare å leke med, spør du meg! Tryggest å være på den sikre og sterke side, - hvis f.eks. Fanden bedyrer å være Gud! Da får vi vel nærsagt kanskje både i pose og i sekk!
   Dessuten; - de første som protesterer skiller seg ut, og blir kanskje drept eller forfulgt. Mitt motto er: Se hva de andre gjør først! Det kan bli en ensom og ille sak å være alene. For alene, for ille!
   Hva har vel en skarve prest eller to å stille opp med imot en biskop eller to, eller imot de Arbeiderparti-opplærte byråkratene i Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet?!
   Det gjelder om å holde seg på rett side! Og rett side, det er - om ikke i det lange løp, så iallfall lenge - den siden som i utgangspunktet er sterk og har rett!
   Forstod vi hverandre rett?

***

Oversendt pr. fax 17.06. 1998 kl. 23.30 til
KUF / Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet,
Akersgt. 42, Boks 8119 Dep, 0032 OSLO,
Grunnskoleavdelingen: Tlf. 222 47501/03  Faks: 222 42732 /

Tilsynsansvaret og Mosvik-skole-saken

     Det er mange gode grunner for at familiene i Mosvik ikke bør akseptere hva kommune-administrasjonen i Mosvik ønsker mht. den kommunale tilsynsplikt i forhold til hjemmeundervisningen.

     For det første vil de da (og allerede i utgangspunktet) innrømme forvaltningen et lovbrudd. (Både i forhold til grunnskoleloven og alt annet relevant lovverk.)

     For det andre tilsier tidligere erfaringer (og saklig forutsigbarhet) at de ikke bør det. Både deres egne erfaringer så langt, men også andres saks-relevante erfaringer (f.eks. Åmli-saken).
     En tilsynsordning slik som utdanningsdirektøren i Nord-Trøndelag (og Sør-Trøndelag!) og  Mosvik kommune-administrasjon ønsker den vil nærsagt eller rett ut sagt invitere til makt-misbruk. Beroende på diverse forhold mht. i hvor sterk grad, - men konsekvensene vil uansett fort og lett da kunne bli katastrofale for de angjeldende familier.

     For det tredje så er den tilsynsordning som fremgår av grunnskoleloven eksemplarisk i pakt med internasjonale konvensjoner og med foreldreretten og alt annet lovverk i tilknytning til vårt land. Og den er fungerende og tilfredsstillende for begge og alle parter, særdeles meget godt. Og den er kanskje også umulig å misbruke? Den har bare fordeler, men kanskje i det heletatt ikke ulemper - eller hva?

     De involverete ifra forvaltningens side har hittil mange steder i stort monn ikke vært opptatt av hva som er rett, - men av hvem som skal ha rett! Og da har det minst av alt vært lovverket selv eller de enkelte familier de har lytter til, og mest av alt og vel omtrent bare andre i forvaltningen (som har ønske om makt, eller for å dekke over forurettelser og kveruleringer).
 

Syndebukkene og havresekken

     «Siden det er kommunen som etter loven har ansvaret for å føre tilsyn med hjemmeundervisningen, medfører dette bl.a. at det er kommunen som har avgjørelsesmyndigheten når det gjelder valg av person som skal forestå tilsynet i praksis. Noe annet er selvsagt at den personen som kommunen oppnevner til å føre tilsynet, må utføre oppgaven på en saklig og korrekt måte med tilbørlig aktpågivenhet i forhold til de hensyn man står overfor på dette området. Dette innebærer også at den som fører tilsynet, må - innenfor rammen av gjeldende rett - tilstrebe å få til et godt samarbeid med dem som driver hjemmeundervisning. Skulle man så - på bakgrunn av erfaring - mene at den som fører tilsynet, utfører oppgaven på en gal eller uheldig måte, har man full rett til å påtale dette overfor kommunen. Kommunen plikter da å undersøke saken, og eventuelt ta de skritt som er nødvendige for å rette på forholdet. Skulle man mene at kommunen i slike tilfelle ikke forholder seg på adekvat måte ut fra den foreliggende situasjon, har man adgang til å henvende seg til statens utdanningskontor, slik at utdanningskontoret kan prøve saken.»

     Dette er så uholdbart og lovstridig som det bare kan bli! Eller, det er iallfall motsatt av hva grunnskolelovens formålsparagraf, og lovverket iøvrig, sier!
     Var det noen som snakket om at bukken, efter KUFs «fortolkninger», skal passe på havresekken?!
     Om havresekken (dvs. de angjeldende familier) skulle bli oppspist av bukken, da skal havresekken «ha adgang» til å klage til bukken!!
     Om det skulle bli igjen noe av havresekken, da hjelper det i realitetenes verden lite med en slik klageadgang! Den kan være - og har ofte vist seg å være - nettopp; enda værre enn fullstendig verdiløs!

     Det står iøvrig svært så mye annet forvridd, feilaktig og grovt usaklig i dette nevnte brev. Brevet ble iøvrig enkelt og greit besvart ifra min side, uten at jeg fikk høre noe mere derfra før samme Cato Aarø telefonerte og ville snakke med meg ca. tre måneder senere, 17.06. 1998, ca. kl. 15.00, i forbindelse også med alt dette som han særlig ville snakke om. Telefonen kom helt uventet, og vi snakket en halvtimes tid eller mere om saksforholdet. Jeg nevnte for ham at en slik telefonsamtale på en måte er mere flyktig enn de nedskrevne ord, - og håper at han dermed forstår saksforholdene og meg dithen at en slik telefonsamtale ikke kan oppfattes som en erstatning for et skriftlig svar eller en nødvendig besinnelse. Jeg har i efterhånd en - berettiget eller uberettiget - mistanke om at han kan hende telefonerte nettopp for å unngå å avfatte seg ytterligere skriftlig, - for derigjennom å bedre unndra seg saken. (F.eks. ved i efterhånd å kunne eller ville henvise til noe særdeles flyktig, - fiktivt eller reellt!)

     Han fremsatte forslaget at jeg og familien henvender oss til Sivilombudsmannen eller en uavhengig jurist, men at sistnevnte kostet penger. (Han vet vel at vi er en sterkt forurettet familie med syv mennesker, to voksne og fem barn, som nu overlever på bare en uføretrygd og barnetrygden.). Til dette hadde jeg en del forskjellig å si som jeg lot ham få høre. Bl.a.: - Sivilombudsmannen som derefter henvender seg til Cato Aarø! Til dette sa Cato Aarø ja, men at Sivilombudsmannen likevel vil kunne foreta «en selvstendig vurdering». Jeg sa i forbindelse med dette at jeg har mange eksempler på at Sivilombudsmannen står for korrupsjon, men at vi jo uansett vil forsøke også dette (som en av etappene i vår spissrotgang), hvis vi kommer så langt og overlever så langt, men at vi jo har forsøkt - har ikke gjort stort annet - både det ene og det annet i lange baner, uten at det har hjulpet noe så langt, men at jeg forstår det på Cato Aarø altså? - som at det nu er Sivilombudsmannen, neste stopp, som vil bli «siste stopp» - som vil ordne opp i det hele? (At nu er vi nær ved målet? - efter alle disse årene med brever og henvendelser så mange forskjellige slags steder?) Kommentar: Efter at Sivilombudsmannen har snakket / skrevet med Cato Aarø, - da blir det vel ikke mye igjen av den «selvstendigheten» til Sivilombudsmannen - og en rettlig slags ond sirkel av Syndebukker!? Sivilombudsmannen kan jo f.eks. også, mitt forslag, henvende seg til Riksadvokaten, Tor-Aksel Buck (den juridiske Storebukken selv!?), - som vel vil fortelle ham det samme som Riksadvokaten og Statsadvokatembetet har gitt oss klar beskjed om: - At uansett hva forvaltningen gjør, og uansett hvor galt det er, så skal forvaltningen uansett likevel ha rett og heller ikke kunne dra noe som helst straffeansvar efter seg! (PS: Det er fortsatt landet Norge vi snakker om!) Jeg sa også til Cato Aarø, at han og de der jo gjerne kunne oversende saken til Sivilombudsmannen på våre vegne, at det ville jeg så gjerne - og kan vel være et godt forslag? Vi er jo uansett bortimot eller kanskje snart eller helt døde av utmattelse og det ene med det andre efter alle de årene hvor vi hvert eneste døgn kontinuerlig har arbeidet med saken, og vi er fengslede og lenkede mennesker, som forsøker å overleve også i indre landflyktighet og eksil, for å komme oss ut av det ... Og at han vel jo kunne hjelpe på denne måten, hvis han ville, og at det vel kunne være rett og riktig. Til det sa han nei. Det må vi gjøre selv, uansett om vi er halvdøde eller ikke og uansett hva vi har opplevd og gjennomgått. Dette var bare litt av alt det vi snakket om, og det ble snakket om flere forhold i hele sakens forbindelse. Det var ikke så meget dette med Sivilombudsmannen vi snakket om.

   Han snakket også såvidt om min fortolkning av grunnskoleloven kontra sin egen. Jeg sa at jeg trenger da ikke å fortolke loven i det heletatt, bare å lese det som jo enkelt og greit står der. At jeg er da ikke analfabet heller (og heller ikke forvirret eller noe rart).

   Når det gjelder alt det vi snakket om (også f.eks. Mosvik) så fikk jeg inntrykk av han jo vet at han kan hjelpe til hvis han vil, men han vil ikke (som han selv sa). Han vil fortolke seg bort ifra lov og rett, og er mere opptatt av hvem som skal ha rett, at f.eks. jo utdanningsdirektør Ola Moe i Sør-Trøndelag skal og må få ha rett, og at han vil skyve fra seg alt ansvar for noe som helst, uansett hva det er, og fordele og oppløse ansvaret for hva det enn måtte være på «de andre» eller på intet. Konsekvensene av hva han selv gjør eller fortolker eller medfører er han overhodet ikke det minste interessert i. (Han har på en slags måte i seg selv i sin stilling opphørt med å være menneske?)
   Da jeg omtalte ordningen og forholdene her i Sveio kommune som uproblematiske for vårt vedkommende mht. hjemmeundervisningsordningen ifra kommuneadministrasjonens side, sa han at: «Ja, men da er jo alt bra da!» Til det måtte jeg faktisk svare ham, at: «Det er da ikke her vi har vårt hjemsted og våre liv, våre eiendeler, vår slekt og våre røtter og vår fremtid!»
   Jeg syntes det var ganske så oppsiktsvekkende utrolig at jeg måtte minne ham på at vi ikke er her frivillige, at vi, døende, er her som flyktninger og i eksil!

   Jeg fortalte også at vi selvfølgelig prøver å komme oss til mere hjemlige trakter igjen, og at vi har hatt flere gode tilbud mht. bosted i Trøndelag. Men når vi da undersøker med skolesjefene i de forskjellige kommuner der i nærheten av utdanningsdirektør Ola Moe - så blir vi møtt med lovstridige krav og trusler, en del forskjellig - men nokså entydig - fra kommune til kommune. En kommune i Nord-Trøndelag hvor vi kontaktet skolesjefen hadde bare dette med at de totalitært og ensidig ville bestemme tilsynsperson som klausul. Da jeg overfor den skolesjefen bl.a. sa at vi vel ikke kan flytte dit og så risikere at han utnevnte en tilsynsperson som motarbeidet hjemmeundervisning eller som hadde som hensikt å få barna inn i den offentlige skolen eller som ville komme til å motarbeide oss som familie eller legge kjepper i hjulene for oss; at vi vel ikke kan eller bør ta sjangsen på å flytte dit for derefter i beste fall å måtte flykte eller flytte igjen?! Den risikoen må dere ta hvis dere skal flytte hit, sa han!

   Til det sier jeg nu: At slik må det ikke og skal det ikke være i Norges land! Det er ikke de og det korrupte og kriminelle som skal jage oss i spissrotgang rundt omkring eller i ødeleggelsen!

   Og bl.a. Cato Aarø må besinne seg grundig og skikkelig for ikke å bli enda mere medskyldige i den inkvisisjonen som pågår overfor familier som tenker på eller ønsker å ha eller har hjemmeundervisning.
   Slik det enda nu er så er deres underskrifter og «fortolkninger» delaktige i uretten. Deres person utstråler hemmende, ødeleggende og farlig urett i en stor og omfattende radius omkring seg.

***
HUN www-kommentar: SE OGSÅ BL.A. NEDENSTÅENDE ARTIKKEL ///

SAMT MOSVIK-SKOLE-SAKEN

& SKAUN-SKOLE-SAKEN

***
 

--- HUN www, 05.06. 1998 / TILSENDES MED ØNSKE OM Å BLI BRUKT - PR. FAX TIL:
DAGSAVISEN DAGEN & KUF / GRUNNSKOLEAVDELINGEN / oversendt kl. 08.00
---

Inge Lønning og opplæringsloven

      Medlem av Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite, Inge Lønning (H), er intervjuet i Dagen 04.06. 1998 hvor han fremsetter feilaktige saksopplysninger det er på sin plass å korrigere - og kommentere.

      Han sier på en måte at grunnskolelovens § 27 pkt. 3 om den kommunale tilsynsplikt i forhold til hjemmeundervisningen er å tolke slik at kommuneadministrasjonen ensidig og totalitært skal bestemme hvem som skal utføre tilsynet. Underforstått at det ikke er foreldrene (og kommuneadministrasjonen) som skal velge en tilsynsfører som kommuneadministrasjonen (og foreldrene) kan eller bør akseptere.

      Hans fortolkning av dette forutsetter dermed en tilsidesettelse og fornektelse av grunnskolelovens formålsparagraf, og av foreldreretten og internasjonale menneskerettskonvensjoner. Av f.eks. grunnskolelovens formålsparagraf, fremgår entydig og klart at det er skolen som skal samarbeide med hjemmet, og ikke omvendt. Naturlig og selvfølgelig nok.
      Forslaget til ny opplæringslov som skal behandles i Stortinget i disse dager inneholder en tilsvarende feil-fortolkning, som går slik: «Når det gjeld det tilsynsansvaret kommunen har med privat heimeopplæring, presiserer departementet at kommunen har ansvaret for tilsynet, og dermed rett til å velja ut tilsynsperson. Dette bør skje i samråd med foreldra.»
       Dette er en type tolkning som kan betegnes som tilføyelses-fortolkning! Og var det ikke for dens siste setning så ble den enda mere grotesk.
      Den dagens ordning Inge Lønning sikter til er mao. ikke slik han og hans komite sier, - men derimot kanskje slik som han ønsker den skal være? Den feil- og tilføyelses-fortolkning han gjør seg til talsmann for er ialle fall nettopp slik som forurettende og maktbegjærlige byråkrater ønsker at den skal være og bli! Dokumentasjon på dette, som Inge Lønning på sett og vis synes som å efterlyse, finnes det iøvrig en hel del av, for den som er interessert i saksområdet. (Eksempelvis utdanningsdirektøren i Nord-Trøndelag og Mosvik kommuneadministrasjon sin behandling av hjemmeundervisere i Mosvik kommune.) Konsekvensene av at kommuneadministrasjonen evt. ensidig og totalitært skulle bestemme tilsynsperson for hjemmeundervisningen vil eller ville uunngåelig lett og fort bli mye makabert!
      Den slags fortolkning det dreier seg om, - er en fortolkning som både endrer og tilføyer til grunnskoleloven, og som bortforklarer, og som samtidig er i strid med den!

      Også Lønning konstanterer iøvrig til sin forbauselse at en utdanningsminister fra Kristelig Folkeparti med det foreliggende forslag til ny opplæringslov har utformet et opplegg som han vanskelig kan se skiller seg fra Arbeiderpartiets. Men, sier han: «En kritikk som innebærer at regjeringen her har utformet et opplegg som er i strid med de menneskerettighetskonvensjoner som Norge har undertegnet, er å gå for langt.»
      Det er det ikke, Inge Lønning! En slik kritikk er ikke bare berettiget, men den er nu også svært så viktig og nødvendig. Hvis det altså i det minste er menneskeverdet og mennesker og familier vi bryr oss om.
      Det aktuelle forslag til ny opplæringslov er nokså entydig preget av bestrebelser på å i totalitet forsøke å neglisjere slike verdier. Det er utrolig preget av tyranniske og hjernevaskende planer, tanker og ønsker om å ville bestemme og uniformere alle og enhvers tanker og timeplan - og livets mønsterplan!
      Og det er dessuten også preget av at de i forvaltningen og byråkratiet i Norge som har forurettet i diverse og mange saker har villet inkorporere sitt syn på sakene - til forsvar for seg selv. Efter mitt syn er det også et videreførende forsøk på masse-suggesjon, for å ytterligere, og fordekt, tvinge vårt lands befolkning til ateisme, egoisme, uvitenhet, korrupsjon, hor, barnemishandling, slaveri og omsorgssvikt.
      På mange vis synes det som om Fanden og hans klikk lager reformer og lovendringer, den ene efter den andre, som plager oss, - for å plage oss til å oppgi selvstendighet, integritet, familiebånd, trivsel, dannelse, nysgjerrighet, lærelyst, selvtillit, ærlighet, osv.! - Og for å opprettholde og videreføre den prestisje som er gått i maktbegjærlige forurettelser. Det virker absolutt som at også Sentrumsregjeringen - og flere - har gått i Arbeiderpartiets skoler, dessverre!
      Og jeg tror at det som viktigst av alt nu trengs er et grundig og skikkelig oppgjør - også rettslig - med det Arbeiderpartiet som har hærjet og indoktrinert vårt land i det meste av hele dette århundrede, og med all den norske korrupsjon og egoisme som har kledd seg ut så staselig mere og mere opp igjennom disse mange årene - som mange nu enda knapt ser, og så mange ikke vil skal bli sett!

***

NOEN HENVISNINGER :

*1) :
Grunnskolelovens § 27 punkt 3: «Kommunen fører tilsyn med pliktig opplæring for dei som ikkje går i den kommunale skolen og skal, om det er grunn til det, kalle dei inn til særskilde prøver.»

*2) :
Grunnskolelovens formålsparagraf (som er § 1) går slik:
     «Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
     Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.»

*3) :
F.eks. så sier Verdenserklæringen om menneskerettighetene ifra 1948, som også Norge har underskrevet, i art. 26. pkt. 3, sier at foreldrene skal "velge den art av undervisning som deres barn skal få." Mens i Den europeiske menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll nr. 1 (1952) art. 2 sies det at alle og enhver har rett til en oppdragelse og undervisning i samsvar med foreldrenes religiøse oppfatning og livsanskuelse. Det står faktisk at: "Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse".

*4) :
I Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr 7, Barnelova (Bl.), § 30, heter det bl.a. at: «Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»

*5) :
Ot prp nr 46 (1997-98) Om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)
http://odin.dep.no/repub/97-98/otprp/46/index.htm

***
Avs. :
 Rune L. Hansen,
 N-5520 Sveio.
 Tlf.: 52 74 08 64.
 Fax: 52 74 04 35.

***

--- HUN www / TILFØYELSER, HENVENDELSER, KOMMENTARER, ETC. :

- 09.05. 1998, Dagen, s. 2 / mening / skolen / synspunkt, lørdag : "Maktspill om Den norske skole", av Christian W. Beck, 1.aman. i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. NB!

- 19.05. 1998, HUN www / Notater, tirsdag : "Tilsyn og frykt i hjemmeundervisningen", av Rune L. Hansen.

- 27.05. 1998, HUN www / Bestialitetens ansikt, onsdag :  "Arbeiderpartiets skole, men", av Rune L. Hansen.

- 03.06. 1998, HUN www, Notater, onsdag : "Tyranni, hjernevask og tilsyn i skole!", av Rune L. Hansen.

- 04.06. 1998, Dagen, forsiden + s. 6, torsdag : "Kraftige reaksjoner på forslag til opplæringslov: Foreldre starter privatskole" / "Reagerer kraftig på innskrenket hjemmeundervisning: Starter privatskole", av Thor Christian Skavlem. NB!

- 04.06. 1998, Dagen, s. 2 / menneskerettigheter / synspunkt, torsdag : "Ny opplæringslov", av Olav Aasland og Bjørn Lende. NB!

- 04.06. 1998, Dagen, 1/3 lederplass s. 3, torsdag : "Fra undervisningsplikt til skoleplikt", av Finn Jarle Sæle, sjefred. NB!

- 17.06. 1998, HUN www / Notater, onsdag : "Tilsynsansvaret og Mosvik-skole-saken", av Rune L. Hansen.

-

***

Særlig adressert til / og oversendt pr. fax 03.06. 1998 til
KUF / Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet,
Akersgt. 42, Boks 8119 Dep, 0032 OSLO,
Grunnskoleavdelingen: Tlf. 222 47501/03  Faks: 222 42732 /

Tyranni, hjernevask og tilsyn i skole!

     Tyranni og hjernevask om noen skulle bestemme vår timeplan og livets mønsterplan!

     Fanden og hans klikk vel som lager reformer og lovendringer som plager oss, for ytterligere å forby mennesker som meg og min familie, og mange andre ansvarlige mennesker og familier som de vil forandre eller ha i slaveri, mishandling og omsorgssvikt - og som de vil unndra livets rett?! Og som lager reformer og lovendringer for å unnskylde, og for å opprettholde og videreføre, den prestisje som er gått i maktbegjærlige forurettelser!

     Hvorfor vil noen i forvaltningen forvalte den kommunale tilsynsplikt de er pålagt i henhold til grunnskolelovens § 27 punkt 3 (*1) overfor hjemmeundervisningen på en slik måte at kommuneforvaltningen ensidig og totalitært skal bestemme og utnevne tilsynsperson for hjemmeundervisningen? Hva er det fordelaktige og riktige ved dettte, bortsett fra at det er i strid med lov og rett og med folkevett og med hva menneskeverdet i mange tilfeller kan eller bør akseptere?

     Kommune-administrasjonen i Mosvik i Nord-Trøndelag fylke mener - i forhold til hjemmeundervisningen - at å fortolke slik de gjør er riktig fordi deres overordnede, utdanningsdirektøren i Nord-Trøndelag fylke, gir de beskjed om dette. Forholder det seg slik at også utdanningsdirektøren i fylket får beskjed om hva som er riktig fortolkning - ifra sine overordnede?

     Fanden mener i fullt alvor at sin fortolkning av den kommunale tilsynsplikt som grunnskolelovens § 27 punkt 3 uttrykker (*1), tilsidesetter grunnskolelovens § 1, som er grunnskolelovens formålsparagraf (*2)!
     Likesom denne Fandens fortolkning av grunnskolelovens § 27:3 også tilsidesetter og fornekter internasjonale menneskerettighets-konvensjoner underskrevet og ratifisert av Norge (*3). Pluss, pluss! Pluss f.eks. også den norske Barnelovens (Lov om barn og foreldre av 08.04. 1981 nr. 7) paragraf 30 (*4)!
 
     Hvorfor og hvordan har forskjellige kommune-administrasjoner og fylkenes utdanningssjefer i Norge fortolkningsmodeller av grunnskoleloven og det øvrige lovverk?
     Og hvorfor og hvordan er disse mere eller mindre forskjellige fortolkningsmodeller så forskjellige?
     Flere av disse er f.eks. ingenting annet enn ovenifra-nedadrettede tilføyelses-fortolkninger, - som både endrer og tilføyer til grunnskoleloven, og som samtidig er i strid med den!

*

NOTER :

*1) :
Grunnskolelovens § 27 punkt 3: «Kommunen fører tilsyn med pliktig opplæring for dei som ikkje går i den kommunale skolen og skal, om det er grunn til det, kalle dei inn til særskilde prøver.»

*2) :
Grunnskolelovens formålsparagraf (som er § 1) går slik:
     «Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
     Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.»

*3) :
F.eks. så sier Verdenserklæringen om menneskerettighetene ifra 1948, som også Norge har underskrevet, i art. 26. pkt. 3, sier at foreldrene skal "velge den art av undervisning som deres barn skal få." Mens i Den europeiske menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll nr. 1 (1952) art. 2 sies det at alle og enhver har rett til en oppdragelse og undervisning i samsvar med foreldrenes religiøse oppfatning og livsanskuelse. Det står faktisk at: "Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse".

*4) :
I Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr 7, Barnelova (Bl.), § 30, heter det bl.a. at: «Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»
 

***
Inge Lønning og opplæringsloven
--- HUN www / TILFØYELSER, HENVENDELSER, KOMMENTARER, ETC. :

- 09.05. 1998, Dagen, s. 2 / mening / skolen / synspunkt, lørdag : "Maktspill om Den norske skole", av Christian W. Beck, 1.aman. i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. NB!

- 19.05. 1998, HUN www / Notater, tirsdag : "Tilsyn og frykt i hjemmeundervisningen", av Rune L. Hansen.

- 27.05. 1998, HUN www / Bestialitetens ansikt, onsdag :  "Arbeiderpartiets skole, men", av Rune L. Hansen.

- 04.06. 1998, Dagen, forsiden + s. 6, torsdag : "Kraftige reaksjoner på forslag til opplæringslov: Foreldre starter privatskole" / "Reagerer kraftig på innskrenket hjemmeundervisning: Starter privatskole", av Thor Christian Skavlem. NB!

- 04.06. 1998, Dagen, s. 2 / menneskerettigheter / synspunkt, torsdag : "Ny opplæringslov", av Olav Aasland og Bjørn Lende. NB!

- 04.06. 1998, Dagen, 1/3 lederplass s. 3, torsdag : "Fra undervisningsplikt til skoleplikt", av Finn Jarle Sæle, sjefred. NB!

- 05.06. 1998, HUN www / Notater, fredag : "Inge Lønning og opplæringsloven", av Rune L. Hansen.

- 17.06. 1998, HUN www / Notater, onsdag : "Tilsynsansvaret og Mosvik-skole-saken", av Rune L. Hansen.

-

***

- 19.05. 1998, HUN www / Notater, tirsdag :

Oversendt pr. fax 03.06. 1998 til
KUF / Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet,
Akersgt. 42, Boks 8119 Dep, 0032 OSLO,
Grunnskoleavdelingen: Tlf. 222 47501/03  Faks: 222 42732 /

Tilsyn og frykt i hjemmeundervisningen

     Arbeiderpartiet og deres haleheng frykter innbitt hjemmeundervisningen som et konkret og enkelt og greit alternativ til den offentlige skolen. De frykter den som en motsats til sin egen fascist-marxistiske kaste-vesen-ideologi, - som en trussel imot denne sin dressur- og tvangs-ideologi.
     Hva er det de er så redd for angående hjemmeundervisning?
     Det er flere saksforhold som bør nevnes og betenkes. De er kanskje særlig redd for at foreldre og familier skal få oppleve og erfare at dette var da ikke særlig vanskelig, - tvert om, både trivlig, enkelt og praktisk. Og på så mange måter fordelaktig for hele familien!

     For først å nevne noe:
     Hele familiens frihet og bevegelsesmuligheter vil ofte kunne være svært så mye bedre ved hjemmeundervisning. Og videre:
     Å få slippe å bekymre seg for om barna blir utsatt for mas eller blir krenket, eller om de blir vist den respekt, omsorg og tålmådighet som de trenger og hjemmet forventer. Å slippe å bekymre seg for om barna blir tillært kjedsomhet, mobbing, røyking og uhumskheter, seksuelle eller erotiske vrangforestillinger, psykiske og mentale eller sosiale ødeleggende innflytelser, kriminell adferd, etc. Å slippe å tenke på om de blir tillært at kunnskap og visdom, etikk og moral, og det å lære er noe kjedelig, tørt og virkelighetsfjernt, eller at arbeide og omsorg er et ork, eller at arbeidslivet er noe som en skal slave i, osv. Å slippe å tenke på at en overlater sine egne barn til mere eller mindre fremmede og ukjente mennesker - og hvilken forståelse og tålmodighet disse har for ens egne barn - osv. Å slippe å tenke på de ryktene som går derom og derifra, - om homofili, ateisme, narkotika, pornografi, mishandling, bråk, hjernevask-disiplinering, fiksering, kunstgjødsling, eller hva det måtte være, osv. Å slippe å tenke på at så mangt og mye skulle barna egentlig ha lært og opplevd på helt andre måter. Å slippe å tenke på de alle manglende og skadene i de sosiale omgivelsene, i atmossfæren og klimaet, i offentlige skolers inngjerdinger. Og at barna er borte fra sine søsken og foreldre og familie og hjemsted, landskaper og bedre omgivelser, miljøer og muligheter. Å slippe å tenke på om barna kanskje mistrives, mishandles, misdannes eller misforståes der. At de skades og ikke passes på tilstrekkelig eller som ønsket, eller at de utsettes for perversjoner eller annet i eller omkring skolen. Og evt. å slippe å tenke på manglene i kvaliteten, og arten i disse, som de offentlige skolene kan tilby. Og at barna blir tapere og mislykkede og utpinte. Sjangsene for alt dette og så mye mere til er jo mildt sagt tilstedeværende i rikt monn i de offentlige skolene! Svært så mange av de flommer over av problemkomplekser!
     Trivselen i hele familien kan være mye overlegent og kvalitativt bedre for mange i og med hjemmeundervisning. Og kunnskapstørsten og interessen, iveren og nysgjerrigheten efter alt det som skolen egentlig skal og bør gi. Og mange foreldre - har det både her til lands og i andre land vist seg - opplever dette å kunne undervise og lære barna også som å kunne lære (og være) sammen med barna! Mange foreldre opplever dette bl.a. også som en slags særdeles fin og givende slags efterutdannings-reform!
     Motstanderne av hjemmeundervisning, har det vist seg, er ofte svært så redd for at hjemmeundervisningen skal få fremvise sine ofte og gjerne meget overlegne fortreffeligheter. Oftest er disse motstanderne engasjert i eller har prestisje i forhold til den offentlige skolen; og frykter at den offentlige skolen skal komme i et svært så dårlig lys i forhold til hva ganske alminnelige foreldre selv lettvint makter og klarer å få til hjemme i hjemmeundervisningen. Frykter å få se - og at andre skal få øynene opp for - de oftest mye bedre resultatene, kunnskapsmessig, sosialt, trivselsmessig, osv., som hjemmeundervisningen i all sin enkelhet oftest fremviser og kan fremvise. Så snart slike erfaringer, resultater og muligheter viser snurten av seg blir de truende og farlige og bortforklarende og fortiende og overtrampende. De skjønner ikke, og vil ikke forstå, galskapen i at foreldre og barn som vil være sammen i hverdagen, og som trenger hverandre, ikke skal få lov til det!
     Engasjerte forsvarere av (og med prestisje eller karriere i) forskjellige slags skoler, har ofte nok hatt svært så sterke tendenser til å forsvare egne virkeområder og livssyn etc. også med angrep på øvrige og andre typer. Muren har på så mange måter vært svært så kompakt og faretruende i så måte! Arbeiderpartiet forsvarer sine skoler, med de mest utenkelige slags grøsselige midler. Og Norsk Lærerlag og flere forsvarer deres og sine skoler, med sine slags rovgriske midler. (Se f.eks. på deres uhyrlige formålsparagrafer, - som absolutt ikke dreier seg om barna og pedagogikk, men på renheklet egoistisk vis om penger og om penger og kompetanse-kastevesen!) Iøvrig kan mange slags forhold av misunnelse, og også frykt for og fordommer og dårskap i forhold til det mere ukjente, på så forskjellig vis gjøre seg gjeldende og være involvert - også mht. slike livsforhold.
    Personlig har jeg stor sans for Steinerskolen som givende, og også svært så god greie på hva de driver med og hvordan, - men i forhold til hjemmeskolen (slik denne kan være; f.eks. i min familie - om ikke forurettelsene vi har vært og er utsatt for hadde hindret meg og min kone å gi barna her hva de egentlig skal ha og var vant med å få fra før av, og har fratatt oss nærsagt alt og alle muligheter for dette og så mye mere) så er og blir endog Steinerskolen noe svært så annenrangs og så langt ifra tilfredsstillende, mens de fleste offentlige grunnskolenes tilbud om barnemishandling, virkelighetsflukt og grov omsorgssvikt (hvilket det mildt sagt er i mine øyne) er og representerer en sadisme jeg aldri i verden kunne finne på å tenke meg å utsette mine barn for, om det så gjaldt livet. Forskjellige slags private skoler vil heller aldri kunne stille med noe som kan erstatte eller tilnærmet komme opp imot hva hjemmeskolen har å gi for min families vedkommende. Dog ville forskjellige slags tenkelige samarbeidsformer med alle disse vært poitivt og ønskelig på så forskjellig vis for meg og min familie. Mange vet jeg har tenkt i lignende baner, men har ikke våget å snakke det minste høyt om det i frykt for hva de dermed har kunnet bli utsatt for av trakassering og det som værre er!
     De mere ideologiske eller politiske motstanderne av hjemmeundervisning vil ofte og gjerne - har det vist seg - forsvare sin «rett til» indoktrinering og hjernevask av massene, av befolkningen, og da særlig med stor vekt lagt på barna - som de oppvoksende generasjoner. Derfor vil ha oppløsning av familiene og alt som medvirker til dette, til fordel for Storebror eller Staten, - derfor vil de ikke ha ordninger som kontantstøtte til småbarnsforeldre, omsorgsstatus, solidaritet og medmenneskelighet overfor de svake og fattige i form av minste-felles-inntekt, etc., - derfor vil de ha mange (og offentlig kontrollerte) barnehager, og foreldre lenge og mest mulig borte fra hjemmet og barna, og ordninger i samfunnet med mye byråkrati for håndtering av søknader - som de kan kontrollere og avslå eller godkjenne. Osv., osv., - se selv de allehånde slags vis deres ideologiske mål gir seg groteske og grusomme, og egoisme-stimulerende, ytringer og strukturer!
     Mange av de er rett og slett også uten skrupler villige til å ødelegge eller drepe familier og enkeltmennesker, med forskjellige slags pennestrøk og på diverse vis, for å ivareta disse side interesser. Og å bortfortolke alt som smaker av lov og rett som forsvarer menneskerettigheter og går på tvers av de ideologiske eller karriere-messige hensikter.

     Da det gikk opp for de at det for alvor begynte å gå opp for folk her til lands at det norske lovverket - og også internasjonale menneskerettighetskonvensjoner underskrevet og ratifisert av Norge - forsvarer familienes selvfølgelige rett til å kunne ha hjemmeundervisning, ble de ganske så desperate og farlige og gikk forsterket igang med mange slags mottiltak og angrep.
     Disse deres tiltak og angrep ble - for å si det på en litt enkel måte - mye sterkere gjennomskuet og avslørt enn de kunne regne med, og hele situasjonen og saksforholdet er i disse dager stadig mere og sterkere tilspisset mht. alvoret og konsekvensene i det hele og for landets befolkning. Noe som de sterkt fortsatt forsøker å bortforklare og å fortie.
     Lovverket og grunnskoleloven er de, så skjult og fordekt - og så langt - som det har latt seg gjøre for de, i ferd med å få endret for å opprettholde sine ideologiske hensikter, og for best mulig å få vanskeliggjort og fjernet mulighetene for hjemmeundervisning, og for å tilstramme grepet på og kontrollen med det meste av all annen undervisning. De står pr. idag nu like foran en stor seier i så måte. Eller evt. et stort og svært så alvorlig nederlag, om de likevel i siste liten ikke skulle lykkes!
     De har - med det som angår alt dette - flere viktige punkter som står på spill i denne kampen. Bl.a. Christian W. Beck har skrevet fortreffelig megetsigende angående dette. (Jeg henviser derfor også dithen.) Her nu tenkte jeg kun å gå nærmere inn på ett av de viktigste punktene i så måte. Det som angår den lovpålagte tilsynsplikten overfor hjemmeundervisningen som forvaltningen har i henhold til grunnskolelovens § 27 pkt. 3, hvori det står at: «Kommunen fører tilsyn med pliktig opplæring for dei som ikkje går i den kommunale skolen og skal, om det er grunn til det, kalle dei inn til særskilde prøver.»
     Arbeiderpartiet og deres ideologi sin tolkning av dette er en diktatorisk molbo-fortolkning som sier at det er kommunen eller forvaltningen som skal bestemme hvem som skal være tilsynsperson overfor hjemmeundervisnings-familiene, uavhengig av om familiene aksepterer disse som tilsynspersoner eller ikke. Dermed er Arbeiderpartiets fortolkning av dette allerede i utgangspunktet i strid med grunnskolelovens formålsparagraf og lovverket iøvrig. Denne grunnskolelovens formålsparagraf (som er § 1) går slik:

     «Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
     Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.»

     Denne formålsparagrafen forplikter mao. forvaltningen - og bemerk: annerledes foreldrene! - til forskjellig, og på forskjellig vis. Det er implisitt foreldrene som helt selvfølgelig har hovedansvaret for sine egne barns oppdragelse og undervisning. Forvaltningen er bl.a. forpliktet til å «fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim» - og skal i det heletatt handle og forholde seg «i forståelse og samarbeide med hjemmet» - og «hjelpe til» - altså hjelpe foreldrene / hjemmet med det som egentlig er siktemålet og altså formålet med hele grunnskoleloven!
     At forvaltningen utnevner eller oppnevner tilsynsperson må gå galt - under diverse slags mange omstendigheter; hvilket allehånde slags erfaringer fra virkelighetens verden også på så forskjellig vis har vist - og er også altså i henhold til grunnskolelovens egen formålsparagraf galt. Å la forvaltningen ensidig oppnevne eller utnevne eller altså bestemme hvem som skal være tilsynsperson for hjemmeundervisningen, imot foreldrenes ønske og aksept, vil - som de fleste selv lett kan se - være et grovt brudd med grunnskolelovens formålsparagraf. Det er selvfølgelig jo også, på så forskjellig vis, i sin intensjon stikk i strid med internasjonale menneskerettighets-konvensjoner underskrevet og ratifisert av Norge. Stikkord for grunnskolelovens formålsparagraf er at - og hva - den offentlige grunnskolen skal bestrebe seg på, å hjelpe til med. Og åndsfrihet, toleranse og tillit! Hjelpe til - i forståelse og samarbeide med hjemmet. Ikke bare hvordan, men også hva de skal hjelpe til med og hva det iøvrig gjelder, står der også, svart på hvitt i den her gjengitte grunnskolelovens formålsparagraf!
     Skal en trekke konsekvensene av at forvaltningen evt. skulle oppnevne eller utnevne tilsynsperson for hjemmeundervisningen, imot foreldrenes ønske eller aksept, så vil enhver med en smule gangsyn fort og lett kunne se at resultatet blir en hel rekke slags forskjellige uhyrlige grøsseligheter, og også i total motstrid med både det nasjonale og internasjonale lovverket! Og hvor mange foreldre, med andre eller bedre normer og muligheter enn de i den offentlige skolen, vil vel kunne finne seg i noe slikt - uten samtidig å bli dypt krenket eller å være lite interesserte?! Rent bortsett fra de enda mere fysiske og soiale konsekvenser som jeg også siktet til?! - Skulle forvaltningen gi dødsstraff eller straffearbeide til de foreldrene som ikke vil omsorgssvikte barna sine inn - eller ha barna sine inn - i de offentlige skoler, eller skille barn og foreldre ifra hverandre, - eller torturere de til de overgir seg og ombestemmer seg, eller jage de i landflyktighet eller til eksil?! Det finnes jo rent faktisk egentlig ikke andre muligheter!? Evt. uunngåelige konsekvenser av at forvaltningen skulle kunne oppnevne eller utnevne hvem som skal være tilsynsperson overfor hjemmeundervisningen, imot foreldrenes ønske eller aksept, er mao. temmelig så makabre og fascistiske!
     Hvordan bør så egentlig og i et menneskelig samfunn dette forvaltningens tilsynsansvar være? - som iøvrig jo også ikke annerledes er ment enn å være til hjelp for de gjeldende enkelte familier og individer i samfunnet, og som i de fleste tilfeller derfor jo også ikke minst er ønsket først og fremst av disse! Men altså, hvordan bør det og skal det så egentlig være?
     Nettopp slik som grunnskoleloven og dens formålsparagraf sier og tilsier det! - enda nu, før den evt. blir ødelagt av Arbeiderpartiet og deres demoniske og grøsselige haleheng! Foreldrene eller / og forvaltningen foreslår en tilsynsperson (evt. en liste med flere), til foreldrene finner en som også forvaltningen kan eller bør akseptere og godta. Værre er det faktisk ikke! Og dette er da også den løsningen som mht. alt dette er den benyttede alle steder i virkelighetens verden - meg bekjent - hvor hjemmeundervisning virker og fungerer særdeles tilfredsstillende for begge parter og for samfunnet som helhet.
     Her til slutt nu tenkte jeg bare å få sagt; at Arbeiderpartiet og kompani sine kriminelle pennestrøk og ugjerninger må gjennomskues før enda mere makaber og uhyrlig grøss og gru skjer, - og hva de allerede har medført må frem i dagen og for retten, - og de forskjellige illgjerningers og dårskapers ansvarlige stilles ansvarlige overfor! Ikke på noe sett og vis av hevngjerrighet eller umoralske tanker og følelser, men for at vi ikke skal miste lov og rett og for at lov og rett fortsatt skal kunne gjelde - og også selvfølgelig kunne være de forurettedes tilflukt og gjenoppreisning!

***
--- HUN www / TILFØYELSER, HENVENDELSER, KOMMENTARER, ETC. :

- 09.05. 1998, Dagen, s. 2 / mening / skolen / synspunkt, lørdag : "Maktspill om Den norske skole", av Christian W. Beck, 1.aman. i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. NB!

- 27.05. 1998, HUN www / Bestialitetens ansikt, onsdag :  "Arbeiderpartiets skole, men", av Rune L. Hansen.

- 03.06. 1998, HUN www, Notater, onsdag : "Tyranni, hjernevask og tilsyn i skole!", av Rune L. Hansen.

- 04.06. 1998, Dagen, forsiden + s. 6, torsdag : "Kraftige reaksjoner på forslag til opplæringslov: Foreldre starter privatskole" / "Reagerer kraftig på innskrenket hjemmeundervisning: Starter privatskole", av Thor Christian Skavlem. NB!

- 04.06. 1998, Dagen, s. 2 / menneskerettigheter / synspunkt, torsdag : "Ny opplæringslov", av Olav Aasland og Bjørn Lende. NB!

- 04.06. 1998, Dagen, 1/3 lederplass s. 3, torsdag : "Fra undervisningsplikt til skoleplikt", av Finn Jarle Sæle, sjefred. NB!

- 05.06. 1998, HUN www / Notater, fredag : "Inge Lønning og opplæringsloven", av Rune L. Hansen.

- 17.06. 1998, HUN www / Notater, onsdag : "Tilsynsansvaret og Mosvik-skole-saken", av Rune L. Hansen.

-

***

Kvaliteter i grunnskolen?

         Tirsdag 31.03. 1998 satt jeg foran tv-apperatet og tenkte å ta en titt på debatt-programmet «Holmgang» som hadde nesten en time direktesending  på kanal TV2, kl. 20.00. Det viste seg at temaet skulle være kvalitetsvurdering i grunnskolen. Jeg gjenkjente en av de som satt i panelet, som statens utdanningsdirektør i Sør-Trøndelag, Ola Moe. Han ble, til min overraskelse, presentert også som leder for et statlig utnevnt utvalg med oppgave å utrede «Kvalitetssikring i grunnskolen» - et utvalg som efter denne samme Ola Moe blir betegnet som Moe-utvalget.
         Det er ikke mulig! tenkte jeg straks rystet. Den mannen er jo temmelig forrykt, menneskefiendtlig, ond, farlig og kriminell! Også - og kanskje særlig - når det gjelder skolesaker. Var det seg ikke likt! Det ble opplyst at utvalget ble oppnevnt i 1996, i regi av Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet er seg selv likt!

         Hvordan kan jeg vite - og hvorfor kan jeg skrive - at han er gal og kriminell? Fordi jeg både har truffet ham og hatt en del med ham å gjøre. I Skaun-skole-saken, hvor han var og er en av de hovedansvarlige for forurettelsene som skjedde. En omtrent 100 % skriftlig sak, hvor Ola Moe dokumenterte - og dokumenterer - seg selv skriftlig fortløpende. En hel del av disse saksdokumentene er offentliggjort bl.a. på Internettet på adresse: http://home.sol.no/hunwww/Sdnr00.htm Der ligger de tilgjengelige for alle og enhver, og de av de som ikke allerede er offentliggjort der kommer. I disse dokumenteres klart og utvetydig hva jeg her sier om denne Ola Moe. At han er gal, ond og kriminell er så sin sak, - at han er det i sine offentlige stillinger og posisjoner er derimot bl.a. et offentlig anliggende.

         Det ble i dette tv-programmet bl.a. snakket om en nu foreliggende rapport eller utredning ifra Moe-utvalget om kvalitetssikring i grunnskolen. Debatten dreide seg særlig om denne - eller rettere sagt tok utgangspunkt i enkelte forhold og utsagn i denne. Jeg fikk inntrykk av at rapporten var galskap, hvilket jeg ikke betviler noe særlig, men tenkte at jeg skal undersøke nærmere.
         Hva jeg egentlig mest av alt ville si noen ord om her, er dette med kvaliteter i grunnskolen. Grunnen til at kvaliteter er en så stor mangelvare i den offentlige grunnskolen skulle kanskje ovenstående si en liten smule om.

         I dette tv-programmet ble seerne oppfordret til å telefonere inn (i sendetiden) for å si ja eller nei til om de synes at kvaliteten på lærerne i grunnskolen er bra nok. Det ble efterpå i programmet opplyst at så mange telefonerte at telefonstasjonen der brøt sammen underveis, med mere enn 17 000 innringere. Hvorav omtrent 75 % sa at de ikke er fornød - mens omtrent 25 % sa at de er fornøyd.

         Det er mildt sagt mangt om mye urovekkende med den offentlige grunnskolen. Som for en stor del også de offentlige organer - og bekymrede og ubekymrede foreldre - forsøker å bortforklare, fortie og dekke over. Ofte uten å egentlig ville gjøre noe med det - med barnas og familienes trivsel og beste for øye.

         En skole hvor barna er bortimot garantert å lære seg av med nysgjerrighet overfor kunnskaper, visdom og erfaringer, respekt overfor foreldre, familie, ekteskap, etc., - og tilsvarende bortimot garantert lærer seg kjedsomhet, psyk sexkultur, ateisme, egoisme, babbel, løgnaktighet og mistrivsel, etc. Ikke bare og alene på grunn av lærerne og mangel på kontakt med virkeligheten og naturen, foreldre, familie og hjemsted, etc., - men kanskje enda mye mere på grunn av det miljøet som denne offentlige grunnskolen slik den nu er nødvendigvis representerer, hvor det er burhøns- og konsentrasjonsleir-prinsippet , fremmedgjøring og vold, etc. som rår!

         Resultatene i og av denne offentlige sjørøverskolen blir derefter, som alle og enhver av oss kan se. Har man ikke noe bedre å tilby eller å stille opp med, vel - så er det ille. Klarer eller makter man det ikke selv bedre så kan det vel neppe kalles omsorgssvikt å sende barna sine til den offentlige grunnskolen, - men de fleste er vel godt i stand til i det minste å makte å ordne eller å finne frem til bedre løsninger - hvis de prioriterer riktig og ærlig. Og hvis ingen skremmer eller tvinger de til noe annet.
         Trenden vil vel mere og mere også her i Norge komme til å gå i retning av hjemmeundervisning og privatskoler og omgangsskoler, samt hjemmearbeidende foreldre (tilknyttet arbeidsstedet via Internettet etc.) som gir barna sine hva de trenger - og som vil bedre de sosiale og kulturelle miljøene i samfunnet, også til beste for de av oss som enda må eller vil ha barna i den offentlige grunnskolen.
         Dette vil ikke si det samme som at ikke mye - svært så mye - må gjøres for å endre den offentlige grunnskolen i riktig retning! Det er så grøsselig nødvendig at bare korrupte mennesker, samt fanatiske ideologister eller hjernevaskede, etc., ikke egentlig ser og skjønner. Men at utdanningsdirektør Ola Moe i Sør-Trøndelag og i det statsutnevnte Moe-utvalget har noe som helst positivt å bidra med i så måte, det er jeg ganske så sikker på at han ikke har. Tvert om.

        Mht. denne Moe-utvalgets rapport og dens forslag, samt 6-åringreformen og Reform97 etc. (disse som han iøvrig også er en "varm" talsmann for), vil jeg allerede nu før jeg kjenner til rapporten helt også ha sagt følgende: Altfor sjelden - katastrofalt sjelden - blir følgende spørsmål reist:
        - Er det kanskje også noen eller flere (eller 1000!) gode og viktige grunner for at så ikke bør skje? Og kommer disse såvel som det motsatte frem? Og får være bakgrunnen og utgangspunktet for hensynsfulle vurderinger og erkjennelser med Ordet og menneskeverdet i basis?!

        Mye kan og må gjøres både i og for barna og i og for den offentlige grunnskolen. Men ikke i feil retning.
        Her må de gå foran som har virkelig omsorg for sine barn og andre sine barn og familier! Politikere eller andre som skravler at de har det - eller ikke har det - må og bør absolutt ikke på noen som helst måte få forulempe eller kødde med andre sine barn eller familier! Det er vel kanskje det absolutt aller viktigste!

***

Fastelavens flor

Bjørken ved bekken ser jeg humrer og småler
salig som presten som tror Guds Ord så meget og gjerne.
Tørken og fukten, kulden og varmen, Gud vil den tåler,
og råten i knærne Guds hærlighet må vel fjerne.
Fukten bekymrer som gnaver i gjørmete såler.
Og lukten i luften bekymrer som gnaver i tærne.
I jordens årlige forløsning og solens gyldne stråler.

Dens vintergrønne nabo strekker seg opp under og imot Ordets stjerne
og har forlengst båret frem knopper iblandt sine strikkende nåler.
I livet er det sant mangfold, forskjell og skjebne også blandt trærne.
Trærne er også gåter - som på sitt vis gråter og ler og stråler.
Også de har besværlighets og hærlighets omkretser og kjerne.
Og de vet det er Gud som bestemmer - og ordene veier og måler.
Svartor og gråor for eksempel - tåler fukten så forfriskende gjerne,
vokser i trivsel nesten i vannets skåler, uten at det minste de gnåler.
Forskjellig i vrimmelen og på himmelen er og skal være - hver eneste stjerne!

Lønnetrærne ved engen er nesten uten brist i sin kvist - er så rolige og sene bevisst.
Mens seljen snart kranses av bier som summer og bjørken er lummer og bier.
De alle skjønner så godt at det er ikke trist med de som kommer til vår sommer sist.
Asken buer majestetisk sine sort knopper bort ifra jordbunnen sort opp imot topp og lier.
Lenge og dypsindig den tier. Flommer sist - slik er dens stier - uten å tynge sin kvist.
Så ærlige de ånder poesier i Guds haver trærne - og hærlige i klærne! Som ingenting fortier!
Som de vet det så inderlig visst - at mennesker og verden forløses i Ordet Jesus Krist!

Vareutvalget er yrende stort i Guds sødmefulle butikk - bedyrende gjort for enhver rase.
Om vi det også forkynnes og læres - da er det vi bæres og næres og mindre besværes.
De skjebnesvangre, sødmefulle grener med mangt verden forlener - også gaver for vår vase.
Trerekkene med grener ved stien vil ikke ha plager - men vil forsiktig, riktig og kjærlig æres.
Glem ikke hvor vi har våre røtter og føtter - når i din vase sprudler en skjønn, grønn klase!
I motsetning til mennesker - vit det og du æres - trærne vil tynnes, prikles og beskjæres.
Så, høst og forstå - vær Ordets base, - så du også kan motstå røst ifra babbel og frase!

*

Rune L. Hansen, 19.03. 1998.

***

Om urett og folkevett - og om virkelighetens mennesker

av Rune L. Hansen, Sveio
---
     Den uken som gikk fikk jeg ikke gjort så mye notater. Flere telefoner i begynnelsen og midten av uken. Bl.a. til kontoret til justisminister Aud-Inger Aure for å høre om vi kan regne med et svar på vårt skriftlige rop om hjelp dithen. (SDNR202-rlh.) Hun jeg snakket med spurte om navn og ba meg vente litt mens hun undersøkte - ca. 1 minutt efterpå ble telefonen brutt (der noe sted) og jeg ringte opp igjen. Da fikk jeg beskjed om at vårt brev var mottatt der og at det var utsendt et svar på dette som hun undret på om vi hadde mottatt. Det har vi ikke, sa jeg. Da vil dere motta dette en av dagene nå, sa hun. Jeg spurte om jeg kan spørre om hva omtrent det inneholder for noe svar. Hun sa vi i dette brevet får beskjed om at saken nettopp er blitt oversendt til Undervisningsdepartementet som rette instans. Og at den vil bli behandlet der. Jeg tenkte straks mitt, men sa bare takk og adjø - og hun likeså høflig. Jeg tenkte først og fremst at jeg får avvente brevet, og se hva nøyaktig som står i dette først.
     Jeg skjønner ikke hvorfor de oversender saken til Undervisningsdepartementet. Den gjelder jo de forurettelser jeg om min familie har vært og er utsatt for - som bl.a. har utgått fra Undervisningsdepartementet.
     Er det ærlig og riktig ment ifra justisministeren og hennes folk? Eller har det politiske eller andre hensyn eller grunner?
     Der i Undervisningsdepartementet sitter det fortsatt en horde av Arbeiderpartiets kriminelle folk. Men nu med folk fra den nye regjeringen (Sentrums-alternativet) i toppsjiktet, - med Jon Lilletun fra KrF som minister. Den Jon Lilletun som i det meste ivrer sånn for å gå i fotsporene til Arbeiderpartiet! Og han delegerer kanskje (eller antagligvis?) saken til noen av de så mange Arbeiderparti-folkene der (Cato Aarø, Else Brit Nilsen, osv.) - som saksbehandler eller juridisk rådgiver. Dette vet justisministeren og hennes folk minst likså godt som, - eller bedre - enn meg? Det burde ikke være slik, - men det er slik.
---
     Han har så til de grader gått (og grått?) i Arbeiderpartiets barne- og folkeskole!
---
     Jon Lilletun kan være brutalt hensynsløs og dum. Og hans begeistring for (og ifra) Arbeiderpartiets ideologi er svært så anti-kristelig og åndsfattig og utvetydig. Det er i det heletatt lite kristelig i og ved denne mannen - annet enn i fraser og babbel. Han forekommer meg på mange måter å være et klassisk godt eksempel på en Syndebukk. I vid betydning av begrepet.
     For de lyssky og hensynsløse sfærer er Synderbukker av stor verdi. De er eftertraktet vare! Det må være nokså bedagelig og smigrende å være Syndebukk i disse (fortsatt) Arbeiderparti-tider! Inger Hagerups dikt «Med hilsen til vår kultur» - Månedens HUN-dikt, mars 1998 - handler på ett sett og vis om dette i sine ytterste konsekvenser ...
---
     Det er utrolig mange av oss som ikke bryr seg noe - eller lite - om forurettelser av enkeltmennesker (i stort antall). Som er svært så lite opptatt av eller interessert i hva menneskeverdet innebærer - anet enn evt. i dårlig eller pent kledde fraser.
     Det trenger ikke hjelpe særlig mye at KrF og Sentrumsregjeringen utnevner en Verdi-kommisjon (med homoseksuelle, ateister, nevrotikere, russe-feirende ungdom, professorer, yrkesaktive mødre, og verdi-orienterte, etc., i lett blanding)! De fellesmenneskelige verdier og menneskeverdet kan likevel på flere vesentlige sett og vis bli forbigått, - likesom det som ligger i den kristne nestekjærlighetens begrep og ide (for å si det med litt andre ord) også er blitt grundig forbigått på så forskjellig vis i to tusen års tid nu! Dog vil nok mange i f.eks. år 3000 komme til å være glade for også denne Verdi-kommisjonen her nu. (Bortsett da fra at menneskeheten er ødelagt og har ødelagt alt det som kan ødelegges nu snart efter hvert! Lenge lenge før den tid!) Når forvaltningen er uærlig og korrupt og hensynsløs overfor enkeltmennesker, da hjelper alt annet svært så lite! Når enkeltmennesker og uskyld blir hjelpeløse, forurettet og overtrampet - og det attpåtil er aksept eller likegyldighet overfor dette - da må det forskjellig slags nødvendig og god medisin til! Noe de som foruretter og deres holdninger og medskyldige (snart alle og enhver?) derimot (på allslags sleipe vis) ikke vil ha!
     Når mennesker og deres verd blir småtterier som forsvinner i mengden og som det ikke blir så nøye med - og som «attpåtil» trakasseres eller forurettes - ifra forvaltningen, da er det svært så ille. Det kvalitative må ikke få bli mindre viktig enn det kvantitative! Balansegangen eller harmonien i dette er vesentlig - likesom f.eks. balansegangen og avstanden mellom årvåkenhet og det paranoide. Men den er ikke det ekstreme som mange for fort tror eller blir hjernevasket med!
     Hva fremstod ifra de vestlige nasjonalkulturenes høyborg Tyskland ifra begynnelsen og over midten av vårt århundrede?! Millionvis av «mindreverdige» og tilfeldige eller opposisjonelle mennesker ble slått ihjel, voldtatt, forfulgt, skutt, gasset ihjel, osv. av forvaltningen og ganske så alminnelige hverdagsmennesker så som dr. Josef Mengele, Eichmann, Himmler, Barbie, osv., osv. - av hverandre! Mens Mozart stod på programmet i operaen, mens helsepersonell steriliserte og gav elektrosjokk og fjernet mandler ... Osv. Mens de som forurettet ble hyllet og elsket - og tatt alvorlig, i aksept og i frykt! Mens man hang opp smijernskilter på portaler til dødsleire så som Auschwitz om at «Arbeidermakt frigjør!», mens man bygde på atombomber, laget lampeskjermer av menneskehud, kunstgjødsel av mennesker brent levende, osv. Pyntelighet og kultur side om side med skrekk og gru. Likså meget som det hadde og har med systemet som gjorde og gjør det mulig å gjøre, så har det også med de ansvarlige og de uansvarlige å gjøre. Det har svært så mye med det personlige ansvar å gjøre. Også - og mest av alt - i systemet.
     Jeg og min familie her ble og blir behandlet på lignende og tilsvarende måte - fortsatt nu i disse dager. Hvem bryr seg? Ikke mange. De fleste bryr seg mest om å bortforklare det - og å forsøke å forbi-se det. Mange unnskylder seg eller beklager seg med at vi ikke er de eneste som tortureres og som det kanskje blir laget lampeskjermer eller kunstgjødsel av. Og mange og andre er selv så forurettet eller i frykt at de ikke makter eller våger å forsøke å gjøre noe i så måte.
     For mange forsvinner vi både i mengden, og i interessene de andre har for alt annet, og i frykten, og i unnskyldningene, falskhetene og bortforklaringene ifra de som foruretter. Og de mulighetene vi selv har for å komme oss ut av det er bortimot ingen. Svært så mye av det vi har krefter til har vi prøvd - mens vi mere og mere seigpines, svekkes og ødelegges. At vi ikke er eller har vært de første eller eneste som på lignende vis forurettes ble vi forlengst om og om igjen klar over. De færreste klarer seg halvveis så langt! Tusener av familier og enkeltmennesker og skjebner ligger gjemt unna ødelagte eller døde i massegravene underveis! Mange utsultede, giftsprøytede, oppløste eller ihjelfrossede med Gud og Jesus Kristus i sitt hjerte og på sine lepper. De som foruretter og deres medansvarlige vil ikke at de eller vi skal få bli sett eller hørt - og metodene og mekanismene for å skjule og å fortie er mange og interessante! Forsvarsmekanismene for tidligere synder er f.eks. også en interessant ond maktfaktor.
     Og ikke minst er glemselen (likesom f.eks. gjemselen, og skremselen) - blandt mye annet - for de som foruretter og deres mekanismer svært så god å ha og å kunne spille på! Mye kan f.eks. skjules med å forskyve eller forvri fokus. Eller med mere eller mindre intetsigende underholdning, med klovneri, karneval, cirkus, sport, lotterier, jubileer, kriminalitet, straffeprosesser, konkurranse, persondyrkelse, skravling, etc. Altså ved å fokusere mere på klinten som føde enn på hveten. Jo mere egoismen (i organisert, systematisk eller individuelt format) og hedenskap gjennomsyrer dess lettere å stimulere glemselen og fremmedgjøring mht. ærlighet, nestekjærlighet og medmenneskelighet. Vesentlige lønnsforskjeller i vårt samfunn for vårt forskjellige slags arbeide og våre kompetanser er i seg selv urettferdig og usunt og styrker og stimulerer sterkt urettferdighet, egoisme og korrupsjon. Med slikt får vi allerede et forskjellig slags menneskeverd - og et kastesystem. Pluss iøvrig at vi ledes på villspor - og på avveier. De færreste våger nu her mere å snakke om dette og slikt, av en slags berettiget - og uberettiget - frykt for å bli tatt til inntekt for noen slags maoisme eller marxist-leninistisk kommunisme eller lignende! Eller av frykt for å motsi den rådende kapital-fascismen! Eller makter ikke noe slikt fordi de eller vi er for indoktrinerte og hengende fast i det værendes utrygge trygghet og forvirring!
     Og hvor hærlig er det vel ikke for egoismen å smøre seg inn med penger, status og høyt hevet trygghet! Og å kunne kalle de andre for late, svake, syke, fattige, dumme, osv.! Disse som sier slik vil ha arbeiderklassen og kastesystemet som sine fråtse-privilegier. Vår nuværende Sosialminister (fra den nye regjeringen - er det Magnhild Kleppa hun heter?) f.eks. er ikke alene om å tenke slik. De verdsetter ikke arbeidet som det positive, helsebringende, nærende, gledelige og naturlige det er for oss alle og enhver, - men forsøker å fremstille det som et ork og et nødvendig onde, og å gjøre omstendighetene så orkelige og orkesløse at frekkhet og hovmod lyser ifra øynene og gyser nedefter ørene!
     En vaskekone fremstilles og behandles på sofistikert vis som mindreverdig i forhold til en direktør, snekkerkyndige som verdimessig forskjellig fra ingeniører, lærere, birøktere, osv., osv.! Våre interesser for og utgangspunkter mht. trivsel, samfunnsinteresser, det sosiale fellesskap, etc. reguleres av fremmedgjørende systemer, mekanismer og interesser.
     Faktum er derimot at de fleste av oss alle gjør så godt vi kan, og tilstreber trygghet, trivsel, næring og bæring på så forskjellig vis! Og at det er dette vi ikke bare vil, men elsker og må - for ikke å tørre ut, for ikke å bli syke, for ikke å bli late, osv.!
     Tenkte ikke jeg skulle eksemplifisere så mye. Men tilbake til saken:
     For mange av de svake eller sterke som tross alt kanskje overlever på sett og vis eller kommer seg bort fra forurettelsene er også glemselen ofte god og nødvendig å ha eller å ty til!
     De onde sirklene er særdeles interessante, - på så mangfoldig forskjellig slags vis!
     Når vi ikke erkjenner og gjennomskuer de blir vi fortere og lettere hengende fast i de. Eller rotløse og levende eller døde gjenferder!

     Amerika - USA - har sine grunnvoller i millionvis av drap og forurettelser. Først ble de røde, de som egentlig bodde der, av skitne hvite gjort døde. For å si det litt enkelt. Så ble millionvis (anslagsvis 20 millioner?) av svarte og annerledes fargede importert med slavehandel ifra Afrika - og forurettet og drept på så forskjellige tenkelige og utenkelige vis. Hva skal en si til slikt? Hva sier man til slikt?! Om det så «bare» hadde vært en eneste en!
     Hva med Australia? De millionvis med mennesker som på så forskjellig vis er blitt forurettet og drept og utryddet der, av skitne «hvite»! Og landskapene og atmossfærene og tradisjonenes skattkamre som er blitt skamplettet, forgiftet og ødelagte! De titusenvis med barn som ble og blir kidnappet ifra sine hjem og foreldre og plassert hos «fosterforeldre» (hvilket latterlig frekt uttrykk!) og i omskoleringsleire benevnt skoler!

     Hva galt har vel ikke endog misjonærer gjort?! Og de forskjellige slags inkvisisjoner?! Forskjellige slags mennesker innenfor forskjellige slags landegrenser, ordninger og systemer!

     Knut Hamsun - og flere med ham - kalte, i slutten av forrige århundrede, negrene for «halv-aber», de var, mente han, bare en begynnelse til mennesker, vesener med tarmer i hodet. Og han hånet det moderne Amerika som satte disse stakkars halv-aper i frihet og endog tillot hvite mennesker å gifte seg med dem, - hvilket han kalte å opprette et mulatt-stutteri.

     Store, norske åndspersonligheten Aasmund Brynildsen sier i et av sine tankevekkende essays, at:
     «Det er et vakkert symbol - og godt i pakt med den kristne europeiske tenknings første store lærere som hevdet at sannheten er kristen, hvor den enn finnes. - Disse første kristne visdomslærere hadde en åpenhet overfor den førkristne filosofi og visdom, en innsikt i menneskehetens åndelige fellesskap og enhet som idag må forbause og kanskje forferde mange kristne som ikke nettopp er for en slik åpenhet, men straks lukter «religionsblanding», som i deres munn er noe i likhet med giftblanding. Clemens av Alexandria omtaler med den dypeste respekt ikke bare gresk filosofi og visdom, men også brahaminenes og egypternes, jo han nevner endog druidenes. Sannheten, sier han, var spredt rundt blandt menneskene, alle hadde sin del av den, men den er samlet for oss og inkarnert i Kristus, og det er de kristnes oppgave å kjenne den igjen i delene i verden og i historien.»

     I et annet essay sier Aasmund Brynildsen følgende, som angår vesentlige bevegelsesretninger og besinnelse i våre samfunn:
     «De to viktigste retninger innen protestantismen her hjemme, den liberale «existensialistiske kristendom» og den bevisst anti-intellektuelle og kulturfiendtlige, pietistiske retning, står begge like avmektige over for de frigjorte religiøse behov hos det moderne menneske. Den første retning fornekter just det som nu søkes: det religiøse mysterium og det metafysiske verdensbilde; den har latt seg tyrannisere nettopp av den åndsform som man nu søker bort fra - nemlig av den materialistisk infiserte, populærvidenskapelige, rettere sagt kvasividenskapelige tenkning og har under innflytelse av den redusert Kristusbildet til bildet av «mannen Jesus» og evangeliet til en moralpreken. Den annen retning er stivnet i grotesk bokstavtro og når overhodet ikke frem til den mennesketype det her er tale om.»

     Jon Lilletun (og mange med ham) synes som å være en slags bastard av disse to typene. Med hovedtyngden solid i den førstnevnte. Hvor den babylonske besettelsen er mektig sterk.
     Når det gjelder den annen - en slags kristen chasidisme - skjer og har skjedd mere positivt interssant, særdeles interessant, en slags alkjemi i de senere år og nu, her i Norge - som har kommet og kommer til uttrykk gjennom dagsavisen Dagen! I redaksjon av særlig Finn Jarle Sæle. Menneskeverdet - og også Ordet - står på vesentlig og gledelig vis i fokus! Derigjennom kan og vil forhåpentligvis enda mere skje, som forløser Ordet og menneskeverdet. Og samfunnsmessig besinnelse! Men denne dagsavisen Dagen - som er så særdeles interessant og tankevekkende - har foreløbig (eller enda) et tungt (men ikke for tungt?) lodd på den siden hvor den babylonske besettelsen gjør seg gjeldende, i den førstnevnte retningen.
 
     Aasmund Brynildsen har sagt og sier så meget i sitt forfatterskap (tildels også selv preget av den førstnevnte retningen: - hvem er vel ikke det i vårt århundrede her!) - og sier etsted i samme essay noe viktig:

     «Mystikken er ikke et fremmedlegeme eller en sidelinje i kristendommen, men en hovedåre, en livsnerve. - Begrepet autoritet har ingen mening uten en objektivitet og en erkjennelsesvei som enhver prinsipielt kan gå. Hvis der ikke finnes en slik vei er autoritet ikke annet enn diktatur.»

     Videre her angående urett og folkevett - og  ur-mennesket eller virkelighetens mennesker:
     Angående erkjennelsen og anerkjennelsen av menneskehetens indre enhet, det fellesmenneskelige, menneskeverdet, det usynlige og synlige mennesket, mennesket verdighet - virkelighets-mennesket, etc.

     Jeg leste nylig nu igjennom en bok om forhold og opplevelser i Australia. (Trude leste den først.)
     Det er efter hvert i de siste ti års tid utkommet flere slike eller lignende bøker med «hvite menneskers» opplevelser og erfaringer ifra Australias urinnvånere, aboriginerne. Samt reportasjer i form av tv-filmer, tidsskift-artikler, etc.
 - Boken «Det virkelige folket / Mutant Message Down Under» av Marlo Morgan, 1991 - norsk utgave 1995, Gyldendal Norsk Forlag A/S, oversatt av Tormod Haugen - ISBN 82-05-22968-6 (& Bokklubben ENERGICA: ISBN 82-444-0044-7).

     - Fra vaskeseddelen: «Boken ble først utgitt på eget forlag i 1991, efter at Marlo Morgan kom tilbake til Kansas City, USA, fra sine opplevelser i Australia. Den ble raskt en «underground bestseller», og Marlo Morgan, som nå har pensjonert seg fra sitt arbeid i helsesektoren, bruker mesteparten av sin tid på å reise rundt og holde foredrag om Det virkelige folket.»
     - Fra omslaget: «En eventyrlig beretning om en kvinnelig amerikansk leges opplevelser i den australske villmarken. Uten å ane hva hun går til, legger hun ut på noe som viser seg å bli en fire måneder lang vandring gjennom brennhet ørken sammen med en aborigin-stamme som kaller seg Det virkelige folket. Det blir en utrolig reise - både på det indre og ytre plan.»

     Forfatterinnen av denne boken er adskillig mere preget av den nevnte første retningens besettelse enn både Aasmund Brynildsen og avisen Dagen. For å ha det nevnt. Men boken er likevel meget interessant og givende - i kraft av det tematiske den omhandler. Og i kraft av at dette og slikt stoff dessverre enda er relativt ukjent og fremmedartet for folk flest her i Norden. Her forteller hun f.eks. bl.a., at:

      «Det virkelige folket sier de har vært her til all tid. Vitenskapsmenn vet at de har bebodd Australia i minst femti tusen år. Det er virkelig forbausende at de etter femti tusen år ikke har ødelagt noen skoger, ikke forurenset noe vann, ikke satt noen dyrearter i fare for å bli utryddet, ikke forårsaket noen smitte, og hele tiden har de fått mat og ly i overflod. De har ledd mye og grått lite. De lever lange, produktive og sunne liv og forlater det med tillit i sjelen.»
( s. 110 )
---
     «Helt siden tidenes morgen har de vært sannferdige, ærlige, fredelige mennesker som aldri har tvilt på sin forbindelse med universet.
     Det jeg ikke forstod, var at ingen av dem jeg snakket med, var interessert i verdiene til Det virkelige folket. Jeg forstod at det var truende å nærme seg det ukjente, å ta til seg det som ser annerledes ut, men som jeg prøvde å forklare at det kunne øke vår bevissthet. Det kunne avhjelpe våre sosiale problemer, til og med kurere sykdom. Jeg snakket for døve ører. Australierne kom i forsvarsposisjon. Ikke engang Geoff som en gang hadde nevnt noe om ekteskap, kunne akseptere muligheten av at det kunne komme visdom fra buskmenn.»
( s. 171 )
---
     «Mutanter har begrenset forståelse fordi de måler tiden i forhold til seg selv. De klarer ikke å godta noen annen tid enn nåtiden, og dermed ødelegger de hensynsløst for morgendagen.
     Men den store forskjellen mellom mennesker nå og slik de opprinnelig var, er at Mutantene bærer på en grunnleggende angst. Det virkelige folket er ikke redde. Mutanter truer barna sine. De trenger tvangslover og fengsler. Til og med landene baserer sin trygghet på å true andre land med våpen. Det virkelige folket mener at frykt er en følelse fra dyreriket. Der en den en viktig del i kampen for å overleve. Men hvis menneskene kjenner til Den Guddommelige Enhet og forstår at universet ikke er et vilkårlig fenomen, men en plan som blir virkeliggjort, kan de ikke bli redde. Enten har man tillit eller frykt, ikke begge deler. (...)
     Det virkelige folket forklarte hvor absurd det virket for dem når misjonærer forlangte at de skulle lære barna sine å folde hendene og be i to minutter før de spiste. De er takknemlige fra de våkner om morgenen! De tilbringer hele dagen uten å ta noe for gitt. Hvis misjonærer må lære sine egne barn å være takknemlige, noe som er medfødt hos alle mennesker, føler stammen at misjonærene burde ta en alvorlig titt på sitt eget samfunn. Kanskje det er de som trenger hjelp.»
( s. 144 - 145 )
---
     Noen mere interne problemer angående forurettelsen - som kan være «dagens tekst» i så måte:
 
     Frøydis får så forfærdelig mye mindre ifra meg (og også ifra Trude) enn de andre barna her har fått! Pga. at jeg og vi er så helt og holdent opptatt av og arbeidende med å komme oss ut av Olav Høstad- / Skaun-skole-saken.
     Det har gått utrolig mye ut over henne særlig av barna, dessverre. Og på det værst tenkelige tidspunkt mht. hennes utvikling og modning. Og det er særlig nu i den siste måneden at skaden virkelig har gjort seg gjeldende - i og med at hun på en slags naturlig måte har våknet mere opp overfor omgivelsene, og ser at hun jo ikke er der hvor hun faktisk skulle være! - At hennes kjære hjemsted er borte vekke, og den natur og de landskaper og stier og alt det der som er kjærest for oss er borte vekke - er her ikke mere! Hun og vi er der ikke mere nu! Utrolig forfærdelig å måtte oppleve og å se for meg! (Jeg vet ikke om det er det for Trude også: men antagligvis.) Og jeg kan bli så sint at jeg «fosskoker» hvis jeg tenker for mye på det - eller forfærdelig trist og fortvilet! Her forurettes vi fortsatt, seigpines og dør - og er mindreverdige i forhold til lov og rett, internasjonale konvensjoner og fellesmenneskelige verdier - uten at noen som helst bortimot bryr seg om det som kan gjøre noe med det!
     Men det har gått en hel del ut over Gudmund også. Og Balder og Idun særlig i det siste års tid, - pluss naturligvis da det skjedde, at vi mistet vårt så kjære hjemsted hvor vi hadde evigheten selv foran oss og trivsel og glede og fryd i overflod!
     Det er så fullstendig meningsløst på alle sett og vis for oss å være her! Og så forfærdelig mye som det går ut over barnas hjemmeundervisning, kunnskaper, modning og trivsel i livet! Dette som de, og vi hele familien, vet at vi hadde! Men som andre ikke er i stand til å se eller vite eller skjønne en millimeter av! Først og fremst fordi, - hva gjelder de aller fleste - de selv ikke har eller fatter noe som helst av det! Ikke det fnugg! De tramper det vilt ivei i skitten, og forbi det, - uten å ense noe som helst (om så de blir meget forsøkt gjort oppmerksom på det), - bortsett fra at det i mange av de (har vi så ofte erfart) på underlig forskrudd slags sett og vis vekker grøsselig mye og sterk misunnelse! Og mye av all denne misunnelsen er det som nu efter hvert temmelig så grundig har fjernet og ødelagt det meste av alt det hos oss og ved oss som var gjenstand for deres misunnelse! Men de vil enda fjerne og ødelegge mere, til den absolutt siste rest - til det ikke er noe som helst tilbake av oss! Og så utrolig som de triumferer og gleder seg når de overtramper og ødelegger oss, - desto mere fullstendig de klarer det og gjør det! (De av de som har det slik.) Og så triumferende ustoppelige som de er, - og så utrolig som det gjør de høyvelbårne i seg selv!
     På en måte glad til at vi slipper å se de eller merke noe til de her i Sveio! - Om så kan sies! (Det kan jo egentlig ikke sies slik.)
---
     Noen få betydningsfulle bagateller (i forutgående sammenheng) jeg kom til å tenke på å si noen få ord om i forbifarten:
     Ordningen med Sivilombudsmannen her til lands er vel bortimot beryktet for å være et rottereir av korrupsjon! Eller hva?
     Vi har også en ordning med såkalt «Fri rettshjelp» - som er så latterlig frekk og illusorisk at den vel ikke kan betegnes som annet enn rå galskap?! Rå galskap som onanerer ved hver revisjon!
     (Sterke eller upassende ord? - Jeg forsøker absolutt ikke å bruke hverken sterke eller upassende ord, men beskrivende, presise og treffende ord. Om noen skyver de fra seg som provoserende eller innskrenkede, etc., vel: så gjør de det da vel. Se så hvilke ord de evt. bruker om meg og dette efterpå! Jeg er, for å la det være sagt, ikke ute efter hverken å gjøre meg populær eller upopulær. Vurder og undersøk vår saklighet opp imot hverandre!)
     Er du redd for korrupsjon hvis eller når du evt. sitter eller står i retten og skal forklare deg om noe eller utspørres om noe? - Vel; det har du eller dere mye god grunn til! Du har f.eks., hvis du ønsker det, - i henhold til innlagte brister i lovverket, - ikke tilgang til å dokumentere via lydopptager eller filmkamera hva som faktisk foregår og foregikk der!
     Skulle jeg her nu nevne eller liste opp flere slike bagateller, så fikk listen tusenvis av flere punkter! Det er på ingen måte her hensikten.
---
     Beroende på hvem vi er i forhold til Gud forholder vi oss - alle som befinner seg i eksil - forskjellig til dette å være i eksil. For noen kan eksilet gi glemsel og nye muligheter - for andre er dette fullstendig umulig. For andre kan det gi hvile og midlertidig trygghet i en periode (som det også har gjort og gjør det for oss), for så samtidig mere og mere bli uutholdelig og virkelig drepende fengsel og stengsel og lengsel og torturkammer (som også for oss) om så veggene innenfor fengselet er aldri så trivlige. (Og det har ikke noe som helst med det interessante fenomenet at for gjeita kan gresset være grønnest på den andre siden av gjerdet!) For andre igjen er ikke forskjellene så store. Osv.!
     De som foruretter og holder mennesker i eksil eller er medskyldige til dette har antagligvis sine egne og til seg selv tilpassede forklaringer og forståelser ... Kanskje sier mange i uforstand eller beregnende også, at: - De burde heller takke seg til at de er levende i steden for døde!

***

Sjørøverskolen

     Begrunnelsen for og hensikten med den norske grunnskolen - og grunnskoleloven - kommer til uttrykk i den norske grunnskolelovens formålsparagraf (§ 1) som uttrykker fortreffelige selvfølgeligheter og fellesmenneskelige målsetninger for et kultursamfunn, - om å utvikle barnas evner, åndelig og kroppslig, og å gi de god allmennkunnskap - så de kan bli gavnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn. I selvfølgelig forståelse og samarbeide med hjemmet. Heller ikke ytterligere erkjennelsesmessig er denne vår grunnskolelovs formålsparagraf noen sinke, - i og med at det endog står tydelig nok at den oppdragelsen som skal formidles skal være en kristen og moralsk oppdragelse. Og endog at denne grunnskolen skal fremme åndsfrihet og toleranse. I tillegg gies det også uttrykk for ønske om «gode samarbeidsformer mellom lærere og elever og mellom skole og hjem»!

     Særlig Arbeiderpartiet og deres hegemoni her til lands har sterkt mislikt - og har villet omskrive - denne formålsparagrafen! Den passer ikke deres fascist- og marxist-orienterte ideologi. De har vært interessert i - og villige til - å gå langt for destruere den gjeldende formålsparagrafen vår norske grunnskole har, til fordel for sin egen mere eller mindre uttalte og nedskrevne versjon av en slik. Det er vel ikke å ta i for mye å si at de endog har vært og er villige til å drepe og å overtrampe grovt kriminelt for disse sine kjepphester?

     Naturlig nok har det vært og er det særlig det kristne de har villet fjerne, evt. ved å utvanne, ifra formålsparagrafen - og ifra grunnskolen. Dessuten jo også foreldrenes og hjemmets hovedansvar for barna, samt alt dette med gode samarbeidsformer og åndsfrihet, toleranse, selvstendighet, moral, etc. Til fordel for tvang, indoktrinering og «ateisme / eksistensialisme» -  ofte skjult bak begreper som f.eks. «fremskritt» og «humanisme».

     Indoktrinering, eller hjernevask og suggesjon og mental uniformering på godt norsk - former for voldtekt og rovdrift i ideologiens eller bestialitetens navn, har alltid, naturlig nok, vært viktig og av sentral betydning for diktatorstater og terrorregimer. Det norske Arbeiderpartiet og kompani har hjernevasket flere generasjoner av det norske folk gjennom sin underholdningsindustri og sine burhønsfabrikker. Mange av oss vet det, på sett og vis, men de færreste har våget å gjøre noe med det. Det letteste og mest «naturlige» har vært å lukke sitt ene øye eller to, å forholde seg som blinde til den spesielle ensrettingen. At ingen forulemper barna har fått svært så liten betydning. Å stå i opposisjon til det eller å gjøre noe med det - selv om det evt. er egen familie og egne barn det dreier seg om - har fort straffet seg kraftig og livsfarlig. Forholdene er dessuten samfunnsmessig og politisk omhyggelig tilordnet sånn at andre muligheter og alternativer - som f.eks. hjemmeundervisning, fjernundervisning, omgangsskoler, privatskoler, etc. - skal i praksis være optimalt problematisk, vanskelig, utenkelig og umulig.

     Hvis omsorgssvikten og elendigheten i den offentlige skolen blir for påtrengende kan man - for å klemme til enda hårdere - på den ene siden skylde på foreldrene og barna og den generelle samfunnsutviklingen, og på den annen side snakke om reformer som må tilordnes. Uten å spørre foreldrene og de øvrige det angår. Er en «reform» først satt i verk - f.eks. 6-åring-reformen og Reform-96 osv. - så er mye av vitsen at den skal være ekstremt vanskelig å snu igjen eller å gjøre om - og at den på noe slags vis tilstrammer statens makt i forhold til foreldrene og barna. Og dette at det snakkes om - og iverksettes - reformer tyder for mange på at man tar problemene alvorlig, og vil forbedre. Hvilket også har en sterk suggetiv virkning. Det vekker forhåpninger og fordrer tillit. Mye blir mange så lokket til å være blinde overfor, og å glemme.

     Arbeiderparti-forvaltningen av landets grunnskole unndrar seg ikke å vifte med fine ord - f.eks. med ord ifra den gjeldende grunnskolelovens formålsparagraf, som de egentlig altså vil ha fjernet eller endret, - men som de likevel inntil videre kan «fortolke» slik de ønsker. I deres sprogbruk - i babbelet - er som bekjent alt mulig og akseptabelt, så sant det støtter opp under ideologien. Da kan man vifte med ord som «fritaksrett» og «foreldrerett» osv. uten å mene noe som helst annet enn tvang med de, og å bedåre og å berolige.

     Grunnskoleloven og internasjonale konvensjoner og Norges grunnlov, etc., fortolkes og anvendes vilt ivei for å støtte opp under ideologien. At vi f.eks. har en kristen grunnlov i vårt land, i tillegg til grunnskolelovens formålsparagraf, betyr absolutt ikke for de Gud i alle fag - men tvert imot ateisme og Fanden i alle fag! Det er absolutt ikke våre store foreldre, Fader vår og Moder jord, som er autoriteten for de - og heller ikke den gudsskapte, naturlige og selvfølgelige ordningen med foreldre (som det f.eks. står om i Moselovens 5. bud) - men Staten (hvis altså Arbeiderpartiet hegemoni forvalter denne) som vår alles store og lite familie- og barne-kjære Far og Mor. Ordet skal for de forvaltes av Fanden og hans tøs, - det er babbelet og skjøgen Babylon det dreier seg om. Ideologien og veien er skjøgen Babylons feite verdensherredømme, - hvilket kunnskapene, metodene og alt skal siktes inn på.

    En mest og best mulig shanghaiet, intetsigende og overfladisk befolkning hører med i dette bildet.

     Det norske folk er blitt gitt oppdragelse og undervisning i å bygge opp og å opprettholde et mangehodet, forferdelig uhyre - Arbeiderpartistaten. Det vi som folk er tilvant har sterkere og sterkere blitt det vanlige og akseptable. Arbeiderpartiets skole er en sjørøverskole i de aller fleste av ordets betydninger. En stor del av hovedansvaret for at ungdommen og befolkningen i vårt land er blitt og er som den er - befinner seg ingen andre steder enn nettopp i og omkring denne vår norske grunnskole!

***
--- KOMMENTARER, BEMERKNINGER, ETC. :

* 05.02. 1998, Rune L. Hansen: Dette er artikkel nr. 3 av 3 jeg har skrevet som i spesiell tett sammenheng med hverandre dreier seg om "Sjørøverskolen". De to første var følgende:
    1: Den bærbare skole og tullhøns / av Rune L. Hansen, 06.12. 1997.
    2: Vår hjemmeskole og noen av motsetningene / Rune L. Hansen, 09.01. 1998.

* Illustrasjon for HUN www: "Sjørøverskolen", av Balder og Idun Hansen, 05.02. 1998.
---

***

Vår hjemmeskole og noen av motsetningene

     Noe av det som preger den offentlige norske "Arbeiderparti-grunnskolen" er dette at barna (og foreldrene) fortrinnsvis skal respektere lærerne og skolen (- og de retningslinjer og regler disse fortløpende ilegges ifra statsapperatet).
     I Steiner-skolen derimot er det mere og heller motsatt: at lærerne og skolen fortrinnsvis skal respektere barna og foreldrene. Og naturligvis menneskeverdet.
     I hjemmeskolen og den bærbare skole - slik den på en måte kan sies å være i min familie - blir og er forholdet ofte mht. dette mye av det samme som i Steiner-skolen, - at man respekterer og hører efter hverandre og menneskeverdet, og Gud og hele økologien. Forholdet er altså mye motsatt av det i den offentlige skolen. Eller for å si det på en annen måte: Forholdene i den nevnte offentlige skolen er på så mange måter bakstreverske!

     Enda et eksempel:
     I den samme offentlige skolen tildeles barna lærebøker. Av statsapperatet "godkjente" bøker som trykkes og utgis i store opplag. Ideologien om ensretting og ensporethet og tvang uttrykker seg også i dette.
     I Steiner-skolen derimot lager barna sine egne lærebøker ved behov, hver for seg og sammen, og også evt. med lærerne delaktige.
     I hjemmeskolen og den bærbare skole - slik jeg best kjenner den - blir og er forholdet ofte også mht. dette mye av det samme som i Steiner-skolen, men det legges kanskje ofte mere vekt på virkelighetens store og altomfattende bibliotek og på Guds Ord i virkelighetens store bok.

     Den norske forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) sier med rette ironisk i et av sine dikt noe slikt som, at:

          De selvsamme bøker og de selvsamme tanker
          fra Lindesnes til Nordkap, saadan staten os sanker
          i en alting og os alle konserverende forening,
          hvori alle pene folk faar en eneste mening.
          De selvsamme bøker og de selvsamme tanker,
          som flinkt av hele slægten gjør en eneste en,
          en fortræffelig fyr, der kan staa paa et ben
          og ramse hele leksa, som man slipper et anker.

                              *

     En kan, efter mitt syn, på mange måter også si, som enda et eksempel:
     At den nevnte offentlige skolen - og offentlige, statlige skoler har hittil vist seg fort og lett å tendere i samme retning - fortrinnsvis lærer barna å bruke bare ett av sine øyne.
     Mens Steiner-skolen oftest minst satser på at barna får ta i bruk også det andre øyet.
     Mens derimot hjemmeskolen og den bærbare skole i ideelle sammenhenger satser på anvendelsen og stimuleringen av menneskets alle tre øyne, - også erkjennelsen øye, eller altså Breidablikk, eller altså det 3. og indre øye. Også det som man f.eks. i India kaller tileka (eller "sesam"), bevissthetens øye eller Shivas tredje øye. Dette øye som i kristen og vestlig tradisjon også er erkjennelsens dør - og Ordets port! Det er f.eks. også med bakgrunn i denne tradisjon i India at indiske kvinner som er gift plasserer et rødt punkt som ikke kan fjernes i pannen, mens unge ugifte jenter tegner et svart punkt mellom øyenbrynene ved hjelp av et ikke permanent farvestoff. Den indiske dikteren Bihäriläl skriver f.eks. i sin berømte diktsamling "Satsai" følgende strofer til en (gift) kvinne:
     "Punktet på pannen
     gjør hennes skjønnhet ti ganger større,
     nøyaktig som når et null-punkt (sunya-bindu)
     tidobler et tall."
 
     Mye av fortreffeligheten til hjemmeskolen og den bærbare skole er beroende på dette at barna ikke avskjermes fra sin familie og sine hjemlige forhold, og at de, og hele familien - og samfunnet, får så rikere og frodigere og friere sosiale forhold. Og at barna i alt dette ikke så lett blir omsorgssviktet.

     Motsetningene er svært så mange! Og her er enda et eksempel: Mens barna i den offentlige skolen oftest får grundig opplæring - som strider imot barns natur - i å sitte stille og rolig på stolen sin i firkantede omgivelser, mens de stille og rolig forkrøples - og får «tresmak i hodet og baken» -, så får barna i vår hjemmeskole og bærbare skole alt de kan ønske seg av lek og aktivitet og utvidelsesmuligheter, med mere! De er og blir delaktige og medopplevende i virkelighetens verden. Hvor ingenting dreper deres uskyld, nysgjerrighet, lekelyst, lærelyst og kunnskapstørst og tro på seg selv - alt dette som barn i utgangspunktet har så hærlig mye av! Samtidig som de har optimalt med trygghet og beskyttelse, nærhet til hjemstedet og de som kjenner de best til å ivareta og til stimulere og verdsette deres interesser! Dette er samtidig også omgivelser hvor de involverte er positivt og gledelig interessert i å lære av hverandre - det positive og mest hensynsfulle hos hverandre, i den mest harmoniske hastighet. Endog spebarnet og besteforeldre og de mennesker og miljøer man besøker og oppsøker kommer optimalt til sin rett i slike omgivelser! Alt det himmelsk store som f.eks. spebarnet har å lære fra seg - og som er av så uendelig stor verdi - forkrøples og mistes oftest nokså fullstendig og grundig i den nå vanlige offentlige skolegang, - som om det ikke var noenting verdt!

     En annen vesentlig og viktig side av saken er at den for tiden og stedet det gjelder aktuelle statlige ideologi kan være på så forskjellig vis i motstrid med familiens ønsker og behov for undervisning og oppdragelse, - særdeles i den grad staten eller forvaltningen forsøker å overta foreldrenes og familiens funksjoner. At den tidsmessige offentlige ideologi - hvordan den enn måtte være og faktisk er! - jo også gjør sin innflytelse og ideologi gjeldende og impregnerende er for en stor del nokså selvfølgelig. Å regne med eller å tro noe annet vil som oftest være å lure seg selv - og sin familie og sitt samfunn. Man velger sånn sett også ved sine barns grunnskole samtidig oftest dybden og omfanget av sin og barnas tilhørighet til f.eks. Arbeiderpartiet og kompani. Vil man ha barna og familien og samfunnet et grundig stykke homofisert, seksifisert, avkristnet, marxist-fascistifisert, abortifisert, av-familifisert, babylonifisert, løgnaktige, forvirrede, osv., - så send de i de firkantede asfalterte inngjerdingene (les evt.: konsentrasjonsleirene eller burhønsfabrikkene) til Arbeiderpartiet og kompani!
     Mange gjør som Idi Amin sier og vil hvis de har samfunn med Idi Amin. Andre gjør som Adolf Hitler sier og vil hvis de har samfunn med Adolf Hitler. Man velger - i den grad man har valgmuligheter - selv om man vil innskrenke seg til dybdene av tilhørighet i sitt nabolag og i samfunnets rådende politikk, - eller om man levende og engasjert vil og kan forholde seg til det! Verden er større og mere sødmefull og frodig enn mange tror!

     For bare å nevne noen få av de mange vesentlighetene her nå.
     Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: En må eller bør være bra fattig og dårlig stelt hvis en skal ta til takke med den nåværende og mest alminnelige norske grunnskolen, - ellers er det kanskje fort og lett at det i realiteten blir snakk om forskrekkelig og kriminell omsorgssvikt!

     I f.eks. den norske Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr 7, Barnelova, § 30, blir det sagt at:
     "Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad."

     Og mht. noe hva motparten kanskje også særlig bør betenke, så sies det f.eks. i Den europeiske Menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll nr. 1 (1952), Art. 2, at:
      "Ingen skal nektes retten til utdannelse. Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse."

***
--- KOMMENTARER, SAMMENHENGER, ETC. :

* - 06.01. 1998, HUN www / Notater, tirsdag : "Den bærbare skole og tullhøns", av Rune L. Hansen.

-

***

06.01. 1998, HUN www / Notater :

Den bærbare skole og tullhøns

     Hvis noen spør meg om hvilken skole jeg tror er og vil være den beste og fineste for barna - og også for ungdommen og de voksne - så vil jeg straks komme til å si: Den bærbare skolen. Og da vil mange enda komme til å undre, hva jeg mon tro mener med det?
     Spørsmålet og det jeg har å si i denne forbindelse har vidtrekkende betydning og er både interessant og opplysende. Så la meg derfor forsøke.
     En bærbar skole kan ha mange fordeler og fortreffeligheter, - og da jo særlig hvis den kan bæres internt, så som åndelige og sjelelige verdier. Langt mere heller og vesentligere enn f.eks. som noen helst slags ekstern bærbar data-maskin eller elektro-tekniske innretninger!
     Om noen sier at en slik skole er uoppnåelig eller uholdbar så vrøvler de rett og slett. Saken har mange aspekter, og her i det følgende skal jeg nokså antydningsvis og skisseaktig gå inn på noen av de.

     Mange urbefolkninger har og har alltid hatt nettopp slike typer bærbare skoler, og ingenting annet! Og det er også et ubestridt faktum: at opp gjennom hele menneskehetens historie i alle kulturer har de bærbare skoler til de grader vært det alminnelige. Og da særlig og i hovedsak den bærbare hjemmeskole. Hvor hjemmet og familien har vært det helt naturlige og sentrale utgangspunkt.
     Særlig - men ikke bare - i vårt århundrede og i de teknokratiske kulturer har dette endret seg sterkt.
     Samtidig har tendensen mere og mere blitt at de teknokratiske samfunn har forsøkt å pålegge eller å tvinge befolkningen til undervisning og skole. Efter forskjellige slags - men nokså ensartede - mønsterplaner og ordninger. Både ideen om og behovet for de teknokratiske samfunns skoler har grepet om seg - tildels og en hel del med bakgrunn i diverse enkelte tidligere tiders og kulturers og forvaltningers bestrebelser mht. skolen som institusjon.
     Tendensen har også tilsynelatende vært jakten på det beste system og de beste ordninger - til tross for at debatten og litteraturen om alt dette har vært nokså ensporet og fraværende. Hvilket jo er et motsetningsforhold som også har sine årsakssammenhenger. Som f.eks. bl.a. har sammenheng med hvem og hva som egentlig definerer behovene.
     Visdom er som bekjent mere verdt enn penger og gull, i virkelighetens verden. Og basisen i den bærbare skole er den moralske og etiske habitas. Slik denne har sine røtter og forgreninger i kunnskaper, tradisjoner, hjemlige forhold, forholdet til virkeligheten, og kommunikasjon. I de fleste kulturer og samfunn har det vært - og er det, teknokratiet til tross - slik, at den enkelte familie bærer skolen med seg, i best mulig samklang med omgivelsene. En fattig familie har den ofte vært som ikke har kunnet det. At kunnskaper og erfaringer overlevert fra generasjon til generasjon plutselig eller av noen slags grunn går tapt, f.eks., - kan få katastrofale følger for en familie eller en befolkning.

     Vi vet at særlig det industri-teknokratiske Babylon både har avskåret og fjernet svært så mange friske og gode og verdifulle røtter, som representerte inderlig virkelighetskontakt - kontakt og samklang med fortid, fremtid og den hele virkelighet. Og at dette Babylon-systemet fortsatt hærjer vilt ivei, og samtidig setter sin ære i selv å ville definere behovene og botemidlene - uten oppriktig eller i perspektiv å ville spørre menneskene eller kulturene, menneskeverdet eller økologien det gjelder. Babylons store "vi" er et særdeles frekt og farlig "vi"! Med uhyre stor interesse for rovdrift, kortsiktighet, tvang, detaljstyring, babbel, kunstighet og fremmedgjøring - og smutthull og korrupsjon. I et slags hovmod som gjør virkelighetens Gud til et spørsmål om egoisme kontra enda mere egoisme. Og derfor til den i øyeblikket "sterkestes" rett. Hvor optimalt de som har minst samvittighet og moral får råde og ta seg til rette. Hvor urettferdighet rendyrkes som konkurranse og "arbeidsinnsats". Som så igjen danner basis i underholdning og moral.
      Ut fra alt dette babbelet hører man ofte fraser som f.eks.: "Det er det ingen som vet enda." - Men hvem har de spurt? Og er de interessert i å spørre noen eller noe som helst?! - som ikke gir fra seg de ønskede svar, eller svar som kan opprettholde eller videreføre galskapen? Kloke skal de gå for å være, og belønnes, som opprettholder galskapen - eller som tier. Eller som engasjerer seg i noe og lever på en måte som ikke forstyrrer galskapen.
     Norge er ikke noe unntak i så måte. Heller tvert imot på mange måter. Med særlig Arbeiderpartiets marxist-fascistiske industri-arbeiderklasse-ideologi i spissen, med pluralistisk eksistensialisme og tvangspolitikk, korrupsjon og alt tilbehør. Dette Arbeiderpartiet har på en måte - godt støttet av den politiske tendensen iøvrig - representert sosialdemokratiets bortforklarte og mere eller mindre bortgjemte skyggeside. De fikk for stor og ubalansert makt med industri-teknologiens fremvekst. Som de misbrukte, mens de oppførte seg som uforstandige og foreldreløse barn. Barn som bråker går i tom skog. Dermed ble deres ønske om uansvarlighet og korrupsjon større og større. Det ble også ødeleggelsene og erkjennelsens proletariat. Og behovet for å ha befolkningen i skole for mental uniformering og indoktrinering, for den rette ensporethet og babylonismens behov.

     Vi har - Arbeiderpartiet og kompani til tross - en på mange måter bra skole-lovgivning i Norge, i tillegg til at vi har underskrevet og ratifisert nokså relevante internasjonale konvensjoner. F.eks. så heter det i den norske Grunnskolelovens formålsparagraf (§ 1), at: "Grunnskolen skal i forståelse og samarbeide med hjemmet hjelpe til med å gi elevene en kristen og moralsk oppdragelse, utvikle deres evner, åndelig og kroppslig, og gi de god allmennkunnskap så de kan bli gavnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn. Skolen skal fremme åndsfrihet og toleranse, og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærere og elever og mellom skole og hjem."
     Og i henhold til samme lovs paragraf 13 punkt 1 har norske barn og ungdom "rett og plikt til å gå i grunnskolen, dersom de ikke på annen måte får tilsvarende undervisning".
     Men hvis f.eks. dette med å "gi de god allmennkunnskap så de kan bli gavnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn" bortforklares og tolkes som noe annet enn det betyr, - så kan endog dette resultere i terrorisme og tvangspolitikk!

     Den undervisningsplikt - subsidiært "skoleplikt" - vi med andre ord har i Norge er på mange måter et interessant saksområde. Likesom formålsparagrafen for vårt lands offentlige grunnskoletilbud.
     Men hvem skal f.eks. avgjøre hva som gjør barna til "gavnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn"? - og hva som er "god allmennkunnskap"? Foreldrene? Forvaltningen? Eller andre? Eller hva hvis foreldrenes selvfølgelige hovedansvar for sine barns oppdragelse og undervisning ikke er likså selvfølgelig for alle? (Det har det ikke vært for det norske Arbeiderpartiet f.eks. - tvert om!) Eller hvis foreldrene forholder seg uansvarlige? Eller hva hvis det offentlige grunnskoletilbudet nettopp ikke gir barna "god allmennkunnskap" eller nettopp ikke gjør barna til "gavnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn"?! Efter mitt syn, og mange andres, så gjør det norske offentlige grunnskoletilbudet absolutt ikke barna til "gavnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn", og gir de heller ingen "god allmennkunnskap", - men i hovedsak heller omvendt! Hva da?
     Et dumt spørsmål vil de fleste vel mene, - fordi svaret gir seg selv. Og lovverket iøvrig gir også svaret her i Norge.
 
     Mye av poenget med den gode pedagogikk er å opprettholde, stimulere og å veilede barnas uskyld og naturlige nysgjerrighet og tørst efter kunnskap og visdom. Og mere enn mye annet å lære barna å lære seg selv og å tro på seg selv. Dette er viktige områder ved enhver god pedagogikk, men samtidig også områder hvor en offentlig tilrettelagt grunnskole - av diverse naturlige grunner - ofte mislykkes eller feiler nokså grundig.
     Den bærbare skole er i utgangspunktet en hjemmeskole. Hvor foreldrene og familien, i den beste atmosfære, naturlig nok videreformidler det som trengs, - hvis de kan.

     En offentlig skole som avler tullhøner - slik som tendensen lenge nå har vært og fortsatt er i Norge - vil også få mange kaklende og forvirrede tullhøner. Her skal jeg nevne noe av hva som bl.a. kjennetegner disse tullhøner:
     De har vanskelig for å få med seg forskjellen på gull-egg og på tull-egg. De blir som tullhøna som har lagt et eller flere egg, og nokså ubehjelpelig står og ser på de verpede egg. I beste fall kanskje hun legger seg til å ruge på de, som høner jo gjør. Men når hun f.eks. skal snu på eggene, slik som høner også gjør, så sparker hun til de så hårdt at flere av de går istykker - og legger seg derefter stolt og fornøyd til å ruge på eggerøren! Hvis noen av eggene overlever og det klekkes ut kyllinger, blir hun kanskje enda stoltere - eller kanskje enda mere forvirret. Hvis hun kanskje legger seg på de for å beskytte de og for å varme og verne de, så ligger hun så hårdt og lenge på de at de presses ihjel. Og av mange slags slike groteske hendelser og av forvirring og litt av hvert er den miserable tullhønemors liv preget.
     Da f.eks. Arbeiderpartiets tullhøns i Norge i 1997 ble spurt om de ville vende tilbake fra sin tullhønse-ferd i Jotunheimen, til barna og familien igjen, svarte mange av de frenetisk at det ville de ikke. At de ikke vil "tilbake til kjøkkenbenken igjen"! Instinktivt visste mange av de at de er livsfarlige, både ved kjøkkenbenken og i forhold til barna og familien.
     Skulle de ha varmet mat på ovnen så ville de ha satt fyr på hele huset! Skulle de ha vasket sine barn så ville de ha druknet de! Skulle de selv måtte stelle for sine barn og sin familie, så ville de nokså fort ha drept de - og seg selv også!
     Rett og slett fordi de er forkvaklede barn ifra Arbeiderpartiets skole og ideologi.
     De tilhører bunnsjiktet av erkjennelsens proletariat, og erkjennelsens bord er for de ikke noe annet enn et fremmedord. Hvis noen nevner tregreningsnøkkelen og Breidablikk-sirkelen for de, eller Herrens rette vei og bevissthetens sol, så får de avsmak i munnen. Hvis noen nevner Gud for de så vet de ikke hvem eller hva Gud er. Hvis noen snakker om Ordet for de så tror de det er noe annet slags babbel. Så spekulerer de videre, babler og kakler. De vil at Janteloven og hakkelovens ordninger skal være gjeldende. Det er "det naturlige" for de. Derfor forlanger de også likestilling for Gud og Fanden, - hvem enn disse måtte være, og for det naturlige og det perverse, - hva enn dette måtte være, så sant det ikke forstyrrer Arbeiderpartiets egeninteresser.
     Gud i alle fag, vil for de si det samme som Fanden i alle fag.
 
     Når foreldrene først har sendt ungene til den norske nåværende offentlige grunnskole, så har de gått på fiskekroken (hvis de ellers brydde seg), - da blir barna ugjenkjennelige - og på mange måter fremmede for de, og oppdratt i en annen verden - som i et slags fengselsvesen eller i en burhønsfabrikk - hvor de blir til dagens og morgendagens ungdom og voksne, - de som tilpasser seg og som overlever.
     Det er så rystende mye disse barna opplever og ikke sier eller forteller særlig til sine foreldre. De vet hva sine foreldre ønsker å høre fra de, - og disse foreldrene har jo dessuten sviktet de - hvilket barna ikke vet med sin bevissthet, men med sin uskyld og inderlighet, langt og dypt inne i seg selv.

     Kompetente og kvalitets- og ansvarsbevisste foreldre vil derimot naturligvis fortrinnsvis satse på den bærbare skole med alle sine fortreffeligheter. Og de vil forvente at den offentlige skolen og andre skoler innrettes og ordnes efter denne som basis. Blandt annet også på en slik måte at den offentlige skolen satser helhjertet på å la barna og foreldrene og samfunnet få tilegne seg den bærbare skole, - som noe helt selvfølgelig.
     Den - og erkjennelsens bord - kan menneskene så uten besvær, men i stor glede og til nytte og gavn, ta med seg hvor som helst i verden, som den selvfølgeligste sak av verden! Og også viderebringe!

***
--- KOMMENTARER, SAMMENHENGER, ETC. :

* - 09.01. 1998, HUN www / Notater, fredag :  "Vår hjemmeskole og noen av motsetningene", av Rune L. Hansen.

-

***

1997, DESEMBER : ---
25.12. 1997, HUN www / Notater :
- Til avisen Dagen / oversendes pr. fax 25.12. 1997 /

Foreldreansvar ifra departementet?!

*

Med beste hilsen fra Rune L. Hansen, Sveio!

***
--- KOMMENTARER, SAMMENHENGER, ETC. :

* - HUN www : Tana-skole-saken.

-

***

21.12. 1997, torsdag, HUN www : Gavedryss ved denne julegran!

Gavedryss ved denne julegran!

*

Et dikt av Rune L. Hansen, 12, 1997.

***

 

04.12. 1997, torsdag, HUN www : Storebror og familien Nordmann

Storebror og familien Nordmann

           To damer kom og banket på døren her. Det var min kone med yngstebarnet i armen som åpnet. (PS: Min kone korrigerer og sier at det var Idun som holdt i babyen imens.) Hun kom inn til meg på stuen med et brevark i den andre hånden, med kommunens våpenskjold i det ene hjørnet. Hun sa at to damer banket på døren, at de sa de var fra Sosialkontoret og at det dreide seg om barnevern  - og at de hadde vist frem dette brevet; som de sa at de hadde sendt oss i posten. Hun sa også at hun hadde sagt til de at vi ikke har fått noe slikt brev, men at hun kunne vise det til meg og høre hva jeg sier. Jeg hørte hva hun sa og kikket så vidt på brevet. Det hele hørtes temmelig så sykt ut. Med brevet i hånden gikk jeg for å snakke med de, med min kone efter.
           Jeg sa at vi ikke har mottatt noe slikt brev. De bekreftet det min kone hadde sagt, og de sa at de hadde mottatt en melding til Barnevernstjenesten - som de i henhold til Lov om barnevernstjenester ble forpliktet av til å foreta undersøkelser. Om vi derfor kunne snakke med de, enten komme inn til oss nå med det samme - eller vi komme til de for å snakke, sånn at dette lot seg bli undersøkt? Jeg sa at vi kunne jo snakke ut om det her og nå, der vi stod. Og jeg sa at jeg kjenner til de der angiver-skjemaene som Sosialkontorene anvender. De gjentok sitt spørsmål om de kunne få komme inn og snakke med oss nå, eller om vi heller ville komme til de, - eller (det husker jeg ikke om de sa) om det måtte gjøres på andre måter? Jeg svarte, at om de var villige til å snakke åpent ut om dette med oss, og som mennesker, så kunne de få komme inn til oss straks nå og vi kunne snakke ut om dette. Det aksepterte de; og vi gikk inn på stuen og snakket om denne saken.  Barneflokken - våre øvrige fire barn - fikk være i etasjen over imens. For ikke å bli forvirret og forstyrret av denne saken.
           Det var mest jeg som snakket med de. Trude, min kone, var mest på kjøkkenet og oppe og stelte med babyen vår, Stauda Sofie, (på 6 måneder). Men de snakket også med Trude, og også litt med barna. Jeg gjengir i det følgende et omtrentlig omriss av hva det mest ble snakket om.

           De henviste til brevet jeg enda satt med i hånden; og sa at det dreide seg om en melding de hadde mottatt om bekymring for barna i vår familie. Ifra en dame som heter Tove Huse, som er ansatt i barnehage og er førskolelærer. Jeg sa jeg ikke visste hvem det var eller kunne være. Bekymringen gjaldt at våre barn skal være for dårlig kledd i forhold til værforholdene, - og måten våre barn tar kontakt med andre barn på.
           Jeg sa at jeg alltid har vært så glad for at Trude særlig alltid har vært så veldig flink og påpasselig med hensyn til at barna alltid er godt og skikkelig kledt. I rene klær og i gode klær. Så der har vedkommende anmelder truffet så langt unna hodet på spikeren som bortimot mulig. Vi gjorde også oppmerksom på at våre barn bortimot aldri har vært eller er syke på noe slags vis, og at vi er og alltid har vært meget opptatt av helse, hygiene, medisinske forhold, trivsel og verdier, etc.  Noe som fremgår av hele vårt liv.
           Her har vi heller ikke noe som helst problem med alvorlige problemkomplekser i store deler av samfunnet iøvrig: vold, krangling, perversiteter, pedofili, alkohol, narkotika, omsorgssvikt, etc.  Og bakgrunnen for at vi har hjemmeundervisning for våre barn er ikke bare at de i den offentlige skolen ville ha fått mye kjedsomhet, mistrivsel, dårlig med lærdom, dannelse, moral og oppdragelse, mangel på respekt, ugunstige sosiale forhold, osv. Men også alt det andre som mangler der og som utgjør så store problemer og ugunstige forhold der.
           Den ene damen sa følgende: Ja. Det er ikke skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt.
           Jeg nikket bekreftene og glad for det hun sa der.

           Den andre spurte: - Hvordan er det med barnas kontakt med omgivelsene, med andre barn og slikt da?
           Jeg sa noe sånt som at; foreldre og familier flest syns som å være veldig glad for at våre barn er så glade og veloppdragne, trivlige, greie, flinke og snille, stort sett. De trives også meget godt seg imellom, og er svært så omsorgfulle, hjelpsomme og snille. Selv om jeg også faktisk mener å kunne si at alt dette også kan medføre og har medført misunnelse. Våre barn er sosialt og mentalt sett veldig sterke i forhold til barn flest; og det synes som å være et av de mange positive kjennetegnene på familier som driver med hjemmeundervisning.
           Hun spurte videre om barna har venner og lekekamerater i nabolaget. Vi fortalte at det har de, men også andre steder i landet - og også der hvor vi egentlig bor, i Midt-Norge, hvor vi har slekten, vårt egentlige hjemsted og våre røtter, og endog våre møbler, vårt store bibliotek og alt annet. Her bor vi bare midlertidig, som politiske flyktninger, i eksil, - på grunn av at vi ble terrorisert og forfulgt og nesten ødelagt av kommuneadministrasjonen hvor vi hadde vårt hjemsted, i Skaun kommune rett sør for Trondhjem. Her ble vi godt mottatt, men bor vi midlertidig for å få rettet opp alt det gale som skjedde der i Midt-Norge. For å ad rettslig vei kunne få oppreisning og erstatning - og alt det hele frem i dagen.  Alt dette er vårt eneste og store problem, som vi - særlig jeg da - arbeider med omtrent døgnet rundt.  Å komme hit til Sveio, hvor vi plutselig ikke mere ble terrorisert og forfulgt, men tvert om godt mottatt, var for oss - særlig meg og Trude da - en svært så stor lettelse og befrielse. Enormt! Barna har venner både der hvor vi har bodd og kommer ifra, men også her i omgivelsene - og mange andre steder i landet. Og også blandt de øvrige hjemmeundervisningsfamiliene i Norge, - som blandt annet forsøker å holde kontakten med hverandre på årlige hjemmeundervisningstreff. Vi vil bevisst ikke være innskrenket til kun å ha våre venner og kjente i det nabolaget hvor vi bor. Altfor mange lar seg innskrenke av at verden ikke er større. Men verden er større!
           Når f.eks. barna her opplever og ser ungdommer som skråler, roper og snakker om nazisme og «Heil Hitler!» og annet vrål og vrøvl, og mobber hverandre og andre, og knuser og hærjer med flasker med alkohol, osv. - det er endel av slikt og annen motbydelighet blandt barna og ungdommen her i Sveio, under overflaten - da synes vi på ingen måte det er akseptabelt, men snakker med barna om det og deler barnas bekymringer og reaksjoner med hensyn til slikt. At vi selvfølgelig og naturlig reagerer på slikt og tar avstand til det er sunt og godt. Og barna her i familien har derfor heller ikke noe særlig problem med å håndtere eller nødvendig forstå slikt. Vi finner det som sagt ikke akseptabelt, og forsøker ikke å integrere oss i det heller. Verden og virkeligheten er større. At barna reagerer sunt på slikt, uten å miste glede, trygghet, trivsel og integritet, er positivt.

           - Det ble fra melderen snakket om at barna deres hadde kastet småstein efter andre barn. Kan du si noe om det?
           - Det kjenner jeg ikke til. Men barna her er ikke perfekte, det er ikke det det er snakk om. Det kan ha skjedd, skjønt det forundrer meg. Jeg har f.eks. ved anledninger snakket med andre foreldre i nabolaget her, når deres barn har oppført seg dårlig eller noe, - og det er også blitt sagt til meg; at også våre barn har gjort eller kan finne på å gjøre noe dumt. Og det har jeg jo bare sagt meg enig i. Poenget er at en forsøker å unngå det og at en forsøker å gjøre noe med det. Særlig har jo vi som voksne og foreldre der og sånn sett et stort ansvar. Og bør snakke ut om det og bidra til at vi hjelper barna og hverandre. Barna kan jo f.eks. også finne på å herme efter andre som de ser kaste sten eller gjøre noe dumt eller farlig.
           - Du har snakket med andre foreldre om slikt?
           - Ja da. Også her i nabolaget. Ved to anledninger. Nå var det f.eks. en episode også nylig, hvor jeg håpet på å få snakket med foreldrene. De skulle komme, men hverken kom eller telefonerte. To av jentene her i nabolaget, to søsken, på Iduns alder - i 9-årsalderen - er veldig løgnaktige av seg og finner på mye galt og ekkelt, og det reagerer ungene her i familien mye på. Og jeg synes de reagerer veldig fint og sunt på det, og avstandtagende til det. Kanskje særlig Balder. (Som er 11 år.) Men da de var her og banket på døren forleden og spurte efter Idun var han nesten frekk eller uhøflig, og det har vi snakket med ham om. Selv om jeg også syns det var bra det han gjorde og den holdningen han har hatt til de. Det var han som åpnet døren, - og sa til de at Idun har fått beskjed av pappa og mamma om ikke mere å være sammen med de, - dere kan bare gå igjen! De spurte om hvorfor, - og han sa at det er vel ikke noe rart sånn som dere oppfører dere, at heller ikke han har villet være sammen med de, og at heller ikke Idun har så stor interesse for det. Dere holder jo på med lureri og er ekkel hele tiden, - og lyger hele tiden, til og med til deres egne foreldre! Gå med dere! Vi vil ikke ha dere her mere!
           Da ble de vel lei seg. Og jeg og Trude snakket med Balder efterpå, om at han burde ha vært og må være høfligere og mere vennlig - om enn han er bestemt og har noe på hjertet. Efterpå - det var muligvis dagen efter eller senere på dagen - (ps: jeg husker det hele bare svært så omtrentlig) kom de to jentene tilbake igjen og banket på døren, og nesten gråt. Fordi de ikke kunne skjønne hvorfor de ikke fikk være sammen med Idun mere, sa de. Og fortalte at deres mor hadde reagert på det, og sagt at hun skulle komme til oss og snakke med oss i morgen om det. Hvilket jeg for min del tenkte var bra. Jeg ville ellers trolig uansett ha tatt kontakt med foreldrene deres angående saken.  (PS: Trude forteller i efterhånd, mens jeg skriver dette, at det ikke var riktig slik det hele foregikk, uten at meningsinnholdes endres. Det var f.eks. Trude som hadde sagt og foreslått at deres mamma selv kunne komme hit eller kontakte oss for å snakke ut om forholdet.)
           Trude med babyen kom inn på stuen og avbrøt, og spurte de to damene: - Hun som har meldt oss til Barnevernet, hva er det hun heter, arbeider hun i barnehage, her i nabolaget?
           De sa hennes navn og vi bekreftet for Trude at hun arbeidet i barnehage, og de sa at hun bodde i nabolaget.
           - Da er det henne, da er det henne dere snakker om - mammaen til de to jentungene!
           Dette ble bekreftet.
           - Det skal ikke forundre meg, sa jeg. Tingene og forholdene har sin forklaring. Og der kom den!

           De to damene fra Barnevernet snakket om at de måtte ta videre kontakt med oss. Og om våre evt. behov for hjelp av noe slag. At de også skulle snakke med melderen igjen. Jeg sa at vi ikke er interessert i å sikte oss inn på noen slags form for videre kontakt eller saksbehandling, at vårt eneste problem er det som angår Skaun-skole-saken, og evt. misunnelse for at vi har det så bra i andres øyne. At vi ikke vil ha noen kontakt og videre behandling ifra deres side, unntatt enkelt og greit å bli ferdig med denne saken, - naturligvis ikke fordi vi har noen antipati imot de to som mennesker, men på grunn av det som ligger bak deres ærend og fordi vi har gjennomgått for mye forurettelse, og med rette har dårlig tillit til og er utrygge overfor forvaltningen. Og også fordi vi rent faktisk vet hva det offentlige norske Barnevernet i praksis representerer og står for. Hvilket vi, i likhet med så mye annet og også lignende, har vært og er svært så interessert i og opptatt av, i kultursammenheng og samfunnsmessig. Jeg sa til de at dette norske Barnevernet nok faktisk har gjort og gjør mye bra. Men samtidig også at det motsatte med rette kan sies. (Jeg tenkte blandt mye annet på et rystende brev jeg noen dager tidligere hadde mottatt, om slikt, ifra Landsforeningen for familiens rettigheter / LFFR, - og på en tilsynelatende endeløs rekke med lignende rystende brev, artikler, beretninger, saksdokumenter og annet innenfor dette saksområdet!) Hun ene damen sa seg enig i dette. At hun var klar over det. Den andre sa ikke så mye da de var hos oss.
           Og jeg sa at de absolutt burde og måtte snakke med denne melderen. At det der hjemme virkelig synes som å være problemer og behov for hjelp. Bare fremgangsmåten, og det at hun likevel ikke hadde tatt kontakt med oss, skulle jo tilsi sitt.
           De sa at de ville snakke med henne en av dagene, og derefter igjen ønsket å snakke med oss. Dette ble vi enige om. Dette var på tirsdagen, 02.12. 1997, om formiddagen fra klokken 10.30.

           Da de gikk var vi i postkassen og hentet dagens post, og der lå også det brevet ifra de som de snakket om og viste frem en kopi av. Antaglig med vilje postlagt slik at det ikke skulle komme frem før de selv kom hit.
           Da de gikk satt jeg og leste dette brevet, og hørte at Balder kommet ned til den andre stuen her spurte Trude om hva det gjaldt. Hun sa veldig kort, presist og passende hva det dreide seg om, og Balder utbrøt: - Noe så frekt! (Han siktet da til mammaen til de to jentungene.)
           Jeg spurte også Balder og Idun angående dette med stenkasting; - og det forholdt seg omtrent som jeg trodde: De to jentungene hadde kastet stener efter ungene her, som til gjengjeld hadde tatt opp noen never med småstein og kastet opp i luften langt over hodene deres - for å skremme eller forskrekke de fra stenkastingen.
           Da de gikk og barna var ute og lekte snakket jeg og Trude også om det som var skjedd. Trude sa bl.a. at hun jo har bekymret seg, i det stille, over at de to jentungene nu og da har vært for tynt kledd. Javel, sier jeg, - men det at de er så løgnaktige, upålitelige og ekle, og så sex-, fest- og kjæreste-fikserte, og så oppjålede, veslevoksne og frekke i negativ betydning inn- og utvendig, det er enda mye værre. Og det forteller vel mye både om foreldrene og om skolen og miljøet de har oppdragelse i. Og det at ungene her reagerer på det og snakker mye om det og forteller mye om det, det syns jeg er et veldig godt tegn. Det at hun meldte oss til Barnevernet var kanskje eller antaglig bare et forsøk på å komme oss i forkjøpet, - at hun fryktet for at vi kom til å gjøre noe slikt. Hun kjenner jo ikke oss. Eler at hun er så «tertefin» og «fisfin» at hun sterkt misliker å bli konfrontert med sin egen utilstrekkelighet, forvirring og håpløshet. Vi kan ikke gjøre annet enn vårt beste for å hjelpe andre. Vi kan ikke innlate oss på å leve andre sine liv eller å la våre liv bli oppslukt av andres. Om enn de er aldri så hjelpetrengende og forvirrede - eller fortreffelige i sine egne øyne. Som jeg sa til Marta Straume (vår tilsynslærer) før helgen, og som jeg har sagt - og skrevet - så ofte før, - den utrolige omsorgssvikten barna i våre dager er offer for er av enormt store dimensjoner. - Og folk flest er både usikre, forvirrede og utrygge - og redde, bak fasaden. Og mye mentalt uniformerte, med mangel på integritet, moral og virkelighetsnær saklighet. Fester og turer heller i pluralisme, underholdning, lotto, egoisme, smutthull og pervesjoner. I uansvarlighetens tøyler, - som i det overfladiske selvfornøyde Peer Gynter.

           I dag er det torsdag. I dag formiddag telefonerte den ene av de to damene fra Barnevernet. Hun spurte om det var ok om de kommer igjen i morgen klokken 10.00. Det ble vi enige om. Jeg spurte samtidig om de hadde snakket mere med anmelderen. Hun sa da at de skulle skulle snakke med henne nå i dag.

           Jeg fortalte til Trude og ungene at hun ene damen ifra Barnevernet idag formiddag hadde telefonert. Og at de antaglig skulle hjem til mammaen til de to jentungene i dag, - og at jeg håpet at de lot henne få gjennomgå skikkelig. Ikke fordi jeg er hevngjerrig. Men for at det jo bare vil være på sin plass. Gudmund her (seks år) sa, velformulert som vanlig, at: «Det er dem som har problemer selv som mest også lager problemer for andre.»

           Mange som leser dette jeg her nå har skrevet, og som har en smule vett i behold, vil antaglig og med rette undre seg - og spørre i selvpålagt naivitet og troskyldighet: Er ikke dette du her nå forteller egentlig bare slikt som faktisk bare forekommer i totalitære stats-regimer da? Og ikke i Norge?
           Det er værre enn de fleste enda vil innrømme - iallfall høyt - her i fedrelandet Norge. Og dette med det så forskrekkelige Barnevernet vi har, representerer bare i all sin grøss og gru litt av den totalitære arven og indoktrineringen fra Arbeiderpartiet og deres marxist-fascistiske ideologi.
           Om noen i vårt land vil sin nabo eller sin neste noe vondt, så har det vært lett nok å gå til Barnevernet og anmelde vedkommende. Det har man kunnet gjøre, og det kan man fortsatt gjøre - om man er ekkel og ufordragelig eller uvitende nok. Noenlunde temmelig sikker på at man dermed setter igang et maskineri som står utenfor lov og rett og menneskelighet, - og som det er nokså stor sjangse for vil resultere i at vedkommende familie med all mulig urett får lide og gjennomgå Helvetes kvaler. Samtidig som at vedkommende anmelder for dette premieres i sin selvhevdelse og fortreffelighet, og blir holdt nokså fullstendig utenfor nærsagt hva enn som måtte skje eller være igangsatt av prosesser. Har vedkommende anmelder i tillegg vært en av de ansatte i Forvaltningen, eller fått noen noe sted i Forvaltningen med seg, så har saken ofte gjerne vært forhåndsdømt til prestisje, hemmelighetsstempler, umenneskelighet, kriminelle overgrep og det som ille og utrolig er i lange baner.
           Historier om dette i tusentall har vært rullet opp og har vært forsøkt rullet opp, - med titusenvis av tilsvarende historier i bakgrunnen som drukner i bortforklaringer og offentlig hemmelighetskremmeri - uten at stort annet enn pirkeri og nye bortforklaringer har blitt gjort med det. Folk flest har lært seg til å tåle inderlig godt den urett som ikke rammer en selv. Og den urett som rammer en selv er det ofte og gjerne for sent å forholde seg til når man ikke mere tåler den, - eller når en selv ikke mere finnes, eller i omgivelsenes og offentlighetens øyne ikke mere eksisterer. Da blir man bare borte vekke, hygienisk og sterilt - i gråt, smerte, nød, lidelse og død - i «velferdssamfunnets» kloakk. Den som vil ivareta sin karriere er forpliktet til korrupsjon og svik, er forpliktet til kriminelle onde sirkler, har vært og er enda det nærsagt uhørte men allesteds nærværende og bortforklarte mottoet og idealet.
           Ingen som helst nærsagt våger å snakke om eller å gløtte ned i massegravene efter Arbeiderpartiets ideologi. Den som bare så vidt våger seg i nærheten skubbes fort og lett selv ned i forfærdeligheten, rett og slett. Eller belønnes og stimuleres godt efterpå hvis man fortsatt er villig til og klarer å leve med lukkede øyne.

           Hvordan har det seg så at jeg og min kone her nå likevel kan snakke - og skrive - så åpent og direkte, og uredde, om alt dette?
           Vi er blandt de forholdsvis få som har forsøkt, og blandt de ytterst få som enda har overlevd og ikke fullstendig er knekket og tilintetgjort. Vi hadde i utgangspunktet store ressurser å ta av, og har det på mange sett og vis også enda. Og vi har - av flere gode omstendigheter og grunner - kunnet forholde oss særdeles bevisst og forutseende til det som har vært og som har skjedd. Gjennom min iherdige flid og trang til å skrive f.eks., både dagboksnotater, brev-korrespondanse, artikler, tidsskrifter, dikt og bøker, etc., og vår utadrettethet sosialt, har vårt liv og vår familie vært og er utrolig og sjeldent meget godt dokumentert i sine alle aspekter. Igjennom mere enn de siste tyve årene. Dermed og derfor kan vi henvise til at noe slikt eller lignende har skjedd tidligere, eller omfattende - og naturligvis ærlig og redelig - henvise til at sånn eller sånn har det faktisk vært og er det faktisk, i realiteten. Onde påstander og ønsker kan blekne for mindre! At Ordet er stort - og i motsetning til babbelet - er i mangfoldig betydning sant og hærlig! Stort sett alt vi har gjennomgått og gjennomlevd har på så forskjellig vis - også ved hjelp av film, lydopptak, foredrag, bekjente og kontakter, etc. - vært ivaretatt, arkivert, kategorisert, bearbeidet og dokumentert, osv., på kryss og tvers. Dette har både skjerpet bevisstheten og vært til stor nytte og glede på forskjellig vis, og har vært mye av mitt arbeide (i tilknytning til mye annet) gjennom det meste av mitt liv. Metoden, om så kan sies, - har vært og er fordelaktig. Men er selvfølgelig ikke noe for alle og enhver! (Om enn så tilsynelatende nødvendig i disse tider!) Det sentrale i Ordet er jo nettopp - visste du det? - menneskeverdet, de fellesmenneskelige verdier, familie, trivsel, erkjennelse, moral og etikk, kultur, natur, Gud og virkeligheten, kjærlighet, verdinormer, helse, dyder, osv. i lange og fine baner!
           F.eks. så kunne jeg fortelle de to damer at vi opplevde og erfarte noe lignende for flere år siden. Den gangen også helt og holdent uforskyldt og med urette. Da gikk det for Sosialkontorets vedkommende mere enn prestisje av forfærdeligheter i saken, og vi ble grovt krenket og mishandlet og forsøkt ødelagt - og ville ikke akseptere noen innblanding ifra Sosialkontor eller Barnevern videre i vår familie. Da tilbød Sosialkontoret der seg å - som et tvangs-ultimatum - å involvere PP-tjenesten, som kunne komme hjem til oss over en tidsperiode og se hvem vi var og hvordan vi hadde det, og så rapportere om det. Vi aksepterte dette, og så skjedde, og den Pedagogiske Psykologiske tjenesten laget en nokså omfattende rapport om forholdene i vår familie, som også vi efterpå fikk et eksemplar av. Det ble - naturlig nok på grunn av rapportens innhold - fra mange og erfarne hold efterpå sagt og uttrykt at vi nærsagt er heldige som har litt av et Diplom for å være en førsteklasses kjernesunn og god familie!
           Eller - for å ta et annet eksempel - så kunne jeg mht. det anmelderen fortalte om barnas bekledning enkelt nok ha tilbakevist det med omfattende dokumentasjon og mere enn tyve års omfattende dagboksnotater, med mere, at vår holdning og praksis til slikt, av mange forskjellige gode grunner og faktum, er helt og holdent annerledes og positiv. Med mange slags dokumentasjon og bevitnelser som også nettopp og direkte går på og omhandler akkurat og presist nettopp dette angjeldende. Iøvrig kom jeg til å tenke på dette da jeg og ungene - som vanlig - var i butikken og handlet idag. At endog der i butikken - og i butikkene - vil bevitnelsene på at melderen tøver og tuller og lyver sitte løst!
           En kan jo si mangt og så forskjellig med hensyn til et liv og en en familie med en slik omfattende dokumentasjon i «bakhånd», - men for meg personlig har det betydd svært så mye positivt og hatt mange slags trivlige meninger og mål, og ikke på langt nær først og fremst vært tenkt på som en slags forsikring i forhold til omgivelsene og evt. farer. Bortsett fra i de årene hvor vår advokat og andre gjennom måneder og år fast og jevlig - også daglig - har vært tilsendt bl.a. mine nokså omfattende dagboksnotater. En hel del av det ligger jo også av slike og lignende grunner faktisk offentliggjort her på Internettets WWW!
           Mye annet og mere kunne i så måte vært sagt i tilknytning til alt dette. Men her skal jeg ikke utbrodere.
           Poenget var, med noen få eksempler og kjennsgjerninger, å understreke at vi, at min familie mht. dette jeg snakker om nå, har vært og er i en særdeles heldig og gunstig - og sjelden! - situasjon, - som er gjeldende for de færreste. Vi er samtidig også, og i tillegg til så mye annet fordelaktig, i høy grad både snakkeføre og skriveføre. Det skal tusenvis med slike fordeler til for i en hendelig beklemt situasjon hvor prestisje eller fordommer, snusk eller fusk er involvert i saken å kunne komme seg en smule helskinnet og intakt ut av den! Kan det med en smule rette eller urette sies et vondt eller vridd ord om deg og din familie, så kan de fort og lett være som sultne gribber ut efter det. Men mye vondt og ondt kan de i gitte tilfeller også utrette uten noen som helst form for kommunikasjon eller menneskelighet! Det er ikke det det nødvendigvis kommer an på.
           De kan om så skal være - uten noen som helst grunn - rive diende barn bort vekk ifra sin familie og selge de til «fosterforeldre» av noe slag, så kriminelt og umenneskelig som bortimot mulig. Mens familien slik og ytterligere destrueres og befinner seg i et bortimot rettsløst Helvete; hvorefter «Barnevernets» involverte underveis og efterpå også fritt kan ture frem og hærje som de vil videre! Overdriver jeg? Jeg gjør faktisk på ingen som helst måte det. (Om du beskylder meg for det i dette anliggende så gjør du deg i Guds åsyn og faktisk og i realiteten til en medskyldig!)
           Nærsagt ingen kan være eller er på ekte trygge. Ikke jeg og min familie heller.

           Til slutt her nå i dag, skal jeg gjengi her to brever. Begge nevnt i det overstående. Først det som de to damene fra Barnevernet hadde med seg en kopi av da de kom hit på tirsdagen, og som straks efterpå ble hentet inn ifra postkassen her - originalen, datert 28.11. 1997. Derefter det brevet jeg så vidt nevnte ifra Landsforeningen for familiens rettigheter / LFFR, datert 17.11. 1997. (PS: Vedleggene til dette sistnevnte må jeg dog vente med, til jeg får anledning til å taste de inn eller evt. tilgang til et OCR-program som kan bistå med det eller evt. noen fremskaffer de hertil i et tekst-digitalt format som kan anvendes ... )
           Begge disse to brevene er av interesse og utfyllende mht. hva jeg her nå i det ovenstående har skrevet og fortalt om. Videre skal jeg - det kan jeg straks love - hvis jeg finner det av interesse, også i morgen eller efter at de to damene har vært her i morgen, skrive og fortelle noe mere og videre i tilknytning til alt dette.
           Jeg vil også nu først ha sagt enda en ting til: Innholdet av § 4:3 i Lov om barneverntjenester fremgår av det ene brevet, ifra Barnevernstjenesten. Bl.a. blir det sagt at: «Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.» Til dette - angående dette - ville jeg mest av alt ha sagt, at jeg, for min del, finner det vesentlig og nødvendig nettopp at kunnskap om angjeldende undersøkelse og dens bakgrunn blir spredt. Også, og ikke minst, ved at melderens navn faktisk her nå i det ovenstående blir viderebragt og spredt. Her kan en snakke om og utrede mange slags hensyn: - og jeg kjenner meg fullstendig og solid på trygg grunn også i så måte. Imøtegåelser eller tvil eller positive reaksjoner vedrørende dette vil jeg dog forsøke å viderebringe og også være takknemlig for. Journalist Thor Christian Skavlem skriver noen interessante ord om denne tematikken i gårsdagens Dagen (Aktuell kommentar, s. 3); - men jeg mener bestemt at f.eks. den artikkel jeg her nu har skrevet grundig og nøvendig tilbakeviser hans ord. Det vil rettere sagt si med hensyn til spesialtilfellene; som f.eks. nettopp nødvendiggjør at man bretter ut av sitt eller andres privatliv. «Privatliv» burde her kanskje jo vært skrevet i gåseøyne, i og med at det dreier seg om et temmelig så totalitært samfunn hvor statsforvaltningen ikke bare er blitt folkets Gud, store far og mor, men også bror og søster og hele familie ...  og hvor utryggheten, sykeligheten og perversitetene florerer og yrer mens Arbeiderpartiet og kompani sitter i nærheten av roret!

---
Dette brevet var poststemplet Kopervik, 01.12. 1997,
og ankom dagen efter:
---

(((logoet / Sveio kommune)))

Til:
           Trude Monica og Rune Hansen,
           5520 SVEIO.

28.11.97

INNKALLING TIL SAMTALE vedr. Deres barn:  Sofie, Frøydis, Gudmund, Idun og Balder i forbindelse med melding til barneverntjenesten i henhold til Lov om barneverntjenester § 4-3 jfr. 4-2, jfr. referat fra lov.

§ 4-2: Barneverntjenesten skal snarest og senest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3.

§ 4-3: Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jfr. frist inntatt i § 6-9.
Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.
Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.
Barneverntjenesten og sakkyndig som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jfr. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barnevernstjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for undersøkelse.

Når barneverntjenesten mottar melding som gjelder bekymring for Deres barn, har barneverntjenesten rett og plikt til å undersøke forholdene omkring barnets situasjon i henhold til referert lovtekst for å vurdere om barna / familien har behov for tiltak etter loven.

I forbindelse med ovennevnte melding, ber vi om samtale i Deres hjem hvor vi har følgende målsetting med samtalen:

1. Gjennomgang av meldingen.
2. Motta Deres reaksjoner.
3. Orientere om foreldres / barns og barneverntjenestens juridiske rettigheter og plikter ved en undersøkelse etter barneverntjenesteloven
4. Planlegge samarbeid og kontakt i forbindelse med undersøkelsen.

Undertegnede har tillatt å satt av tid for samtale:

TIRSDAG 02.12.97 KL. 10.30.

Dersom tidspunktet ikke skulle passe, vennligst kontakt undertegnede på telefon 52 85 25 90 mandag 01.12.97 mellom kl. 8.00 og 15.00

Undertegnede er innleiet av Sveio Kommune til å gjennomgå meldingen p.g.a. sykdom ved kontoret, og vil i samarbeid med Liv Marit Strand Brandskaug foreta undersøkelsen.
 

Kopervik, 28.11.97

Ragnhild T. Andreassen,  (sign.)
Sosionom.

---
Og her er brev nr. 2:
---

Fra:

(((logo))) 
Landsforeningen for familiens rettigheter / LFFR, avd. Oslo
Ringstabekkveien 55,
N-1342 Jar.
Tlf. 67121286.
Postgiro: 0825 0322101.

          Medl.brev nr. 2/97.
 

Barnevernet ved en skillevei?

LFFR ble stiftet i 1990 på et tidspunkt da økte bevillinger gjorde det mulig for barnevernet å gå løs på de ubehandlede sakene som knyttet seg til de såkalte mappebarna. I ekspresstempo ble saker feid unna, noen ganger til hjelp, men altfor ofte til ubotelig skade både for barna og deres pårørende.

Nye saker strømmet til, noen på grunn av sladder, nabokrangel og løse rykter, men også fordi en faglig uforsvarlig kursing av barnehagepersonale førte til en strøm av løstbegrunnede mistanker om seksuelle overgrep og bekymringsmeldinger til barnevernet. Meldinger som ofte førte til uberettigede hastevedtak og bortføringer av barn i kombinasjon med trakassering av hele familier.

Blant våre egne medlemsfamilier finner vi eksempler på at barn etter alvorlige saksbehandlingsfeil i barnevernet har blitt kastet frem og tilbake mellom institusjoner og forskjellige fosterhjem i årevis før en høyere rettsinstans har truffet vedtak om tilbakeføring og endelig stopp for en offentlig barnemishandling.

Vilkårlighetene og den uhemmede trakasseringen av barn og deres familier i begynnelsen av 90-årene førte naturlig nok til sterk kritikk, ikke bare fra de mange familier som følte seg krenket og tråkket på, men etter hvert også fra kretser med tung faglig prestisje.

Kritikken har selvsagt hatt sin virkning, - den har vekket en opinion som tvinger barnevernet til å trå mer varsomt.

Men kritikken har også tjent til å løse ut nye betraktningsmåter i barnevernfaglige kretser, slik de eksempelvis kommer frem i boka «Sammen med familien» av barnevernsekspertene Mona Sandbæk og Gunnar Tveiten. Et par sitater kan kanskje tjene til å illustrere forhold vi selv kjenner av bitter erfaring:

«... problemfokusering skaper et forhold mellom hjelper og klient som nesten alltid blir preget av distanse, ulik makt, kontroll og manipulasjon. Maktforholdet blir enda mer ulikt når hjelpere antyder at de har spesialkunnskap som gir dem autoritet til å definere klientens problemer ...»

Følgende formuleringer uttrykker oppfatninger vi ikke vil ha vansker med å dele:

«Selv om barnevernsarbeidere føler at de har mye igjen å lære når de er ferdige med utdanningen, kommer denne kunnskapsmangelen sjelden til syne i den autoriteten de uttaler seg med. Fagfolks meninger tillegges vekt og autoritet fordi andre forutsetter at deres meninger framsettes ut fra relevant fagkunnskap. Vi forventer at fagfolk vet, og nyutdannede blir raskt sosialisert inn i en medsammensvoren taushet. De vet instinktivt at de ikke skal bryte rekkene og aldri erklære at de ikke vet - egentlig avhenger lønnsslippen deres av denne sammensvergelsen!»

Når det gjelder spørsmålet om barn som er bortplassert, leser vi:

«God kontakt med opphavsfamilien er den enkeltstående faktoren som klarest kan knyttes til plasseringer som ikke bryter sammen ... der denne kontakten avspeiler et samarbeidende partnerskap mellom foreldre og fosterforeldre, vil de i betydelig grad redusere de lojalitetskonfliktene som barn i fosterhjem ellers står overfor.»

Dette er synspunkter som har bred dekning i nyere forskning, men som etter vår erfaring neglisjeres fullstendig i dagens norske barnevernpraksis.

Bokas tittel henleder i utgangspunktet oppmerksomheten mot den biologiske familiens rolle i krisesituasjoner og belyser spørsmålet fosterhjemsplassering kontra plassering innen familienettverket. Her refereres til engelske undersøkelser av langvarige fosterhjemsplasseringer som viser at familieplasseringer er mer vellykkede (noe som forøvrig kommer enda tydeligere frem av nyere og grundige svenske undersøkelser). Særlig blir det pekt på at besteforeldrene hadde en verdifull rolle å spille.

Praksis i norsk barnevern er stikk i strid med all nyere forskerinnsikt på dette området. I LFFR kjenner vi ennå ikke til et eneste tilfelle der foreldre eller besteforeldre blir tatt med på råd. Vi kjenner ikke annet enn diktatet fra kalde byråkrater og at besteforeldrene diskvalifiseres allerede i utgangspunktet.

Likevel må vi tro at debatten i fagmiljøene etter hvert vil fremtvinge forandringer til det bedre i barnevernet. Men det går dessverre langsomt, kanskje må det et helt generasjonsskifte til før ubrukelige teorier og menneskefiendtlige holdninger i sin helhet havner på den skraphaugen der de rettelig hører hjemme.

Ny bok av professor Marit Wang.

Vårt mangeårige medlem, Marit Wang, har igjen kommet med en bok, «Fra hyrdene til Herodes». Marit Wang skriver at dagens iver etter å strukturere barnas tilværelse, tvinge dem inn i gjennomorganiserte aktiviteter, til syvende og sist betyr at vi forråder barndommen. Og når vi lar barna forsvinne, forråder de voksne også seg selv.

Hun er direkte, personlig og provoserende. Som kunsthistoriker har Marit Wang hentet inn billedkunst og litterære eksempler som brennstoff til en bok forlaget selv betegnet som «En brannfakkel før valget».

Boka er utgitt på C. Huitfeldt Forlag A/S og koster kr. 198,-.

Barne- og familiedepartementet.

LFFR har løpende kontakt med Barne- og familiedepartementet i arbeidet for å skape et mer åpent barnevern og en bedring av informasjonen om barneverntjenesten. Orientering om hvor langt dette arbeidet er kommet i departementet vil bli et tema for medlemsmøtet den 5. desember.

Medlemsmøte.

LFFR Oslo innkaller til medlemsmøte fredag 5/12 kl. 18.30 hos Solfrid Arnesen, Seilduksgt. 5.

På møtet vil en fosterfamilie fortelle om de problemer som knytter seg til relasjonene mellom barneverntjenesten i en Østlandskommune, fosterhjem og biologisk familie.
 

Jar, den 17/11-97

sign.: Per Hansen
sekr.
 

Vedlegg:
Div. presseklipp.

Artikkel om barnevernets
sakkyndige av adv. Sverre Kvilhaug
(fra psykologitidsskriftet «Impuls» nr. 1/97).

---

***
 
***

---  KOMMENTARER ETC. TIL ELLER VEDR. DETTE OVERSTÅENDE :

*  - 07.12. 1997, søndag, HUN www : "Appendix om Storebror og familien Nordmann", av Rune L. Hansen, Sveio.

-

***

Appendix om Storebror og familien Nordmann

     Iøvrig ellers, noen samfunnsmessige tanker:
     Typisk er at man samler alt og mest mulig for evt. å kunne bruke imot familien, eller for å kunne presse, eller evt. ha som påskudd hvis det skal tvinges, - hvis det trengs. Ikke minst også inn i den sosionome normens politiske tvangstrøye, - den mentale uniformen. Og det å kunne ha makt over andre, og å bli adlydt, kan som bekjent også fryde mangt et forvirret menneske - ikke bare sosionomer! De har et stort repertoar av ting og forhold de er ute efter og som de spør og kikker efter. F.eks. også mange av den typiske "marxist-feministiske" rødstrømpe-sorten og av "likestillings-sorten". Trude hørte f.eks. tilfeldigvis et slikt typisk spørsmål fra den ene av de to damene, hun som snakket mest med barna, som spurte barna lavt: - Hvem er det som gjør mest i denne familien da? Et tilsynelatende, og kanskje også tenkt, harmløst spørsmål, men som ofte nok kan gi mye av den evt. basis-argumentasjonen for å splitte opp familier, eller for å sette familien opp mot hverandre - og opp mot sosionomers indre og ytre normer!
     Og de vil oftest så gjerne lage til "saker" og "saksbehandling" av alt hva de berører; hvor mennesker, familier og relasjoner reduseres til ting og brikker på et brettspill, hvor de har sine retningslinjer og regler som fortolkes i vilden vei, ifra fortolkninger, synsing og meninger!
     Det er ofte - særlig for de fleste, og enda mere i forkant av en "sak" - altfor fort og lett gjort å tiltenke de menneskelighet! Det til tross for at en jo også nettopp bør og må tiltenke de menneskelighet!
     Disse sosionomene er oftest og gjerne, naturlig nok, blandt de aller mest typiske eksemplene på disse vårt århundredes oppslukte rotløse mennesker og oppslukende mekanismer som Albert Schweitzer snakker og skriver så mye om i sitt fortsatt så aktuelle verk "Kulturphilosophie, bind 1: Verfall und Wiederaufbau der Kultur, & bind 2: Kultur und Ethik" fra 1923, - utgitt på norsk som: "Du skal bygge opp", Forlaget Johan Grundt Tanum, Oslo 1954. Her sier han bl.a. og for eksempel: "Og i særlig grad har det moderne menneske evnen til å unnskylde alt det meningsløse, harde, urettferdiged og onde i sitt eget folks handlemåte. De fleste av dem som tilhører våre kulturløse kulturstater, unnlater å reagere som etiske personligheter, for ikke å komme i stadige indre konflikter med fellesskapet og bli nødt til å slåss med stadig nye etiske motforestillinger. Den alminnelige mening hjelper til med denne prosessen, forsåvidt som den utbrer det syn at kollektivets handlinger må måles mer med opportunitetens enn med etikkens målestokk. Men mennesket tar skade på sin sjel i alt dette. Når man blandt moderne mennesker møter så få som har sine følelser for det menneskelige og det etiske intakte, så er det ikke minst fordi de stadig har ofret sin personlige moral på fedrelandets alter, istedenfor å leve i spenningsforhold til kollektivet og være den kraft som driver det menneskelige fellesskap frem mot de etiske mål. (...) Den enkeltes demoralisering gjennom samfunnet er i full gang."

     Mamma telefonerte, og jeg snakket med henne. Dagen før telefonerte Trudes mor, som jeg også snakket med.
     H. Hegge telefonerte også for noen dager siden. Og snakket bl.a. om den bedritne skolesjefen i Oslo. Oslo er som bekjent ikke bare Norges hovedstad, - men også Arbeiderpartiets hovedstad!
     Trudes mor snakket om at hun hadde sett et hus annonsert som hun kunne kjøpe og la oss leie, i Rissa der i Sør-Trøndelag. Pappa snakket om lignende ting, og jeg måtte svare henne det samme: At vi ikke er frie mennesker til å dra hvor vi vil hen, - at vi faktisk ble jaget grundig ifra Midt-Norge og ble politiske flyktninger som bare så vidt overlevde og fant eksil og tilflukt her i Sveio. Vi må ad rettens vei og offentligheten først få oppreisning og erstatning - og våre liv og vårt menneskeverd tilbake.
     Hun snakket som om det har gått så lang tid at alt nå vel er vel og bra, er glemt og borte vekke, at det ikke mere vel er noenting å frykte eller å være redd for. Vi for vår del her har ikke hørt om noen slik grenseovergang i tiden og ikke om noe som helst som endrer forholdene. Hva skulle det mon tro være? Hvis vi nu flyttet tilbake til Skaun igjen, ville vi vel fortsatt bli trakassert og terrorisert - kanskje, om mulig, enda mere og iherdigere enn før. Eller til Rindalen for den saks skyld, eller i noe nærhet av fylkes-skoledirektør Ola Moe (- det umenneskelige og frekke, kriminelle beist!) og Skaun kommune, eller i nærheten av statsadvokatembedet i Sør-Trøndelag, og Adresseavisen, Sør-Trønderen, etc. I tillegg så har de nå også faktisk fått sin medskyldige Tor-Axel Busch som Norges riksadvokat! (Galskapen og korrupsjonen lenge leve!) Og i tillegg - det skal ikke forundre meg, for sikkerhets skyld - tidligere Fylkesmann i Sør-Trøndelag, Kåre Gjønnes, som landets nye leder for Landbruksdepartementet ...
     Vi vil nærsagt for alt i verden hjem igjen til Midt-Norge, - men vi hverken kan eller bør flytte til Midt-Norge for igjen å bli overtrampet, forfulgt og terrorisert! At vi har hatt rett og har vært uskyldige hele tiden er det ingen som helst tvil om. Men det er det berømmelige tidsspørsmålet som avgjør når dette tilkjennes oss. Vi gjør iherdig og med stor flid og i stor nød vårt ytterste for at dette skal tilkjennes oss så fort som mulig. Vi har heller ikke noen annen reell eller akseptabel valgmulighet vi vet om. Også mange der i Midt-Norge, og ellers i landet, venter på at vi skal få komme tilbake igjen, - og også på at de kan få vitne om, og bevitne, hva som faktisk er sant og hva som har vært løgn og bedrageri!
     Og mamma snakket igjen og mere også om at hun har tenkt å flytte, å selge sitt hus og kjøpe en leilighet noe sted, til våren eller sommeren. Derfor må vi innen den tid få hentet og flyttet sakene våre som står der til oppbevaring. Ca. to garasjer fulle med papirer, brever, bøker, møbler og klær etc. (Resten har vi stående hos andre venner og kjente i Midt-Norge.)Jeg sa til henne at jeg tviler på - eller er svært så usikker på - om vi får til å hente eller flytte sakene våre innen den tid. Og at det vil være svært så sørgelig om de havner på søppelfyllingen eller blir borte vekke. Mere enn tyve års meget iherdig og flidig litterært arbeide, og annet arbeide, brevkorrespondanse, arkiver, studier, manuskripter (også andres!), notater, skisser, tidsskrifter, et stort og uerstattelig spesialbibliotek (med bl.a. - blandt mye annet - hovedtyngden av tidsskrifter utkommet i Norge i vårt århundrede!), billedstoff, tegninger, fotoalbumer, filmer, osv. Hun sa at hun likevel må flytte. Selv om jeg foreslo for henne å betale f.eks. tusen kroner i måneden for oppbevaringen hvis hun da ikke flytter.

     Det er så uhorvelig mye synsing ute og går! Massemediaene og foraene er fullstappet av det! Det syns som å ha blitt alminnelig aksept - særlig i forvaltningen og i politikken - for å synse seg bort vekk ifra lov og rett også. Som om at holdningen er blitt noe slikt som at: - ja, lov og rett er sånn og sånn, og klar og tydelig nok, - men den kan fortolkes slik og annerledes også, og særlig hvis Arbeiderpartiet har utsendt signaler eller rundskriv i så måte, som kanskje kan fortolkes sånn og sånn. Ideologien og en plurealistisk fortolkningsrett - som særlig fraskriver enhver og alle i forvaltningen ansvarlighet - må gå, og kan gå, foran alt og alle!

     Janteloven lenge leve!

***
--- KOMMENTARER, SAMMENHENGER, ETC. :

-

- SDNR200A - Brev fra Sveio kommune, Helse- og sosialetaten, til Trude Monica og Rune Hansen, 5520 Sveio. Datert 08.01. 1998. Ankom i posten 10.10. 1998. "BEKYMRINGSMELDING TIL BARNEVERNET - MELDING OM VEDTAK". Vedlagt i samme konvolutt: SDNR200B-F-rlh, og SDNR200G-rlh.  K:D.
--- NB! - Se også:
--- 04.12. 1997, HUN www / Notater, torsdag :  "Storebror og familien Nordmann", av Rune L. Hansen, Sveio.
--- 07.12. 1997, HUN www / Notater, søndag : "Appendix om Storebror og familien Nordmann", av Rune L. Hansen, Sveio.

- SDNR200B-F - Utskrift fra Møtebok. Administrativt vedtak. Vedlagt SDNR200A-rlh, - se dette.  K:D.

- SDNR200G - "SLUTTRAPPORT". Vedlagt SDNR200A-rlh, - se dette.  K:D.

- S130893: Brev / rapport henvist til i det ovenstående.

---

***

INDEX - HUNs notater på Internett / DENNE SIDE :
FRA OG MED 04. DESEMBER 1997 - STIGENDE TIL SISTE PÅ DENNE SIDE :

---
---
---

* Skrive notat /

--- PS: Trykk her for opplysning om andre måter å oversende på.

Denne side er fra (This page is from):

( PS: Se efter hovedmeny og  evt. ny adresse ved å klikke her! )

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-7977 Høylandet, Norge.
Tlf.: 74321530. Fax-modem: 74321530. Mobil: 95239408.
Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: hunwww@online.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww

-